Nasjonalisme, populisme og sikkerhets-kakofoni i Europa.
Utvidelsen mot øst i 2004 endret EUs sikkerhetspolitiske profil dramatisk. EU gikk fra å være en vesteuropeisk organisasjon, forankret i vestlig militært og økonomisk samarbeid under den kalde krigen, til å bli geopolitisk mangfoldig.
De østeuropeiske statenes syn på sikkerhet spriker nå voldsomt. Polen frykter Russland, mens Ungarn er en nær alliert av Moskva. Budapest og Warszawa løfter frem flyktningkrisen som en sikkerhetstrussel, og legger skylden på Brussel. Praha og Bratislava er mer opptatt av ikke å fremstå som anti-Europeiske.
Dette virvaret skaper tre store sikkerhetspolitiske utfordringer for EU.
EU ble opprettet for å sikre fred ved hjelp av demokrati, velstand og økonomisk integrasjon. tanken er at rike demokratier ikke går til krig mot hverandre. For å kunne ta inn tidligere kommuniststater, ble kriterier for å sikre at bare velfungerende demokratier slapp inn vedtatt i 1993.
Etter hvert fikk EU også på plass mekanismer for å kvitte seg med mindre demokratiske medlemmer. Artikkel 7 åpnet for å suspendere en avdemokratiserende medlemsstat, og Artikkel 50 la til rette for at autoritære stater skulle kunne forlate EU. Ingen av delene virket helt som de skulle.
Siden 2010 har partiet Fidesz systematisk svekket demokratiet i Ungarn. De styrer massemedia, har vingeklippet sivilsamfunnet, og til og med landsforvist et universitet (stikk i strid med EUs regler). I tillegg har Fidesz kontroll på embetsverket og domstolene. Partileder og statsminister Viktor Orbán kaller dette «illiberalt demokrati».
I Polen har partiet Lov og Rettferdighet fulgt samme spor som Fidesz siden 2015. EU har startet Artikkel 7 prosesser mot begge land, men kravet om enstemmighet (foruten den utsatte staten) for å suspendere en stats medlemskap gjør terskelen umulig høy.
Høyrepopulismen i Polen og Ungarn utgjør en direkte trussel mot EUs indre marked. De siste årene har domstoler i Irland, Tyskland og Nederland nektet å utlevere ettersøkte til Polen på grunn av det polske rettsvesenets manglende uavhengighet. Den umiddelbare effekten er at den europeiske arrestordren ikke nødvendigvis gjelder hvis kravet om arrest kommer fra Polen.
På lengre sikt kan manglende anerkjennelse av et nasjonalt rettsvesen ødelegge næringslivsaktivitet på tvers av grensene. Faller rettstaten, faller det indre marked. Og faller det indre marked, faller EU.
På begynnelsen av 2000-tallet, i kjølvannet av 9/11, ble EUs sikkerhetspolitikk drevet frem av utfordringer som rettet fokuset bort fra territorielt forsvar, og over mot operasjoner utenfor eget område.
For EU innebar dette en ny type militære oppdrag, med operasjoner i Bosnia og mot pirater utenfor den østafrikanske kysten. På tross av store forskjeller innad i EU, fremsto derfor forsvars- og sikkerhetspolitikken som mer eller mindre samlet, knyttet til utenlandsoppdrag med særskilte bidrag, gjerne fra spesialstyrker.
For små land la dette viktige føringer for sikkerhetspolitiske prioriteringer. Som Norge og Danmark, valgte Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn å delta i internasjonale operasjoner for å vise at de var gode alliansepartnere, både i EU og NATO.
Alt dette endret seg på 2010-tallet. Ukraina-konflikten og Russlands annektering av Krim i 2014 var en brutal påminnelse om hvordan imperier forholder seg til «småstaters» suverenitet. I mange EU-land skiftet forsvarspolitikken forståelig nok fokuset tilbake til territorialforsvar. Men her gikk statene i hver sin retning.
Britene hengte seg opp i Brexit. Frankrike prioriterte terrorbekjempelse Nord Afrika. Østersjø-statene rettet et bekymret blikk mot Russland, mens Italia og Tyskland bygget broer (eller gassrørledninger) til Russland.
Mer enn noen var det likevel Polen og Ungarn som utviklet forsvars- og sikkerhetspolitikk som brøt sterkt med EUs. Begge har et stadig mer nasjonalt forsvarsfokus, og står i spissen for å gjøre innvandring til en sikkerhets-prioritet. Polen har redusert styrker tilgjengelige for internasjonale operasjoner fra 3,500 til 1,300 (Ungarn stiller med 1,200). Begge, men særlig Ungarn, er langt mer Kina-orienterte enn EU som helhet.
En av EUs viktigste sikkerhetspolitiske oppgaver i året som kommer er å demme opp for avdemokratiseringen i Polen og Ungarn, og sørge for at de to høyre-populistiske regjeringene ikke klarer å stikke nye kjepper i hjulene for EUs utenrikspolitiske samarbeid.
Publisert 25. mars 2021