Min påstand er at Høyesterett i dag stiller færre spørsmål enn tidligere.
Den muntlige prosedyren står sterkt i Norge. Høyesterett har vært den fremste forkjemperen og har sikret at sakene fortsatt legges frem for domstolene muntlig. Tanken er at kommunikasjon over skranken skal gi mulighet for avklaring og dypere forståelse enn ved skrevne innlegg. Dommerne spør for å avklare og teste konsekvensen av anførslene, og advokaten gis ved det en ekstra sjanse til å vise at løsningen det argumenteres for ikke bare er riktig, men også god. Muntlighetsprinsippet forutsetter at dommerne stiller advokatene spørsmål.
Frykten for at tidsskjemaet skal sprekke
Det føres ikke statistikk over hvor mange spørsmål dommerne i Høyesterett stiller. Min påstand er likevel at Høyesterett i dag stiller færre spørsmål enn tidligere. Hver sak skal prosederes innenfor strenge tidsrammer, og dommerne er antagelig redde for at advokaten skal komme ut av det hvis de stiller spørsmål, og at tidsskjemaet skal sprekke.
Det får så være at det blir mindre givende for advokatene å prosedere i Høyesterett – det å lese opp et innlegg, som mange gjør, er mindre spennende enn å delta i en lærd kollokvium med landets skarpeste jushjerner. Verre er det at dommene kan bli dårligere.
Test av resonnementer
Forleden prosederte jeg en asylsak i Høyesterett sammen med John Christian Elden. Regjeringsadvokaten var motpart. Det var satt av én dag. Spørsmålet var om det skulle legges vekt på om retur til Iran skjedde med eller uten tvang. Spørsmålet er ikke løst i loven, ikke drøftet i forarbeidene og var ikke problematisert hverken i nemda, tingretten eller lagmannsretten. Høyesterett skulle altså lage en regel og det i første instans. Statspraksis fra en rekke land viser ulike løsninger, slik at svaret ikke kunne være opplagt. Høyesterett stilte noen spørsmål til oppklaring, men ingen som direkte gjaldt sakens kjerne. Elden prosederte veldig godt, og jeg heller ikke dårlig, slik at Høyesterett jo var klar over motargumentene da de skrev dom i statens favør. Likevel, ingen dommere tok sjansen på å teste ut egne resonnementer gjennom spørsmål til advokatene.
Saken jeg hadde med Elden, er ikke i seg selv noe bevis på hverken det ene eller det andre, men den gjorde at jeg så behovet for å få frem følgende budskap: Høyesterett må spørre mer, og det må settes av rikelig tid i tidsplanen. Det igjen øker sjansen for at dommene blir gode, og det reduserer faren for at også vi i Norge rasjonaliserer bort den tidkrevende muntlige prosedyren og erstatter den med skrevne innlegg.