Frostatingslovens prinsipp om rettssikkerhet sikrer ikke bare et menneskeverdig samfunn, men også en velfungerende økonomi.
Flere norske kommentatorer har diskutert hvorvidt riksrettssaken mot president Donald Trump er en god eller dårlig strategi for Demokratene til å gjenvinne makten. Inntrykket de har latt lesere, seere og lyttere sitte igjen med, er at det hele bare dreier seg om en politisk maktkamp, «politics as usual».
Det er etter min mening et fullstendig feilaktig bilde.
Demokratenes påstand er ikke at Trump har ført republikansk politikk. Det har han rett til etter å ha vunnet valget i 2016. Spørsmålet er om han har misbrukt sin stilling som nasjonens øverste tillitsvalgte til å skaffe seg selv personlige fordeler, for eksempel å holde tilbake hjelp til en annen nasjon i dennes kamp mot en ytre fiende for å få det landets regjering til å sverte en av Trumps politiske motstandere i årets valg.
Republikanernes første reaksjon på anklagene var å benekte påstandene. Da det viste seg ikke å fungere, hevder de nå i stedet at Trump var i sin fulle rett med det han gjorde. Å presse en annen nasjons myndigheter til å sverte en av presidentens politiske motstandere blir fullstendig akseptabelt fordi det er i presidentens interesse; og alt som er i presidentens interesse, er i nasjonens interesse.
Presidenten står med andre ord over loven.
Påstanden om at noen står over loven, enn si over grunnloven, rokker ved selve grunnvollen i rettsstatsbegrepet. Derfor er det som nå skjer i USA, grunn til dyp bekymring. Rettsstaten dreier seg nemlig om langt mer enn politikk. Den er grunnlaget for demokratiet.
Rettsstaten er også grunnlaget for en velfungerende økonomi. De britiske tidligere kolonimaktenes rettsregler har vært essensielle for Hongkongs suksess som finanssentrum i Asia. Det er en av årsakene til at Beijings steile holdning mot protestbevegelsen i Hongkong er så bekymringsfull.
Bekymret blir jeg også når jeg ser norske aksjestrateger hevde at det vil være best for aksjemarkedet om Trump vinner valget til høsten. Jo da, de kan få rett på kort sikt. Og gjenvalgt kan han bli. For konsekvensen av frikjennelsen er at han er fri til å gjøre hva som helst i valgkampen, fordi han er president.
Derfor må vi forberede oss på en på alle måter skitten valgkamp.
Og sannsynligheten er høy for at Trump heller ikke vil akseptere et eventuelt nederlag, men komme med ett eller annet påskudd for å få høyesterett til å underkjenne resultatet. Om han forblir i live, er jeg redd han fortsatt vil styre USA i 2030.
I grunnleggende forstand vil det være negativt også for aksjemarkedet.
Slike «amerikanske tilstander» har vel ikke vi?
Kanskje ikke helt. Men rettsstaten har sviktet også hos oss, først i Nav-skandalen og nå når det gjelder flyktninger med falske reisedokumenter. Igjen kommenterer mediene som om dette bare dreier seg om politikk. Om det blir mistillit i Stortinget, om hvem som må gå. Men i dette tilfellet ligger den største svikten hverken hos den lovgivende eller den utøvende makt. Den ligger hos den tredje statsmakten, rettsapparatet, som ikke har tatt bryet med å selv sette seg inn i hva loven sier og bare stolt på hva den utøvende makt – departement og direktorat – mener.
Hvor i all verden har det norske juristmiljøet vært i alt dette? Da tenker jeg slett ikke på Riksadvokaten, for riksadvokatembetet er del av den utøvende makt. Jeg tenker på domstolene. Og jeg tenker på forsvarsadvokatene.
Hvorfor tok de aldri sine Nav-klienters saker til EØS-domstolen?
Er det fordi jus først og fremst er blitt butikk? At de beste juristhjernene går til de høystbetalende advokatfirmaene, som jobber med helt andre typer saker?
Det er i så fall synd. For hvis jus blir redusert til butikk, kan det etter hvert også bli vanskeligere å drive butikk. Både demokrati og økonomi er avhengig av at jusen fungerer.