Nordmenn betaler 37 milliarder kroner mer for maten enn svensker og finner. Bøndene får bare en fjerdedel av ekstraregningen. Resten forsvinner i høyere påslag nedover i verdikjeden – der alle beskyttes av importvernet.
Importvernet for mat er den viktigste ytre faktoren som skiller Norge fra våre naboland. Mens butikkene over grensen har tilgang til leverandører fra 28 land gjennom et tett integrert frihandelsområde, begrenses norske butikkjeder stort sett til innenlandske leverandører fra et lite land uten fortrinn innenfor jordbruksbasert matproduksjon. Det er interessant å se hvilke utslag dette «naturlig eksperimentet» gir i form av prisforskjeller mellom Norge og EU-land.
Mye av fasiten finnes i tall fra Eurostat, som sammenligninger forbrukerpriser mellom europeiske land.
Store prisforskjeller
Tallene derfra viser at norske matpriser er 61 prosent høyere enn snittet i EU og 36 prosent høyere enn i Sverige og Finland. Prisforskjellen mot Sverige og Finland utgjør en årlig merutgift for forbrukerne på 37 milliarder kroner, eller 28.000 kroner for en husholdning på fire personer.
Siden skjermingsstøtten til bøndene «bare» utgjør ti milliarder kroner av dette beløpet, kan 27 milliarder tilskrives høyere påslag nedover i verdikjeden (matindustri, importører og dagligvarekjeder).
Mens store prisforskjeller er noe vi kan regne med for meierivarer og kjøtt, som beskyttes med skyhøye tollsatser, er det mer påfallende at prisforskjellene er spesielt høye for bearbeidede næringsmidler og merkevarer som kan importeres til lavere eller ingen tollsatser: 64 prosent høyere priser enn i Sverige, som utgjør 14 milliarder kroner årlig for norske forbrukere.
Her er Orkla og Mondelez (som eier Freia) store produsenter i Norge, mens importen preges av multinasjonale selskap og butikkjedenes egen import.
For øvrig viser tallene fra Eurostat at prisene på for eksempel møbler, småelektronikk, klær og sko – og andre detaljvarer som ikke omsettes gjennom dagligvarebutikker og heller ikke møtes med importvern – stort sett ligger på samme nivå som i våre nordiske naboland.
Dette er som forventet for verdikjeder som omsetter frihandelsvarer.
Importvernet er kilden til konkurranseproblemene
Sammenligningen med naboland som kan handle fritt seg imellom, tilsier at importvernet er kilden til konkurranseproblemene i verdikjeden. Dette er jo heller ingen overraskelse, siden importvernet nettopp er innrettet for å beskytte norsk produsenter mot konkurranse fra utlandet.
I en matindustri med stordriftsfordeler blir det ikke plass til mange innenlandske aktører i et lite norsk marked. Resultatet er høy konsentrasjon, smalt vareutvalg og få alternativer for dagligvarekjedene.
Knapphet på utenlandske alternativ skaper igjen alvorlige etableringshindringer i dagligvaremarkedet. For utenlandske butikkjeder er det lite attraktivt å etablere seg i Norge når de ikke kan ta med sine nettverk av leverandører som sikrer effektiv drift. Nye investeringer i nettverk og relasjoner må foretas, og i møte med norsk matindustri vil forhandlingsstyrken i utgangspunktet være svak på grunn av små volum og få alternativ.
Fravær av utenlandske dagligvarekjeder fjerner samtidig konkurransepress fra utenlandske leverandører og merkevarer som naturlig ville følge med ved en etablering i Norge. Få alternativ til norsk matindustri legger også til rette for at store norske leverandører kan differensiere prisene i henhold til butikkjedenes individuelle forhandlingsstyrke.
Ved å åpne for god tilgang til utenlandske alternativ og slik øke konkurransen på leverandørsiden vil mulighetene til å diskriminere mellom dagligvarekjeder svekkes. Konkurransen i dagligvaremarkedet vil kunne øke, først ved at de etablerte kjedene får mer like konkurransevilkår, og dernest ved at det blir lettere for nye aktører å etablere seg.
Symbolpolitikk
Den pågående konkurransepolitiske debatten unngår kilden til problemene, men preges av symbolpolitikk og forsøk på å finne kompenserende tiltak for importvernets konkurranseskadelige effekt. Dette kan fort føre galt av sted og gjøre vondt verre for forbrukerne.
Unnfallenheten skyldes at hele verdikjeden beskyttes av importvernet. For sin syke mor snakker derfor alle næringsaktørene varmt om bøndene og norsk mat. Når sterke næringsinteresser står på spill, blir som regel forbrukeren den tapende part.
Bøndenes inntekter og jordbruk kan best sikres med direkte tilskudd, og ikke gjennom handelsrestriksjoner som perverterer en hel verdikjede.
Referanse
Kronikken er basert på et bidrag fra boken «Mot bedre vitende i norsk matsektor», finansiert av NHHs forskningsprosjekt Food og Norsk institutt for bioøkonomi Nibio.