Utviklingen i helsevesenet gjør at vi ser stadig flere eksempler på grensearbeid mellom grupper, profesjoner og organisasjoner.

ÅRSAKENE TIL dagens endringer i helsevesenet er sammensatte. Særlig viktig er regulatoriske krav og helsepolitikk, demografisk utvikling, ny teknologi og økende grad av spesialisering. Noen endringer skyldes at nye yrkesgrupper argumenterer for at de har kompetansen til å ta over enkelte arbeidsoppgaver, eller at etablerte profesjoner iverksetter tiltak de mener er nødvendig for å beholde kontrollen over fagområder.
I profesjonssosiologien er det gjort mange studier av hvordan slike prosesser utvikler seg. Abbott (1988) var spesielt opptatt av hvordan profesjoner, for eksempel leger, arbeider for å beholde kontrollen på hva som er gyldig kunnskap, hva som kjennetegner god praksis og hvem som får lov til å utføre arbeidsoppgaver. Slik faglig kontroll kalles jurisdiksjon.

En del av endringene som nå skjer i helsevesenet, har implikasjoner for profesjonsgrenser.

GRENSEARBEID. Begrepet grensearbeid ble introdusert av Gieryn (1983), for å forklare hvordan vitenskapen kontinuerlig må arbeide for å (re-)definere grensene til ikke-vitenskap. I etterkant av dette viktige bidraget er det gjennomført mange studier av grensearbeid i helsesektoren.

Grensearbeid kan defineres som målbevisste individuelle og kollektive forsøk på å påvirke grenser og skillelinjer som påvirker grupper, profesjoner og organisasjoner (Langley et al. 2019: 704). Vi skiller mellom tre typer grensearbeid: Konkurrerende, samarbeidsorientert og sammenkoblende.

KONKURRERENDE. Den første formen for grensearbeid handler om hvordan grupper, profesjoner og organisasjoner konstruerer, forsvarer og utvider etablerte grenser for å beholde kontrollen over et fagområde og tilknyttede arbeidsoppgaver. Etablerte jurisdiksjonsgrenser er tett tilknyttet tilgang til ressurser, identitet og sosiale posisjoner.

Allen (2000) beskriver sykepleierlederes grensearbeid mot helsepolitiske føringer som kunne føre til at assistenter og støttepersonell tok over enkelte arbeidsoppgaver. Sykepleierne tok blant annet kontroll over implementering av nye rollekrav ved å vise til sin mer helhetlige ekspertise som gjorde dem bedre kvalifisert for å behandle pasientene.

Burri (2008) viste hvordan innføringen av MR-teknologi førte til at radiologene måtte arbeide aktivt for å sikre at den nye teknologien havnet i deres avdelinger, og at de videreutviklet sin kompetanse for å sikre at de var mest kompetente. Noen aktuelle norske eksempler er diskusjonen mellom leger og psykologer om hvem som bør kunne medisinere og sykmelde pasienter, diskusjonen om hvorvidt tannpleiere kan ta over arbeidsoppgaver fra tannleger, eller hvordan kardiologer på noen områder overtar pasientbehandling fra thorax-kirurgene.

SAMARBEIDSORIENTERT. Den andre formen for grensearbeid handler om hvordan grupper, profesjoner og organisasjoner trekker på, forhandler om - og nedtoner betydningen av - grensene til andre grupper i forsøk på å få til bedre samarbeid, koordinering og oppgaveløsing. I disse prosessene forstår partene godt at tydelighet om ansvar og koordinering er viktig. Likevel jobber de på tvers av grensene for å se om det kan føre til bedre løsninger for pasientene og samfunnet - selv om det kan føre til at jurisdiksjonene endres. Dette kan eksemplifiseres med hvordan yrkesgrupper i apotek har endret oppgavedeling når ny teknologi har blitt tatt i bruk (Barrett et al. 2012), hvordan sykepleiere og leger i noen sykehus har endret ansvaret for enkelte oppgaver (Liberati 2017), eller hvordan nye hybridstuer i sykehus som kombinerer avansert bildeteknologi med vanlige operasjonsstuer, fører til at de involverte yrkesgruppene forhandler om hvem som skal ha ansvaret for de ulike oppgavene (Lindberg et al. 2017).

I Norge illustrerer den pågående piloteringen av primærhelseteam samarbeidsorientert grensearbeid godt. Ved disse legekontorene utforsker de involverte yrkesgruppene nye former for samarbeid og oppgavedeling.

SAMMENKOBLENDE GRENSEARBEID. Den tredje formen for grensearbeid handler om hvordan grupper, profesjoner og organisasjoner kan arbeide for å designe, organisere og reorganisere grenser for å koble sammen praksiser på nye måter. Disse koblingene kan gjøres både innad i, og på tvers av organisasjoner, for å bidra til kvalitet, effektivitet, innovasjon og mer helhetlige løsninger. Også i slike situasjoner vil det være viktig å balansere mellom tydelige grenser og retningslinjer, og fleksibilitet for nye løsninger. Intervensjonssenteret ved Oslo universitetssykehus illustrerer godt hvordan sammenkoblende grensearbeid kan føre til nye og innovative samarbeidsformer og innovasjon (Mørk et al. 2012). Etableringen av 19 helsefellesskap mellom sykehusene og kommunene for å samarbeide bedre, blant annet om de mest sårbare pasientene, er et annet aktuelt eksempel på sammenkoblende grensearbeid.

I arbeidet med å videreutvikle pasientens helsetjeneste vil alle de tre typene grensearbeid være viktig. Dette fordi det blant annet har konsekvenser for kvaliteten på pasientbehandling, ledelse, rollekrav, hvordan samarbeid og læring på tvers av fag fungerer, og effektivitet.

Referanser:

Arttikkelen ble først publisert i Dagens Medisin 05.12.19.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på