Utdanningsetaten i Oslo gjennomgår store endringer til store kostnader. De store taperne er Oslo-skolens mange tusen elever.
Skoleeierskap, som Utdanningsetaten utøver, har en verdi. Godt skoleeierskap hjelper elevene til å ha det bedre og gjøre det bedre på skolen, slik gode lærere og gode skoleledere gjør.
Søgnen-skolen, under tidligere utdanningsdirektør Astrid Søgnen, var et godt skoleeierskap. Oslo-skolen ble jevnt og trutt bedre fra et svakt utgangspunkt. Elevene lærte stadig mer. Det er viktig på svært mange av livets områder.
Det finnes alternativer til Søgnen-skolen. Alternativer som kanskje ville kunnet levere tilsvarende resultater. Problemet for Oslo, og for elevene i Oslo-skolen, er at utrenskningen av Søgnen-skolen ikke handlet om gode alternativer.
Det er tydelige faretegn på at Oslo-skolen er i ferd med å bli en mindre lærende skole for elevene enn hva den var. Tilstrekkelig mye peker nedover til at vi kan si at Oslo-skolens utvikling endres. Det blir flere elever som presterer lavt, og færre elever som presterer høyt.
Alle elevgrupper vil lide, men de med de svakeste forutsetningene hjemmefra vil lide mest.
Skulle bare skiftes ut
Et godt skoleeierskap vil bidra til at elevene klarer seg bedre enn de ville gjort uten dette skoleeierskapet. Dette måles gjennom nasjonale prøver i grunnleggende ferdigheter, avgangskarakterer, internasjonale målinger om demokratiforståelse og så videre.
Det sier seg selv at veien fra utøvelse av skoleeierskap til elevenes økte prestasjoner er lang. Skoleeierskapet må ha spesielle kvaliteter for å nå ut til klasserommet hvor elevenes læring finner sted.
Politikken forteller at veien stort sett er for lang, og at politikken i seg selv ikke betyr mye for elevenes læring. Politikkens oppgave er derfor å bygge opp et godt skoleeierskap utført av iverksettende enheter som utdanningsetater eller skolekontorer.
Utviklingen av resultatene i Oslo-skolen viser at utskiftningen av Søgnen-skolen ikke handlet om å skifte den ut med noe bedre. Den skulle bare skiftes ut.
Begrunnelsen var ikke faglig, den var politisk eller ideologisk. Følgelig var det nødvendig å renske ut alt som smakte av Søgnen-skolen. Søgnen selv var den første. Det saklige grunnlaget for å ta henne av var ikke til stede.
Nedgangen vil fortsette
Da Søgnen-saken raste på sitt verste for et par år siden, advarte jeg mot å la politikken ta kontroll over den faglige forvaltningen, slik det ble lagt opp til i Oslo. Det ender lett med at faglighet erstattes av politikk og ideologi. Utdanningsetaten i Oslo fremstår nå som et klassisk eksempel på dette.
Metoden er utrenskning. Faglighet erstattes gjennomgående med ikke-faglighet.
Det dreier seg om systematisk isolasjon av personer som har trent og øvet seg på å lage bedre skoler i årevis (områdedirektørene), kollektiv utgang av faglige miljøer (eksempelvis Læringsmiljøteamet), om valg av personer til toppledelsen som ikke kan sektoren, og om at utvalgte fagorganisasjoner blir premissleverandører.
Det blir kommunikasjonsbrudd mellom etaten og skolene fordi både felles språk og innhold blir mer og mer fraværende.
Det er neppe en dristig spådom at Oslo-skolen ikke vil komme tilbake til den utviklingen den var inne i. Nedgangen vil fortsette.