Widerøe og norsk luftfart er egentlig en teknologihistorie - og vi står overfor en situasjon der store deler av infrastrukturen er i ferd med å bli like avleggs som DAB.
Det er mye snakk om Widerøe denne uken. De har lagt ned en liten del av rutene sine (for eksempel Evenes-Bodø) fordi det ikke er nok folk som vil fly dem, i hvert fall ikke til den prisen de trenger for ikke å tape penger.
At man over tid må tjene mer enn kostnadene for å overleve er tydeligvis vanskelig for mange å forstå. (For eksempel får jeg en årlig telefon fra Moss Avis som lurer på om det ikke snart er på tide å åpne Rygge flyplass igjen). Men egentlig er det jo ikke så vanskelig: Man tilbyr en vare eller en tjeneste, og noen kunder kjøper. Hvis det er mange kunder, kan man sette ned prisen, for da er det flere å fordele de faste kostnadene på. Hvis det er færre kunder, må man sette opp prisen. Da blir det enda færre kunder, og man må sette opp prisen igjen, og dermed er dødsspiralen i gang.
Flybransjen er beinhard: Richard Branson, som startet og fortsatt eier store deler av Virgin Airways, har sagt noe sånt som at hvis du vil bygge en liten formue på flyselskaper, bør du starte med en stor en. Ingen annen bransje gir så lite penger (i gjennomsnitt) tilbake til eierne – men, det er klart, det finnes unntak, som Ryan Air og Norwegian. Fremfor alt finnes det unntak der det er lokale monopoler – flypriser har en tendens til å falle dramatisk så fort det er to selskaper på den samme ruten. Årsaken til at et selskap har monopol kan være så mangt, men som regel handler det rett og slett om at det ikke er nok trafikk til mer en ett selskap – og så fort et annet selskap forsøker, setter det eksisterende selskapet ned prisen slik at nykommeren gir opp.
I Norge er det litt annerledes. På 60-tallet forsto man at man måtte bygge flyplasser for å opprettholde bosetning i distriktene, men Norge hadde lite penger og valgte derfor en standardløsning (kortbanenettet) med 800-1100 meter lange rullebaner (mot 2600 meter på vanlige flyplasser og 1500 meter på lokalflyplasser i Sverige.) Dette gikk fint så lenge man fløy med Øystein Sundes lille sjøsjuke Twin Otter, som etter hvert ble byttet ut med Dash-8 og ATR-42. Problemet med disse flyene er at de produseres ikke i særlig grad lenger, i alle fall ikke de korte versjonene med 39 seter som Widerøe bruker. Selv om turboprop-fly er konkurransedyktige under visse forhold (som i Norge), er det rett og slett ikke nok kunder til at fabrikkene vil produsere dem.
Høres kjent ut, ikke sant?
Så Widerøe har et tilnærmet monopol i nord fordi det bare er Widerøe som har nok av de flyene som kan brukes på kortbanenettet.
Men flyene blir eldre – og Widerøe har nå en av de eldste flyflåtene i Europa. De har investert i noen mindre jetfly for å bevege seg mot bedre markeder, men små jetfly kan ikke brukes på kortbanenettet.
Så der er vi – med en samling flyplasser som er annerledes enn det meste annet i verden, som krever en teknologi som blir vanskeligere å få tak i. Omtrent som DAB+ og en hel del andre særnorske greier.
Norge er et land i verden, som Lars Korvald sa en gang. Det ble han latterliggjort for, men egentlig sa han noe svært smart, men som store deler av befolkningen tydeligvis ikke helt har fått med seg.
Det skal bli interessant å se diskusjonen om hvilke flyplasser som skal forlenges etterhvert. Gitt norske tradisjoner for nabovarsler, det faktum at det mange steder ikke er fysisk plass, og det at vi allerede har for mange flyplasser men ingen vil legge ned den lokale, borger for mange fortørnede kommentarer fremover.
Jeg leste en gang om en samferdselsminister fra en øy i Karibien som var i London og kommenterte: «I Europa kjører de på høyre side av veien. Her kjører dere på venstre side. Hos oss kjører vi på den siden som har skygge.»
Hadde det vært bedre vær i Norge, lurer jeg litt på om vi ikke hadde gjort det, vi også…
Referanse
Kommentarartikkelen ble først publisert på Digi.no 20.02.20.