Den viktigste lærdommen jeg har fått etter et halvt århundre med kriser, er hvor lite vi vet om hvordan verden virkelig fungerer.
Jeg fikk min første store kriseopplevelse under energikrisen i USA på 1970-tallet, da OPECs embargo og firedobling av oljeprisen sendte inflasjon og ledighet til værs på samme tid. Med nybakt doktorgrad deltok jeg i den første, store runden av forskning for å forstå hvorfor konsekvensene av denne krisen ble så store.
Nylig hjemvendt til Norge i 1990 var veien kort til bankkrise og ulike valutakriser, der en siste omgang fikk sitt utspring i den asiatiske finanskrisen i 1998.
Ti år senere kom den globale finanskrisen, med ettervirkninger nesten frem til i dag.
Et gjennomgående trekk ved disse krisene har vært at tilsynelatende små forstyrrelser har gitt enorme konsekvenser. Oljesektoren var liten i verdensmålestokk i 1973; det samme var det amerikanske boligmarkedet i 2007. Likevel satte begge verden på ende, akkurat som uroen omkring thailandske baht sommeren 1997 utviklet seg til det som skulle gi det endelige dødsstøtet til den norske fastkurspolitikken et drøyt år senere.
Et annet fellestrekk er at hver krise oppleves som noe helt nytt. På 70-tallet ble makroøkonomer perplekse av å se inflasjon og ledighet stige dramatisk på samme tid. I 2008 fikk makroøkonomer demonstrert hvor mye viktigere finansmarkedene var for konjunkturutviklingen enn de hadde trodd.
I dag ser vi hvor lite flere tiår med forskning i helseøkonomi har forberedt oss på en akutt pandemi. Vi strever med å få krisen til å passe inn i lærebokskjemaet med tilbudssjokk og etterspørselssjokk.
I dag, som under finanskrisen, ser derimot det største problemet ut til å ligge i den tette avhengigheten vi alle har av hverandre. Det gjelder finansmarkedene i så vel som verdikjeder i vareproduksjonen. Faktisk gjelder det hele det moderne samfunnet, med studier i utlandet, venner i fjerne land, ferier i Spania og Thailand eller i Himalaya, kombinert med ekte og falske nyheter som teknologien sprer omkring med lynets hastighet.
Dette tette nettet vi alle er en del av, fungerer fantastisk godt i normale tider uten annen koordinerende ledelse enn Adam Smiths usynlige hånd. Men når nettet rakner, er veien kort til systemkollaps, slik de siste ukene har vist så altfor tydelig.
Men kanskje den viktigste lærdommen er hvor lite vi faktisk vet om hvordan det moderne samfunnet fungerer.
Vi kan mekke sofistikerte modeller og løse dem ved hjelp av avanserte datamaskiner, som dem jeg var med på under den amerikanske energikrisen. Modellene kunne forklare den nyoppdagede sammenhengen mellom oljepriser, inflasjon og konjunkturer – trodde vi. Men allerede et lite tiår senere sluttet modellene å stemme med virkeligheten.
Etter finanskrisen brukte både EU og USA store ressurser på å bygge opp en ny finansiell arkitektur som kunne motstå kriser uten myndighetenes hjelp. Nå, et tiår etter, ligger systemet igjen i grus.
Det skyldes ikke dårlig arbeid. Problemet ligger i hvor vanskelig det er å forstå kompleksiteten i de sosiale og økonomiske kreftene som preger vår moderne verden.
Vi må innrømme hvor lite vi egentlig vet.
Like fullt må sittende myndigheter ta store beslutninger når kriser oppstår. De må tas raskt, uten lange foregående seminardiskusjoner om nytte og kostnader. De viktigste problemene må løses først.
I syttitallets energikrise måtte massearbeidsløsheten bekjempes før en kunne finne nye energikilder. I dag er det omvendt: De helsepolitiske tiltakene må komme før alt annet, for uten dem risikerer vi å snart bli stående helt uten noen økonomi å stimulere.
På én måte gjør dette økonomisk stimulans meningsløs, for det er hverken mulig eller ønskelig å stimulere virksomhet som det nå er viktig å holde tilbake. Samtidig må økonomiske tiltak likevel på plass for å unngå at et brakkland av konkursbo skal være det eneste som står igjen når tiltakene mot smittespredning en dag kan trekkes tilbake.
Debatten om klokskapen i dagens tiltak har allerede begynt og vil helt sikkert fortsette lenge fremover. Åpen debatt er viktig. Men vi som er vant til å delta i slike debatter vil gjøre klokt i å innse hvor vanskelig det er å vite hva som er rett å gjøre i en slik situasjon.
Faktisk har jeg i dag mer lyst til å uttrykke beundring for dem som må ta beslutningene enn å pepre dem med kritikk, om enn aldri så faglig velbegrunnet.