Forrige krise, finanskrisen, lærte oss hvor tett sammenvevd verdensøkonomien er – og hvor komplekst det blir når noe rakner. Tiltakene i denne nye krisen må ta utgangspunkt i det.
When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?
John Maynard Keynes
Det er farlig for oss økonomer å være skråsikre. Forståelsen vår av hvordan økonomien fungerer, er stykkevis og delt i utgangspunktet, og dagens krise har økt usikkerheten med minst én størrelsesorden.
Store og uventede konsekvenser
Biologiske faktorer som vi økonomer ikke er vant med å studere, får «ikke-lineariteter» – små endringer kan plutselig få store og uventede konsekvenser – til å bli langt mer fremtredende. Det blir tydelig når Covid-19 sammenlignes med vanlig influensa. For den store forskjellen ligger ikke i andel dødsfall blant de smittede, men at Covid-19 plutselig kan overmanne et helt helsesystem ved å overbelaste intensivavdelinger samtidig som mange ansatte blir syke og dør.
På lignende måte bør vi nå være forsiktige med velkjente argumenter som ellers kan virke opplagte. Utilsiktede incentiver er en av dem. Selvfølgelig er det riktig at lempningen på permitteringsordningene gjør det lettere å ta fra folk jobben, mens kutt i trygdeavgiften kunne gitt incentiv til å holde flere i jobb. Men det gjelder foretak som har finansiell ryggrad til å fortsette å operere når inntektene plutselig forsvinner.
For de mange andre er ikke spørsmålet hvor mange de skal ha ansatt, men om de kan unngå konkurs. En konkurs vil utradere hele foretaket, i alle fall med vår konkurslovgivning. Økonomenes relativt nye «theory of the firm» har lært oss at et foretak er mer enn en samling av arbeidskraft og kapital, at organisasjon, strategi og ledelse har verdi i seg selv.
Skulle vi bli stående igjen etter krisen med et brakkland av konkurser, vil ikke incentiver til sysselsetting gi mye hjelp.
Mottakere må tas med på råd
Flere har pekt på risikoen for misbruk når potensielle mottagerne av statlig støtte inviteres inn i beslutningsprosessene. Men jeg er redd dette er noe vi i noen grad må leve med, omtrent som det bibelske ugresset blant hveten. Mottagerne må tas med på råd fordi de sitter med langt mer informasjon om hvor skoen trykker enn byråkratene som utreder og politikerne som beslutter.
I et foredrag om finanskrisen for et par år siden hørte jeg Ben Bernanke fortelle hvordan han hadde måttet lære å innse hvor utilstrekkelig det var å bare forstå prinsippene bak finansmarkedene, det han kalte «the physics of the financial markets.» I tillegg måtte han lære å forstå «the engineering», hvordan de ulike delene er skrudd sammen institusjonelt og juridisk.
Paradoksalt nok kan til og med systemvirkningene av ulike tiltak være lettere å se for dem som sitter nærmest detaljene. Tenk for eksempel på restriksjoner på utdeling av utbytte. Politisk og moralsk er lett å hevde at alle må delta i dugnaden. Men for noen kan utbytte utgjøre hele levebrødet. For andre kan det være beløp som skulle brukes til å nedbetale lån for å unngå konkurs. En eventuell konkurs flytter gjerne problemene videre til en bank, som så kan få problemer med å betjene sine andre kunder.
Høy grad av sammenveving
Vi må ikke glemme den kanskje viktigste lærdommen fra den globale finanskrisen, nemlig hvor viktige de komplikasjonene er som oppstår fordi de ulike delene av den moderne økonomien er så tett vevd sammen – «interconnected».
Den høye graden av sammenveving gjør markedsøkonomien supereffektiv i normale tider. Da kan staten holde seg i bakgrunnen. Til gjengjeld blir krisene mer alvorlige når veven rakner. Da får staten en ny rolle med å holde systemet sammen.
Dette kan minne om John Maynard Keynes’ tese om at markedene klarer seg godt i normale tider, men trenger statlig hjelp i lavkonjunktur. Men mens Keynes’ statlige rolle begrenset seg til å stimulere etterspørselen etter varer og tjenester som kan produseres, krever en sammenvevd økonomi en langt mer konkret rolle med å holde skruer og muttere på plass.
Da kan staten også bli involvert i beslutninger om hvilke foretak som skal få leve og hvilke som må dø når krisen rammer.
Her er faren stor for alvorlige feil. Ikke minst blir jeg bekymret når staten forsøker å redde et selskap som Norwegian, der konkursrisikoen var høy allerede før krisen.
Den vanskeligste nøtten er kanskje oljesektoren, som alle vet ikke kan overleve på sikt og som mange – meg inklusive – mener burde avvikles jo før jo heller. Og det spørsmålet dreier seg om en annen og trolig større krise enn dagens viruskrise.