Jeg er ikke lenger sikker på at Netflix-metoden vil trylle bort dilemmaet med at ikke alle får bruke nye effektive legemidler. Det er langt fra desentralisert og prisfølsom seeratferd for filmer og serier til sentraliserte forhandlinger om finansiering og bruk av nye legemidler.
Professor Bård Harstad ved Universitetet i Oslo (UiO) mener det bør tenkes nytt om hvordan vi priser legemidler. I Dagens Næringsliv 24. juli tok han til orde for den såkalte Netflix-metoden, som innebærer at vi skal betale to priser: En fast pris for å få tilgang til legemidlet og en pris per pakning som kun skal dekke de variable kostnadene.
Sammen med BI-kollega Christian Riis lanserte jeg tilsvarende tanker i Dagens Medisin (6. mars 2017).
Dilemmaet
Det store dilemmaet i dagens markedsbaserte måte å finansiere legemiddelutvikling på, er at ikke alle pasienter får bruke nye effektive legemidler, selv om de store kostnadene ved å utvikle dem, er ugjenkallelige. Jeg er ikke lenger sikker på at Netflix-metoden vil trylle bort dilemmaet.
Lønnsomme prisstrategier skal lykkes med to ting. De skal gjøre bruken av produktet attraktivt slik at inntektspotensialet til selger blir størst mulig. Derfor tilbyr Netflix abonnementsløsninger som gjør at vi kan se så mange serieepisoder at vi glemmer sommerværet, uten å bekymre oss for lommeboka. Det er ikke raushet fra Netflix. Tvert imot, det fører bare til at abonnementsprisene kan settes høyere. Prismodeller skal dessuten gjøre det mulig å presse saften ut av dem med høy betalingsvilje, uten at selskapet mister det potensielt store markedet av kunder med lavere betalingsvilje.
Dette krever såkalt prisdiskriminering, der ulike kunder og markeder møter ulike priser. Legemiddelfirmaene vet godt hva det er.
Metoden
En viktig innsikt fra økonomifaget er at mange av disse prisstrategiene også fremmer samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk. Årsaken er at bedrifter med markedsmakt klarer å skvise oss på andre måter enn å begrense bruken av produktene. Hvorfor skal vi ikke da vente oss slike gevinster av Netflix-modellen også i legemiddelmarkedet? Grunnen er at kjøpersiden i markedet er sentralisert, og at prisene allerede bestemmes i bilaterale forhandlinger mellom myndighetene – eller store forsikringsselskaper – og legemiddelfirmaet (1).
Utgangspunktet for forhandlingene er pasienter med diagnoser som legemidlet er godkjent for.
Tilbake til start?
Enighet innebærer at alle pasienter med de aktuelle diagnosene får lik tilgang til legemidlet. Pasienten betaler ingenting, og sykehuslegenes behandlingsbeslutning er fundert på medisinske vurderinger av behandlingsalternativene. Så lenge legemidlet er godkjent for refusjon eller som behandlingsmetode i sykehusene, vil det derfor være en svært svak kobling mellom den faktiske bruken og prisen per pakning. Legemiddelprisen påvirker først og fremst beslutningen om å føye det nye legemidlet til det offentlige finansierte behandlingstilbudet, men altså i mindre grad selve bruken når det først foreligger et positivt finansieringsvedtak.
Hvis Netflix-metoden innføres, må det forhandles om den faste tilgangsprisen. For å vurdere denne, må kjøper anslå hvor mange pasienter som vil få de aktuelle diagnosene. Først da kan det foretas en helseøkonomisk vurdering av finansieringsbeslutningen. Da er vi langt på vei tilbake til dagens situasjon der det forhandles om en pris per dose, og der denne inngår i helseøkonomiske analyser av hvorvidt legemidlet bør finansieres over offentlige budsjetter.
Prisdiskriminering
For noen diagnoseområder kan pasientene deles inn i ulike grupper, basert på alder og diagnostiske testresultater, med systematiske forskjeller i forventet behandlingseffekt. Dersom det kun forhandles om én pris per dose, som i dag, støter vi på problemet som UiO-professor Harstad foreslår løst med Netflix-metoden: Pasientgrupper med positiv, men noe svakere forventet behandlingseffekt, får ikke tilgang. Dette har legemiddelindustrien foreslått å unngå gjennom å la prisen bli satt lavere for slike diagnoser, såkalt indikasjonsbestemt prising, eller tredje-grads prisdiskriminering som økonomer kaller det.
Harstad opplyser at Australia skal ha spart mye penger på å innføre Netflix-metoden for legemiddelprising. Det kan tilsi at det ligger andre motiver bak valg av prismodell enn det å fjerne det samfunnsøkonomiske tapet. Hvis den samlede betalingen til industrien går ned, går også industriens avkastning ned. Kanskje industrien var nødt til å gi rabatter i det australske markedet? I så fall kan en Netflix-metoden ha vært en god måte å skjule hvor store rabatter det var snakk om.
Avkastningsnivået
Når pasienter i ulike land ikke får tilgang til legemidler som kan gi økt livskvalitet og –lengde, tror jeg det først og fremst skyldes svake offentlige velferdsordninger og kostbare private helseforsikringer. Før vi anbefaler Netflix-metoden som løsning, tror jeg vi må tenke hardere på om den faktisk vil gi bedre tilgang uten å senke avkastningsnivået i legemiddelindustrien. Jeg utelukker selvsagt ikke at avkastningsnivået noen ganger for blir for høyt, men husk at Netflix ikke har tatt i bruk sin prismodell for å redusere egen avkastning.
Jeg tror ikke Netflix-metoden vil gjøre noen skade, men jeg tviler på om den vil gi de store samfunnsøkonomiske gevinstene som Harstad hevder i DN, og som undertegnede tidligere har hevdet her. Det er langt fra den desentraliserte og prisfølsomme seeradferden for filmer og serier til sentraliserte forhandlinger om finansiering og bruk av nye legemidler.
Referanse:
Dag Morten Dalen: «Med forhandlingsmakt skal legemiddelprisene fastsettes». Under utgivelse i Samfunnsøkonomen.
Innlegget ble først publisert i Dagens Medisin 12/13-2020, fra Kronikk og debattseksjonen.