Privatiseringen og børsnoteringen av Statoil/Equinor ble ikke noen suksess, men et massivt pengesluk.

Siden oljetidenes morgen (i Norge på 1960-tallet) har det vært opplest og vedtatt at norsk petroleumsvirksomhet skal være underlagt politisk styring og kontroll. Intet kunne være mer misvisende for samspillet mellom den norske stat – grunneieren og hovedaksjonæren – og Equinor – Norges dominerende oljeselskap.

Staten ga slipp på styringen ved børsnoteringen

20 år etter børsnoteringen av daværende Statoil, blir svikten i opplegget tydelig, som påpekt av reportasjer i Dagens Næringsliv; de tar for seg de seneste årene, men roten til rotet er eldre. Staten ga ved børsnoteringen i 2001 slipp på styringen uten å sørge for noen oppfølging. Slik ble selskapet i praksis selvstyrende, med uvanlig handlefrihet, mange penger, store fristelser og farlige fallgruver.

Regjeringen Stoltenberg I hadde tydelig en tro på at markedet ville styre selskapet i riktig lei. Med en eierandel på til sammen 70 prosent, forble staten en dominerende, men passiv eier. Ingen mektige private investorer er kommet inn.

Uten motkrefter fikk ledelsen frihet til å stikke ut kursen. Målet var internasjonal vekst. Siden børsnoteringen i 2001 til og med 2019, investerte selskapet 659 milliarder kroner i leting og utbygging i Norge og 789 milliarder kroner i utlandet. Resultatet står ikke i forhold til innsatsen. Fra 2001–2019 var samlet kontantstrøm i Norge 1783 milliarder kroner, i utlandet 43 milliarder kroner.

Vekst var og er hovedmålet

Etter 2004 steg Statoils inntekter sterkt, drevet av høyere oljepriser. Noe av inntektsveksten ble fordelt til eierne som utbytte, men størstedelen gikk til investeringer, først og fremst i utlandet. Vekst var og er hovedmålet, foran lønnsomhet. Pengene ga ambisjoner om å bli stor, ikke bare i Norge, men i verden.

Boken «Giganten» av Aage Borchgrevink fra 2019 viser hvordan beslutningene om internasjonal satsing i stort monn ble tatt av strategiledelsen i London, fjernt fra selskapets norske hverdag, kanskje med svakt forarbeid. Satsingen i USA har vært et kostnadssluk. Der har selskapet kjøpt seg inn i dårlige prospekter på gale tidspunkt til høye priser.

Uorden i selskapet operasjoner i USA

Reportasjene viser uorden i selskapets operasjoner i USA, men ansvaret for en feilslått strategi bør tilskrives selskapets ledelse, styret og eieren, den norske stat. Statoils tidligere sjef, Helge Lund, var en pådriver for internasjonaliseringen. Under hans styre fra 2004–2014, investerte Statoil 397 milliarder kroner i leting og utvinning i Norge, mot 491 milliarder i utlandet. Det omdøpte Equinor har under ny ledelse fortsatt i samme kurs. Investeringer i utlandet blir betalt med overskudd fra norsk sokkel. På denne måten tapper selskapet Norge for penger. Dette godkjennes av styret, som omfatter mange kjente kvinner og menn med bakgrunn i næringsliv og politikk.

Vinteren og våren 2020 er verden blitt forandret, ikke minst for oljeindustrien. I første kvartal 2020 hadde Equinor et driftsresultat på 19.580 millioner kroner i Norge, en nedgang på 42 prosent i forhold til første kvartal 2019. Virksomheten utenfor Norge hadde et driftsresultat på 158 millioner kroner, en nedgang på 98 prosent i forhold til første kvartal 2019. Igjen har norsk sokkel vist seg å være en robust inntektskilde.

Norsk sokkel ble sett på som lite lovende

Hensikten med privatiseringen og børsnoteringen av Statoil, var å bygge opp under satsingen utenlands. Norsk sokkel ble den gang ansett som lite lovende. Slik skulle det ikke gå. Norsk sokkel fikk nytt liv. Leterefusjonen har ført til et mangfold av selskaper, mange funn, nye utbygginger, og nye inntekter.

Hovedeieren, den norske stat, forholder seg passiv overfor Equinor. Hittil har ingen regjering villet gripe inn. Resultatene viser at privatiseringen ikke har vært vellykket. Inntektsøkningen tilfalt i liten grad eierne i form av utbytte; i stedet ble den brukt til store investeringer i utlandet. Satsingen på oljeskifer i USA er neppe i samsvar med Stortingets hensikt med opprettelsen av Statoil. Alternativet hadde vært for eierne, først og fremst den norske stat, å kreve størstedelen av inntektsøkningen som utbytte. Mange hundre milliarder kroner ville da ha tilfalt Oljefondet i stedet for å bli tapt i utlandet. Grunnlaget for overføring til statsbudsjettet ville ha blitt styrket i henhold til handlingsregelen.

Nesten 20 års erfaringer viser at børsnoteringen og privatiseringen ikke har utviklet seg som forventet. Selskapet er ikke blitt en norsk ledestjerne i utlandet, men et pengesluk uten like. Selskapets egne årsrapporter viser at det fra 2001 til 2019 viser at har brukt 746 milliarder kroner mer i utlandet enn det der har tjent inn. Selv om selskapet har foretatt flere vellykkete investeringer i utlandet, har virksomheten utenfor Norge som helhet vist vedvarende store underskudd, mens virksomheten på norsk sokkel i alle år har gitt overskudd; kontantstrømmen fra 2001 til 2019 var til sammen 1123 milliarder kroner. Siden børsnoteringen i 2001, har Statoil/Equinor utbetalt til sammen 314 milliarder kroner i utbytte til staten. Til sammenligning har staten i samme tidsrom hentet inn 2716 milliarder kroner i netto kontantstrøm fra statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), som har vært en robust inntektskilde.

Kontrollen med Equinor må skjerpes

I trangere tider må også Norge prioritere lønnsomhet og inntekt. Kontrollen med Equinor må skjerpes, eventuelt ved å trekke inn Finansdepartementet. I Finland er statens eierinteresser underlagt Statsministerens kontor, ikke fagdepartementene, av hensyn til budsjettkontrollen. I Norge er Kings Bay-saken fra 1963 fortsatt en referanse for å skjerme forvaltningen fra ansvar for statens næringsdrift. Equinor viser at bruk av et styre som mellomledd heller ikke er vellykket. Styret beslutter vanligvis som administrasjonen foreslår. Det kreves klarere retningslinjer fra eierens side.

I Norge har staten mer omfattende eierinteresser i næringslivet enn trolig i noe annet land i Europa. Tiden er moden for en revurdering og omorganisering av statens eierinteresser i norsk oljevirksomhet, der giganten Equinor enten vingeklippes eller viker plassen for flere mellomstore selskap, forankret i en statlig eierandel, eventuelt med større andeler for SDØE, og en regional fordeling. Norsk sokkel er en moden oljeprovins. De største funnene er trolig gjort; mange mindre og mellomstore prospekter gjenstår. Behovet er mangfold og konkurranse, også av hensyn til leverandørindustrien, ikke ett dominerende selskap som ser til utlandet. Risikoen ved Statoils/Equinors kostbare satsing i utlandet, særlig i USA, har i lengre tid vært påpekt av forskere og journalister. De er blitt tiet bort. Nå er det på tide at politikerne griper inn.

Referanse

Innlegget ble først publisert i Klassekampen 15.05.20.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på