Utfordringen ligger i hvordan en politiker skal oppføre seg dersom noe er bra for politikeren, men ikke bra for landet.

Den norske økonomiske modellen gjør det godt. Den tålte finanskrisen, den sto imot et voldsomt oljeprisfall, og den har ikke veltet under covid-19. Klarer vi å beholde den?

Muligens. Men den møter en formidabel utfordring i måten den politiske samtalen endres med ekkokamrenes oppsving.

Fornuftig økonomisk politikk har aldri vært lett å selge, men fremstår som spesielt vanskelig nå, for den krever resonnementer, ansvarlighet og fellesskapsfølelse. Ingen av delene har gode vekstvilkår.

Problemene er trolig blitt forsterket av globalisering uten sikkerhetsnett, utbredt informasjonsforurensning på sosiale plattformer og en ulikhet som har skjøvet folk ut i parallellsamfunn.

Boken How Democracies Die av Steven Levitsky og Daniel Ziblatt er et godt sted å starte diskusjonen. Forfatterne beskriver hvordan republikaneren Newt Gingrich sendte rundskriv til kollegene med forslag om å omtale demokratene som «patetiske», «syke», «bisarre» og «forrædere».

Noen tiår senere står USA igjen med en president som angriper det systemet han har sverget på å beskytte. Det går ikke bra for USA, men det kan gå godt for Norge.

Trolig er en nødvendig forutsetning at politiske diskusjoner begrenser populismen.

Egeninteresse mot fellesinteresse

Utfordringen ligger i hvordan en politiker skal oppføre seg dersom noe er bra for politikeren, men ikke bra for landet. Det er når egeninteressen og fellesinteressen kolliderer, at størrelsen på et menneske måles.

Store politikere tenker på landet, de andre på neste valg.

Utfordringen blir akutt i de tilfellene der fornuftig økonomisk politikk både er mer innfløkt og mer upopulær enn den ufornuftige.

Leseren vil nå innvende at jeg ikke kan opphøye meg til dommer over hva som er fornuftig eller ikke. Det er sant.

Så la oss se på et tenkt eksempel der to politikere, Gynt Peer og Tone Stockmann, skal diskutere norsk handel med utlandet.

Begge innser at Norge er tjent med handel, men Gynt Peer ønsker likevel å innkassere politisk gevinst ved å foreslå proteksjonistiske tiltak. Han kjører på med forførende ord.

De faller i god jord, ettersom vi i mange generasjoner holdt til på gårder, og der var selvberging en dyd. Da er det lett å tenke seg at selvberging også er bra for det moderne Norge.

Anstrengende resonnementer

Hvordan kan da den gjennomtenkte Stockmann vise at det ikke er riktig? Vel, det krever, kremt, anstrengende resonnementer. Allerede der er Stockmann i trøbbel, for tankerekkene hennes egner seg ikke i partilederdebatter.

Det enkleste Stockmann kan gjøre, er å fortelle at handel kan forvandle gråstein og aluminium til bananer og biler – noe ikke engang atomfysikk kan. Det er en god start, men ikke nok, for Peer sier vi godt kan importere biler, så lenge vi lager det meste andre selv.

Stockmann vil forklare at det beste faktisk er å la andre lage det meste. Hun ønsker å peke på at det ikke har gått godt for land som har prøvd seg på selvberging. Hun vet at spesialisering er lurt, selv for den (les: Norge) som er best i alt.

Her vil hun prøve seg med et eksempel, basert på økonomen David Ricardos tanker:

Kari er en ypperlig advokat som tjener 3000 kroner i timen. Kari er god i alt, også til å skrive. Faktisk klarer hun 500 anslag i minuttet, mens Olav bare klarer 250. Hans lønn er 500 kr/t. Sammenligne to alternativer:

  • Kari jobber seks timer som advokat og to timer som sekretær for seg selv
  • Kari jobber åtte timer som advokat og ansetter Olav til å være sekretær i fire timer

Det er lett å tenke at Kari bør være «selvberget», siden hun jo både er en glimrende advokat og glitrende til å skrive. I alternativ 1 – «selvbergingsalternativet» – tjener hun 18.000 kroner. Men i alternativ 2 er inntektene hele 24.000 kroner og utgiftene kun 2000 kroner.

Handelsalternativet (2) er smartere enn selvbergingsalternativet (1), selv om Kari er bedre til begge deler.

Forlokkende slagord

Tilsvarende er det smartere for Norge å spesialisere seg og importere resten i stedet for å insistere på å være selvberget. Men fordi dette krever resonnementer – og studier, referanser og tall – som ikke lar seg presse inn i én setning, skjønner Stockmann at dette ikke gjør seg i debatter. Særlig ikke hvis motstanderne har bevæpnet seg med forlokkende slagord som «Norge først».

For Gynt Peer kan påstå at han redder arbeidsplasser bak beskyttende tollmurer. Fornuftig økonomisk politikk blir da utkonkurrert av proteksjonisme.

Siden Peers slagordstrategi utmanøvrerer en motstander som resonnerer og er bedre enn resonnementer mot en annen som bruker slagord, sier spillteori at det er en «dominant strategi». Når noen først har startet, vil det oppstå et slagordkappløp som eskalerer ut av kontroll.

Vinner populismen?

Men selv om spillteori kan forklare at slagordstrategien sprer seg når noen har startet, kan den ikke forklare hvorfor den ikke har startet før. Kanskje er forklaringen den samme som faktorene bak brexit og Trump: Dype folkelige strømninger knyttet til motstanden mot omstillingen som følger av globalisering; en motstand forsterket via sosiale plattformer.

Uansett er faren at den norske politiske samtalen, hittil basert på fornuft og fellesinteresser, kollapser til slagordkasting.

Håpet ligger i at siden det norske systemet har klart seg i mange tiår, kan det kanskje stå imot populismen også. Men det er grunn til å tvile. Kan norske politikere holde seg til nyanser og resonnementer der man kan vinne valg med utropstegn og karakteristikker av motstanderne?

Referanse

Innlegget ble først publisert i Aftenposten.no 15.12.20.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på