Markedets usynlige hånd får tilbud og etterspørsel til å møtes – også i krisetider – om prisene får flyte fritt. Men vår moralske intuisjon følger ikke kapitalismens grunnsetninger.
Priser endres når forholdet mellom tilbud og etterspørsel endres. Denne mekanismen ble av Adam Smith referert til som «den usynlige hånd». De fleste av oss lærte om denne mekanismen i samfunnsfag på videregående. Og mange er normalt sett tilhengere av denne mekanismen som har løftet milliarder ut av fattigdom og skapt velstanden vi opplever i dag.
Når kriser inntreffer så viser det seg at vi er mer ambivalente til den usynlige hånds gjøren og laden enn vi hadde trodd.
Enkelte benytter nemlig koronakrisen til å øke fortjenesten sin. I hele verden har prisen på håndsprit og munnbind økt siden utbruddet. Enkelte utsalg har nær femdoblet prisen.
I USA kritiserer politikerne selgerne. I Florida har man til og med opprettet en hotline der publikum kan rapportere om prisøkning på koronarelaterte produkt. Det er påfallende at man i USA har en offentlig telefonlinje for sladring om prisøkning som følge av økt etterspørsel.
Situasjonen i Norge er ikke annerledes. Antallet Antibac-annonser på Finn.no er mangedoblet. Tilbudet er åpenbart en respons på økt etterspørsel; det var over 600 søk på «Antibac» på Finn i Februar.
Opportunismen utfolder seg flere steder. En takeaway-sushi selger håndsprit for 300 kroner per flaske; altså 1200 kroner per liter. Dyrere enn den dyreste champagnen.
Publikum forakter denne typen opportunisme. Men vi ser ingen tilsvarende forakt i møte med prisvariasjon der vi er vant med «dynamisk prising»:
- Prisen på flybilletter fyker opp og ned som respons på tilbud og etterspørsel, uten at vi blir sinte.
- Prisen på gull har eksplodert som følge av markedskollapsen, men ingen ser umoral i dette.
- Ingen roper «usolidarisk», når folk selger Norwegian aksjene sine.
Alt dette er jo bare tilbud og etterspørsel, ferdig med det. Vi tolererer den usynlige hånd der vi er vant å se den.
Enkelte nye forretningsmodeller har innført dynamisk prising der vi er vant med manuelt fastsatt prising. Uber lar prisen for en kjøretur fastsettes av tilbud og etterspørsel i øyeblikket. Da et terrorangrep rammet Sydney sentrum forsøkte så mange mennesker å bestille en Uber samtidig at prisene i dette området firedoblet seg. I etterspillet måtte Uber beklage, og love at dersom noe lignende skulle skje igjen, vil de slutte å la prisen fastsettes av tilbud og etterspørsel.
Når priser ikke kan justeres, oppstår det overskudd og mangler. Et eksempel på dette er hamstringen av dopapir og hermetikk, som vi har sett den siste tiden. Publikum venter en svikt i tilbudet og lar seg ikke berolige. Erna Solberg kalte hamstringen usolidarisk. At en Høyre-statsminister kritiserer forbrukere for å kjøpe lavt prisede varer på det frie marked, illustrerer også vår ambivalens med tilbud og etterspørsel.
Den markedsliberale responsen på denne typen hamstring er å la prisene på hermetikk og dopapir skyte i været, slik at kjøpsiveren avtar. Men dette kan til og med de mørkeblå merke at ikke føles helt riktig. De med god råd vil da kunne unne seg trelags Lambi til de raffinerte stumpene sine, mens de med dårligst råd ville måtte dra på Biltema og kjøpe en rull grovt tørkepapir beregnet på oljesøl.
Samtidig forstår vi at dersom prisene hadde fått justere seg dynamisk med etterspørselen, så hadde markedet reagert med å øke tilbudet på de varene som etterspørres. Da hadde serviettprodusenter lagt om produksjonen slik at de kunne levere dopapir i stedet. Bønder i Trøndelag hadde begynt å brenne hjemmelaget håndsprit.
Markedets usynlige hånd kan få tilbud og etterspørsel til å møtes, men bare dersom prisene får fastsettes fritt og uavhengig. Det er dette vi oppdager at vi ikke godtar når krisen inntreffer. I alle fall ikke på varer der vi er vant med stabile priser.
Selskapers jobb er å forsøke å tjene penger. Men dersom de gjør noe som oppleves som urettferdig vil forbrukerne kunne reagere med kjøpsnekt. Denne innsikten ble formulert av Kahneman, Knetsch og Thaler i 1986 (to av de tre vant siden nobelprisen i økonomi): De oppdaget at dersom selskapets overlevelse er truet, godtar vi en prisøkning.
Vi syns også det er i orden at selskap opprettholder prisene sine til tross for reduserte kostnader. Men dersom et selskap øker prisene som respons på økt etterspørsel, blir vi sinte.
Folk tenker ikke på priser slik økonomisk teori tilsier. Våre moralske intuisjoner er ikke tilpasset kapitalismens grunnsetninger.
Vi tenker på priser som en implisitt kontrakt mellom forbruker og produsent, og vi godtar ikke reforhandlinger av denne midt i en krise.