Greta Thunberg sin fremtoning og fremføring er unik, og kan ikke eksakt kopieres av andre.
Den siste uken har vi sett historiens desidert største klimaaksjoner med mer enn 6 millioner demonstranter. Og det er Greta Thunberg som har satt det hele i gang. Hvordan gjør hun det? Kan forskningen på klimapsykologi og klimakommunikasjon bidra med forståelse? Og hvorfor vekker hun så enormt med debatt? I aktuelt-intervjuet i Morgenbladet med meg i forrige uke rakk jeg så vidt berøre svarene, og kjente behov for å utdype.
For tolv år siden begynte jeg holde forelesninger om kommunikasjon av klimavitenskap og psykologi. Jeg spurte: Hvis det er så alvorlig – hvorfor er ikke folk i gatene? Hvorfor ser vi ikke demonstrasjoner og streiker? For meg var det et kjempeparadoks. Jeg gikk selv i demonstrasjonstog med omtrent 100 000 andre i København i 2009. Til ingen nytte. Jeg begynte å lete etter forklaringer i psykologi og samfunnsvitenskapelig forskning på menneskers underlige (mangel på) respons på den overveldende klare vitenskapen.
Men nå skjer det. Det tok en 15–16-årig svensk Pippi med fletter og noen diagnoser. Allerede etter ett år er hun den mest kraftfulle klima-kommunikatøren noensinne. Hvem ville ha trodd? Absolutt overraskende for alle. Fra en usynlig jente til en global mega-kjendis, med et krystallklart og oppmerksomhetsvekkende budskap: Krisen krever handling nå.
Ingen av Gretas fakta er nye. Forskere, klimaaktivister og endog mange politikere har gjentatt og gjentatt dokumentert fra podier, i artikler, i rapporter, på web, video og filmer, bøker og tweets: Det er krise. Tiden for handling er nå. Vi må legge om økonomien og kutte utslipp. Allerede i 1987 sa Gro Harlem Brundtland akkurat dette.
Men der hvor doktorgrader, professorer, miljøaktivister, politikere og kommunikasjonsbyråer har feilet og feilet, så har Greta – med dødsforakt – gått fra gjennomslag til gjennomslag.
Først er hun krystallklar og tydelig på kritikken av oss voksne: Det er krise (fakta), men politikere og voksne flest lever som om det ikke er krise. De voksne kommer med unnskyldninger, eventyr og bortforklaringer i stedet for å kutte klimautslipp. Dermed stjeler dagens voksne fremtiden fra de yngre. Dette budskapet stemmer svært godt med de mentale barrierene som klimapsykologien har identifisert hos voksne: at vi distanserer oss, unngår dommedag, lar oss styre av dissonans og identitet. Gretas generasjon har ikke rukket å utvikle slike barrierer ennå, og kommer til situasjonen med friske øyne. Hun river med enkle, spisse ord våre indre barrierer til side som om de var papirvegger.
Men er ikke Gretas taler rene frykt- og katastrofeskremsler? Flere har innvendt mot klimapsykologien at vi ikke kan «fordreie budskapet ved å late som om vi er optimistiske». Nå må vi se katastrofen i hvitøyet. Men klimapsykologi-forskningen har ikke konkludert: «Aldri bruke frykt». Men heller: «Balansere fryktbudskap med handlingsmuligheter, helst 1:3 trusler – muligheter.»
Det er helt riktig at mye av Gretas taler består i å refse de voksne, politikerne og dem som tjener penger på å lage krise. Det truer særlig eldre hvite menns selvbilder, og genererer mye medieoppmerksomhet. Men samtidig holder hun også konsekvent frem handlingsmuligheter: Si ifra til politikere, demonstrere, streike, bruke stemmeretten og bruke sosiale medier – hun har nå over 10 millioner følgere – og sosiale nettverk gjennom klasser og skoler.
Greta gjør klimasaken sosialt synlig: streikene skjer i midten av byene, og ikke minst påvirkes millioner av familier når en ungdom de selv kjenner, streiker.
Hun gjør det også enkelt for stadig flere ungdommer, og etter hvert eldre, å demonstrere, ved at de ikke lenger er alene med sin klimafortvilelse og frustrasjon over manglende handling. Nå kan de være sammen om å uttrykke det. De får et dult (nudge) hver fredag, for da kommer en ny mulighet for felles klimahandling. Uten streikene, hadde ikke Greta fått til mobiliseringen eller blitt verdensberømt.
Hennes historiefortelling bringer intet nytt til torgs på faktanivået, det vi kaller logos. Hun er (har vært) ganske flat med tanke på følelser (pathos) med sin stillferdige, intense stil og barnlige stemme med et slags Mona-Lisa smil. Hun er stemmen til fremtidige generasjoner her og nå. Nøkkelen til gjennomslaget ligger i hvem hun er (ethos) – altså hennes integritet, personlighet, hennes egen historie, fremtreden. Ingen kan tvile på hennes autentisitet og inderlighet siden hun som elleveåring ble syk og deprimert og sluttet spise i fortvilelsen over klimasituasjonen.
Hun er også personlig i sine taler, nevner sin hjemlengsel, søsteren og hundene. Og troverdigheten synes i hennes utsagn: «I want you to feel the fear / panic, that I feel every day».
Men så sprer hun håp ved å snakke om handling. «I don’t want your hope, but action. Once we start to act, hope is everywhere.» Altså handling først, og derfra kommer håpet. At hun selv tar tog og seilbåt, og spiser vegetarisk understreker dette.
Og så skryter hun i sosiale medier over alle andre som tar til gatene. De får dermed feedback fra heltinnen, Greta selv, og føler seg sett og at de er med på en mye større, verdensomfattende bevegelse.
Greta er i mine øyne et geni. Jeg blir dypt berørt og beveget av å høre og se henne tale. Hennes fremtoning og fremføring er unik, og kan ikke eksakt kopieres av andre.
Men alt det andre som hun gjør, som har vært avgjørende for suksessen så langt, kan vi bygge videre på: Gjøre klimahandling sosialt på tvers av skoler, generasjoner, byer og organisasjoner. Være krystallklar på trusselen, og alltid løfte frem mange handlingsmuligheter samtidig. Tørre å være personlig når vi forteller om hvordan klimasaken angår oss. Gi ros og tilbakemeldinger til andre som tar en for laget. Dulte og minne hverandre på at hver uke, «hver fredag», er tiden inne for neste skritt. Dette vet vi virker fra mange studier. Men ingen har løftet disse løsningene og vært så rå på å bruke dem, som Greta the Great.
Referanse
Kronikken ble først publisert i Morgenbladet 02.10.19.