Politiet skal, bør og må lære av sine feil.
Innlegget er skrevet av: Brita Bjørkelo, professor, Politihøgskolen, Linda Hoel, førsteamanuensis, Politihøgskolen, Kjersti Eckblad, førstelektor, Politihøgskolen, Christin Thea Wathne, forskningsleder, OsloMet og Cathrine Filstad, professor, Politihøgskolen/BI.
Det er en analytisk øvelse å identifisere interne og eksterne faktorer som fremmer og hemmer utviklingen av en lærende politiorganisasjon.
Utfordringen kan ikke løses ved et utgangspunkt alene, det pedagogikkprofessorene Torgersen og Sæverot kaller «operativ pedagogisk grunnforskning».
Det er på tide å endre fokus fra hva politiet skal lære til hvordan og hvilke rammebetingelser det krever.
Politiet skal bør og må lære av sine feil. Politiet som organisasjon omfatter ulike former for politiarbeid (forebygging, etterforskning, orden, styring, ledelse, utvikling) som gjøres i tett samarbeid med andre samfunnsaktører.
Debatten Torgersen og Sæverot inviterer til er viktig. Dessverre overskygges kronikken av til dels kontroversielle påstander og konklusjoner.
Som erfarne politiforskere og politiutdannere møter vi politiet både i læringssituasjoner, ledelsestrening, evalueringssamtaler og i praktisk yrkesutøvelse. Møter kjennetegnes av politiets genuine ønske om å utvikle seg, lære og gjøre hverandre bedre.
Læringsinitiativ møter motstand i en politiorganisasjonen med sterkere (detalj)styring, økte krav om effektivitet og målstyring. Derfor må spørsmålet om å lære eller ikke se på hvordan, og hvilke rammebetingelser som må være tilstede for å få det til.
Vi er enige i at politiet som organisasjon har vært, og til dels fortsatt har, utfordringer knyttet til hvordan læring skjer.
Studenter og ansatte forteller at de kan oppleve at de ikke nødvendigvis skal stille kritiske spørsmål. Politiansatte med lengst erfaring anses å vite best til tross for at politiarbeidet som skal løses kan trenge at oppgaven løses ved mer deling av tverrfaglig kunnskap.
Det er derfor en utfordring for læring i politiet at et faglig høyt kompetent politi ikke nødvendigvis har rom og ytringsklima for å stille grunnleggende spørsmål ved hva som til enhver tid anses å være godt politiarbeid.
Målstyringssystemet og den sterke styringen av politiarbeid (etterforskning, forebygging og orden) gjør at politiet kan justere arbeidet sitt etter visse fastsatte standarder. Det er bra.
Samtidig er det en utfordring hvis målet er å fungere som en lærende organisasjon. For hva hjelper det å gjøre tingene riktig hvis du ikke gjør de riktige tingene? Når målstyringskravet om å produsere saker presser på, kan rommet for refleksjon og læring bli trangt.
Målstyring er en styrke når den rettes mot kvalitet og kompetanse og en utfordring og hemmende for læring og ikke minst kunnskapsdeling når målingen blir viktigere enn hva målingen er ment å hjelpe til med.
Læring forutsetter også åpne og transparente rekrutteringsprosesser, feedbacksløyfer, ledelse med innflytelse, og kompetansestyring med innhold.
En annen utfordring er at politiet kun skal lære når noe går galt. For eksempel gjennomføres læring i krise- og beredskapsøvelser mye i form av evalueringsarbeid som mangler kontinuitet da man sjelden går tilbake til siste evaluering. Dette er også tilfellet i saker som gjentatte ganger er meldt til Spesialenheten fra samme politidistrikt.
Fremfor å se på hvilke underliggende betingelser som gjør at uønskede enkelthendelser gjentar seg i ett og samme politidistrikt, tas en og en sak for seg. Det fremmer ikke organisasjonslæring.
Vår forskning viser at det ikke kun er et spørsmål om at politiet (ansatte og organisasjonen) må åpne seg og være dannbare. Pedagogen John I. Goodlad (1979) differensierer mellom fire ulike beslutningsnivå når det gjelder undervisning og læring: Politikk, institusjon, undervisning og det personlige.
Skal endring skje må det være samsvar mellom beslutninger på de ulike nivåene. Avgjørelser tatt av politikere må innebære rammer og muligheter som er gjennomførbare av politiledere i alle ledd av hierarkiet i ledelsen av alt type politiarbeid.
Politiet skal, bør og må som andre kritiske samfunnsorganisasjoner lære av sine feil. Det er på høy tid å gå fra å gjenta mantraet om at politiet skal lære, til å belyse politiets vilkår for hvordan å lære.
Det krever mer enn enkelthendelsesfokus på én og én sak. Mer underliggende diskusjoner om hva det er som gjør at hendelser gjentar seg og interne og eksterne forhold som spiller inn er nødvendig.
I motsetning til å se «Hvorfor lærer ikke politiet bedre?» som et rent pedagogisk spørsmål, mener vi det må være i den organisatorisk kompleksiteten svarene må finnes.
Det krever åpenhet om politiinterne og politiske valg og nødvendig gjennomgang av rammebetingelsene som hemmer og fremmer læring og endring i politiet!