… så desto viktigere blir det å dyrke kontakten med våre europeiske naboer. Dagens motstand mot EØS-avtalen er særskilt bekymringsfull, skriver Knut Anton Mork.
Den store frykten for nedgangstider – resesjon – ser ut til å være over for denne gangen. Men konjunkturer kommer og går til stadighet. At neste resesjon en dag vil komme, er like sikkert som at verden så vil komme seg ut av den igjen. Nå som 2019 nærmer seg slutten, kan det være vel så viktig å se på de litt lengre linjene. De er selvfølgelig veldig usikre. Men det kan være nyttig å stikke en finger i jorden for å se hvor vi er og hvor vi kan være på vei.
Da er det vanskelig å komme unna et ganske så tydelig trendskifte, nemlig at veksten er avtagende. Avmattingen i kinesisk økonomi skyldes langt mer fundamentale forhold enn bare handelskrigen mot USA. India, som skulle bli høyvekstarvtageren, er i ferd med å stagnere. Ti år etter den store finanskrisen har amerikansk vekst ennå til gode å nå tilbake til vekstratene som var vanlige før krisen.
Og selv om Europa ser ut til å unngå resesjon, er i alle fall bilindustrien hardt rammet.
Alt dette skjer til tross for rekordlave renter, i noen tilfeller styringsrenter godt under null. Aksjemarkedene klarer seg godt, men mer på stadig stigende risikoappetitt enn på økt inntjening. På lengre sikt kan vi neppe regne med høye avkastningsrater så lenge veksten er lav – det er noe bortimot en naturlov.
Klimaproblemene kan legge en videre demper på vekst og avkastning, enten via vekstdempende klimapolitikk eller på grunn av kostnadene ved global oppvarming.
Dette skjer samtidig med at vi begynner å ane slutten på oljedominansen i norsk økonomi. Både bransjen og ledelsen i de største partiene tviholder på at vi må pumpe opp så mye vi kan for å hindre at andre gjør det på skitnere måter. Men både Equinors konsernsjef og myndighetene ser for seg at norsk produksjon av olje og gass om 30 år bare vil være halvparten av i dag, selv om dagens politikk fortsetter.
Olje- og gassinvesteringene har fått drahjelp de siste par åra av at Johan Sverdrup-feltet er blitt ferdigstilt. Men fremover må vi regne med en fallende investeringstrend, kanskje til og med et nokså bratt fall, fordi de lavthengende fruktene allerede er tatt.
Tar vi klimaproblemene på alvor, vil det gå enda fortere.
Dette ser ut til å skje samtidig som den verdensorden vi var blitt vant med, er ved å gå fullstendig i oppløsning. Rettsstaten er under alvorlig trussel i USA, Hongkong og flere østeuropeiske land. Eneveldige herskere søker å befeste sin makt i så vel Kina som Russland. Samtidig utfordres etablerte strukturer av opprør på gatene i Frankrike, Catalonia, Chile, Libanon, Irak og Iran.
Som et lite land med en liten og svært åpen økonomi vil vi fremover trenge venner enda mer enn før etter som verden blir stadig mer uforutsigbar.
Noen sier vi må gi opp vår tradisjonelle lojalitet mot USA og vise mer åpenhet mot Russland. Det blir litt av en selvmotsigelse så lenge den amerikanske presidenten overstyrer sine militære ledere og setter vennskapet til sin russiske kollega foran sine allierte.
President Macron kan ha overdrevet når han kaller Nato hjernedød. Men om de amerikanske styrkene som vi har satt vår militære lit til, skal oppfattes som leiestyrker som vil hjelpe bare dem som betaler nok, er gjensidigheten borte.
Det som da står igjen, er våre nordiske og europeiske naboer. EU har for all del nok av problemer. Men etter som vår oljealder går mot slutten, kan vi ikke lenger velge fra øverste hylle. Da kan vi heller ikke lenger regne med at våre konjunkturer vil bevege seg etter sin egen kalender, uavhengig av verden omkring oss.
Samtidig vil EU trenge all den støtten vi og våre nordiske naboer kan gi mot trusselen fra populistiske og autokratiske krefter som vi ser i flere europeiske land. Det gjør dagens motstand mot EØS-avtalen særskilt bekymringsfull.
Selvfølgelig kan mine dystre spådommer bli gjort til skamme. Afrika kan bli den neste globale vekstmotoren. Et teknologisk gjennombrudd kan løse hele klimakrisen. Og Trump kan tape valget neste år. Men i så fall er jeg langt fra sikker på at han vil innrømme nederlaget og gå av. Og USA vil fremdeles være et splittet folk.
Så argumentet for at vi bør befeste vår egen tilhørighet i Europa vil uansett stå ved lag.