Nbims nye leder Nicolai Tangen kan ha rett bakgrunn for å vri eierstyringens primærmål fra profitt til samfunnsverdi.

Det er gode faglige grunner til at Norges Bank Investment Management (Nbim), som forvalter Oljefondet, ikke bør drive aktiv aksjeplukking, men heller være passiv indeksforvalter. Så hvorfor heie på Tangen, som har imponert i aksjeplukking, men aldri indeksforvaltet?

Fordi Nbim ikke bare investerer, men også har eiermakt, og den bør brukes mer ambisiøst på Tangens vakt.

Langsiktig eier

Nbim kontrollerer, presser og veileder de cirka 9200 selskapene Oljefondet er deleier i. Som indeksforvalter er fondet i praksis en langsiktig eier. Fondet har makt gjennom sin stemmerett, status som seriøs eier, og i allianse med andre eiere. Nbim stemmer årlig over cirka 120.000 saker i cirka 12.000 generalforsamlinger og får lett inngrep med styre og toppledelse i verdens børsnoterte selskaper.

Gjennom Oljefondet er vi ikke bare investorer som jakter på høy pensjon. Vi er også eiere i selskaper som kan skade oss, fordi de har profitt og ikke samfunnsverdi som primærmål.

Fra profitt til samfunnsverdi

Stortinget bør derfor endre Nbims eierstyringsmål fra profitt til samfunnsverdi. Det vil gi oss både i pose og sekk når eierstyring etter samfunnsverdi også gir best bedriftsøkonomi, slik nyere forskning kan tyde på. Skulle pensjonen likevel lide litt fordi samfunnsverdi og profitt ikke går helt i takt, er trøsten at vårt siviliserte eierskap gir en bedre verden å leve i både for pensjonisten og barnebarna.

Nicolai Tangen kan være rett person for et slikt nytt eierstyringsparadigme, av to grunner. Den første er, paradoksalt nok, hans erfaring fra det Nbim ikke trenger. Aksjeplukkingen i Ako ga ham et nettverk og evne til å forstå selskaper, noe som trolig er hans mest unike kompetanse. For eksempel finansierer Ako en lærebok i forskningsbaserte intervjumetoder, språkforskere analyserer ordbruken i årsberetninger, og tidligere etterforskere studerer topplederes adferdsmønstre.

Den andre grunnen er Tangens mangfoldighet. Å endre eierstyringsmål fra profitt til samfunnsverdi krever en leder som kombinerer dyp innsikt i finans med bredt samfunnsengasjement.

Å ha maksimal samfunnsverdi som mål betyr at profitt bare skal være ett av flere grunnlag for selskapets strategi. Primærmålet er samfunnsverdi, mens sekundærmålet er profitt så sant det skjer gjennom økt samfunnsverdi. Overordnet rettesnor er samlet effekt for alle interessentene snarere enn bare for eierne.

Dette høres radikalt, virkelighetsfjernt og diffust ut.

Ideen kommer imidlertid fra en toppforsker i finans, og slike har ikke for vane å være hverken radikale, virkelighetsfjerne eller diffuse. I sin nye bok «Grow the pie. How great companies deliver both purpose and profit» (Cambridge University Press, 2020) motiverer professor Alex Edmans ved London Business School dette nye eierstyringsparadigmet med at kapitalismen er i dyp krise.

Krisetegn

Ett krisetegn er at innhentingen etter finanskrisen i 2007 har gjort eiere og toppledere mye rikere, mens lønningene har stagnert, ulikheten økt og naturtapet tiltatt.

Et annet krisetegn er at vi oppfatter selskapets verdiskaping som et nullsumspill: Skal lønningene økes, jobbsikkerheten bedres og utslippene reduseres, må profitten ned. Denne ideen om at eierne må ofre det andre interessenter får mener Edmans er ødeleggende for eiere og samfunn, men særdeles utbredt, også i eierstyring bygd på CSR («corporate social responsibility»), ESG («environmental, social, governance») og ESV («enlighted shareholder value»).

Det nye eierstyringsparadigmet erkjenner at bedriftens verdiskaping ikke er en kake med gitt størrelse der den enes stykke blir mindre hvis den andres gjøres større. Godt eierskap betyr å bidra til større kake, altså øke verdien for alle interessenter i sum. Det kan medføre at alle får et større kakestykke, men også at stykket blir mindre for eierne eller kundene eller ansatte. Men kaken blir aldri mindre.

Edmans gjennomgår teori, et vell av eksempler og mange empiriske forskningsresultater som støtter ideen om at når det eierstyres etter samfunnsverdi og ikke profitt, er gevinst for de fleste interessentene vanligere enn tap for mange. Dette gjelder også for eierne, og slik må det jo være.

Uten profitt i en kapitalistisk økonomi vil ikke private eiere investere.

Derfor er ikke samfunnsverdi et argument mot profitt. Motsatt er ikke samfunnsverdi et argument for vekst som bare øker toppsjefens lønn eller som lar de ansatte beholde jobben der samfunnsverdi ødelegges. Høy profitt er legitimt så lenge samfunnsverdien er høy. Men bare da.

Paradoksalt nok er derfor nøkkelen til profitt ikke å styre mot profitt, men mot samfunnsverdi.

Apple

Et eksempel på selskaper med høy samfunnsverdi og høy profitt er trolig Apple, verdens største selskap. Kundene får svært gode produkter, de ansatte jobber på en av USAs mest attraktive arbeidsplasser, leverandørene får store økonomiske bidrag til innovasjon, egen virksomhet er klimanøytral og hele verdikjeden skal bli det innen ti år, og intet selskap i verden betaler mer skatt. Profitten på cirka 550 milliarder kroner – årsoverskuddet i fjor – er enorm, men det er også verdiene skapt for andre enn eierne. Oljefondet eier aksjer og obligasjoner i Apple for cirka 120 milliarder kroner.

Nicolai Tangen er en av ytterst få finansfolk som kanskje kan makte en så meningsfull og krevende oppgave som å vri selskapenes primærmål mot samfunnsverdi. Uten opportunistisk politikerinnblanding i enkeltsaker.

Tidspunktet er også riktig fordi mange andre store fond i verden nå går samme vei. Kanskje blir Tangens første trekk å la flere enn de nåværende 16 av Nbims 540 ansatte jobbe med eierstyring i stedet for aksjeplukking?

Referanse

Innlegget ble først publisert på DN.no 19.08.20.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på