Forholdet mellom Erna Solberg og Kristin Clemet er nok ikke det elskeligste, men arbeidsdelingen mellom dem har vært god.

Erna har formet konkret politikk for å høste resultatet av valg og posisjoner, Kristin har sådd ideologiske frø som siden skulle spire.
I januar kronet Erna karrieren med en borgerlig flertallsregjering - den første på 36 år: politikk kunne forankres mellom partilederne i regjeringen og Stortinget settes i parentes.

Så enkelt ble det ikke. For både Venstre og KrF hadde gått i koalisjon med Frp: de brøt med løftet de hadde gitt i stortingsvalget. Nå i kommunevalget ble Frp utflankert av bompengemotstandere, Venstre av miljøbevegelsen, mens KrF led for å ha solgt seg for noen linser. I ukene før valget ble debatter med opposisjonen erstattet av kjefting mellom regjeringspartnerne. Erna løp mellom tre småtroll som en mor med bare to armer.

I høstens valg tapte de store partiene - Arbeiderpartiet og Høyre - flest stemmer. Men alle regjeringspartiene gikk tilbake, og prosentvis de minste mest. Foran neste stortingsvalg henger Venstre og KrF i gesimsen.
Valget ga fremgang for dem som vil sikre miljø og redusere ulikhet, sosialt og geografisk, og var et opprør fra dem ikke blir sett eller hørt av den politiske klasse - de som henter sine inntekter fra politikken, bor i sentrum og ligner på hverandre.

Felles tankegods

Regjeringskoalisjonen er også en Civita-koalisjon, som Kristin Clemet siden 2006 iherdig har arbeidet for å etablere. Viktigst har det vært å utvikle en felles ideologisk plattform, via rapporter, artikler, seminarer og frokostmøter. Den er særlig rettet mot unge sjeler og sinn - særlig borgerlig ungdom fra Høyre, Frp, KrF og Venstre - med vekt på frihet og markedsøkonomi. Prosjektet har vært vellykket i den grad at de borgerlige partienes ungdomsledere sies å ha mer kontakt med hverandre enn med sine medlemmer.

Det felles tankegodset har to sentrale elementer. Det ene er å hevde at «den norske modellen» ikke først og fremst er et felles verk av arbeiderbevegelsen og arbeidslivets parter, men at de borgerlige partiene også har vært likeverdige bidragsytere. Dette underbygges blant annet med småforfalskning av historien, med utsagn av typen «Det var Borten-regjeringen som innførte folkepensjon».

Det andre elementet er «valgfrihet» som überverdi. I debatter tjener det som en politisk lakmustest for å skille mellom rødt og blått. Ikke bare brukes «valgfrihet» av partilederne Erna Solberg og Siv Jensen, men også Venstre-leder Trine Skei Grande og KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad - og av kadrene i deres ungdomsorganisasjoner. Det skal markere fronten mot «statlige inngrep» og «offentlig styring» - selv om Ropstad nok helst så at staten styrte over kvinners kropp.

Men «valgfrihet» er også en teori om motivering, sammenfattet for eksempel i utsagn av typen «Elevene ønsker valgfriheten, og konkurransen motiverer dem til å jobbe hardt med fagene».

Hvordan oppnå det vi ønsker?

I mange sammenhenger har konkurranse en disiplinerende effekt. Men heftelsen med dette frihetsbegrepet når det står alene, er at det bare ser på intensjoner og førsteleddseffekter og ikke på konsekvenser og andreleddseffekter.

Man kan kalle det «stolleksfrihet». For i stolleken har alle frihet til å konkurrere og kjempe seg til en plass. Men det betyr ikke at alle får plass - noen blir skviset ut i hver runde. Og hva som skjer med dem - taperne i konkurransen - har de som okkuperer en stol intet ansvar for. Resultatet er at noen velger - og resten havner. Det denne formen for liberalistisk valgfrihet innebærer, er altså konsekvensfrihet: virkningene av egne valg for andres situasjon hverken har eller tar man ansvar for.

Problemet da er ikke at man ikke klarer å holde to ideer i hodet på en gang - man klarer ikke engang å holde på én: Du kan velge ut fra din egen interesse, men du kan ikke velge vekk konsekvensene dine valg får for andre - bare ansvaret for dem. Det er for øvrig også logikken på et marked. Derfor blir det politikkens oppgave å ta ansvar for andreleddseffektene.

Dette blir stadig mer åpenbart for miljøbevegelsen, som vil få større tilslutning i kommende politiske valg: De som vil verne natur eller trygge klima kan ikke ha statsskrekk.

Sagt på en annen måte: Skal vi oppnå det vi ønsker, kan vi ikke gjøre som vi vil.

Referanse:
Dette innlegget ble først publisert i Morgenbladet 11.oktober 2019

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på