-
Samfunn

Virkelighet eller falske nyheter?

Gudmund Hernes

Fotografer bruker gjerne to eksponeringer lagt oppå hverandre – dobbelteksponering – som kunstnerisk virkemiddel.

I film kan det gjøres ved å la et bilde gli over i et annet. Selv har du vel også våknet fra en drøm som blir hengende igjen før virkeligheten får overtaket, og der ørska kan være litt som to bilder projisert oppå hverandre.

Da kan man spørre: Kan du psykologisk manipuleres til å anta et fordreid bilde av virkeligheten?

Dette var temaet i filmen Gasslys fra 1944. Rollen som Paula gjorde Ingrid Bergman berømt. Filmen finnes på nettet, og har fått politisk relevans gjennom verbet gasslyse.

Dramaet handler om en ektemann som prøver å hjernevaske sin kone (Ingrid Bergman) til å tro at hun er i ferd med å bli gal. Hun kjemper for å bevare sin realitetssans, han forsøker systematisk å undergrave hennes virkelighetsbilde. Han manipulerer deler av omgivelsene rundt henne: endrer gasslyset, romsterer og snakker høyt på loftet og så videre. Men når hun undrer om han har sett eller hørt det, avviser han det - det bare er noe hun innbiller seg, hun er bare forvirret - ja, sinnsforvirret. Hun kommer i tvil. Og han vil ha henne tvangsinnlagt.

Det er ikke nødvendig å røpe mer for å vise et generelt poeng: at vårt syn på verden, de erfaringer vi gjør og de oppfatninger vi danner oss, i stor grad må bekreftes av andre for å bli virkelige for oss selv.

Samfunnsforskere snakker om «den sosiale konstruksjon av virkeligheten»

Det samme gjelder vår identitet. Den er heller ikke noe vi blir født med, den utvikles ved å speile det andre ser oss som. Vi tar oss inn i andres roller for å få grep om oss selv, og vi trenger andre for å være den vi er.
At selv de mest robuste personligheter og sterkeste karakterer kan brytes ned, kjenner vi både fra Moskva-prosesser og hjernevasking. Ja, faktisk går også deler av psykoterapi ut på å omkonstruere trekk vi har lagt oss til, men som kommer i veien for den vi ønsker å være.

Så til spørsmålet: Finnes det noen teknikker som kan brukes strategisk for å endre andres virkelighetsoppfatning og selvbilde - ja, til og med bak deres egen rygg, mer og mindre umerkelig? Og ikke bare interpersonlig, som for Paula i Gasslys, men i så stor skala at det får politiske følger?

Det er her vi kommer tilbake til verbet gasslyse. I det inngår for det første systematisk å lyve, først kanskje så lite at det bare skurrer litt. Men blir man knepet, benekter man det man selv har sagt eller gjort. I stedet angriper man anklageren som påpeker usannheten: Han husker feil, det er bare noe som er i hans hode, det er han som fordreier og lyver!

Da kan noen hver begynne å tvile. Husker jeg feil? Så jeg det jeg så? Eller var det bare et drømmesyn? Er det bildet jeg har ikke bare av personer, men av hele institusjoner galt?

Spørsmålene avdekker sårbarheten der også ens selvoppfatning kan komme i tvil. Hvem skal jeg søke støtte hos for å validere og verifisere? Hvilke miljøer eller ledere blir jeg da avhengig av, hvilke kommentatorer eller bloggere? Har jeg isolert meg selv i siloer av meningsfeller der jeg slipper motforestillinger? Hvem sitter på informasjon om meg, eller kan manipulere mine omgivelser av informasjon?

Hva når president Donald Trump sier «jeg er den minst rasistiske person du noen gang har truffet» og snart passerer 14 000 løgner og villedende utsagn etter at han ble president? Er det jeg leser bare falske nyheter? Hva når Putin sier at Russland ikke hadde noe å gjøre med nedskytningen av Malaysia Airlines’ Flight 17 over Ukraina i 2014? Er det jeg hører, bare vestlig propaganda? Er det jeg ser, doble bilder, eller er det noe i det? Skal vi spørre Boris Johnson hva som er sant?

Referanse

Innlegget ble først publisert i Morgenbladet 01.11.19.

Publisert 18. november 2019

Du kan også se alle nyheter her.