Kjøper du norsk lam eller biff, slipper du unna med brøkdelen av regningen – skattebetalerne tar resten. Når andre betaler for privat nytelse, blir forbruket for høyt, til skade for folk flest, klima og helse.

Antydninger om at forbruket av rødt kjøtt bør reduseres ut fra klimahensyn, vekker sterke reaksjonen fra folk med «sunt bondevett». Den gjengse oppfatningen er at hver og en må få velge sin middagsmat: Myndighetene skal ikke blande seg inn i den private sfære på dette området.

Fra et liberalt menneskesyn er det vanskelig å være uenig, men det betinger at hver enkelt betaler regningen for sitt måltid.

Sterke føringer fra jordbrukspolitikken

Problemet er at dette gode prinsippet for lengst er satt ut av spill av en jordbrukspolitikk som legger sterke føringer på folks frihet til å velge sin meny. Dette skjer gjennom:

  • Høye subsidier og fritak fra klimaavgifter som fremmer konsum av kjøtt fra drøvtyggere på bekostning av fisk, planteføde, kylling og svin.
  • Forbruksavgifter på flere hundre prosent på mat fra andre land som fratar oss muligheter til å velge delikatesser fra den store verden.

Kjøtt fra drøvtyggere, som lam og biff, skiller seg ut med svært høye subsidieandeler. Regnet ved fjøsdøren betaler forbrukeren bare 40 kroner per kilo for lam som det koster 185 kroner per kilo å produsere. Skattebetaleren må da betale 145 kroner per kilo, eller tre fjerdedeler av regningen for ditt private måltid. Også for biffen plukker skattebetaleren opp det meste av regningen.

Når kjøttet koster mer enn det smaker, blir resultatet overforbruk og sløsing med ressurser.

Miljøkostnader inn i regnskapet

Den massive prisnedskrivingen med fellesskapets penger holder oppe en kunstig høy etterspørsel etter norsk lam og biff. Forbrukernes alternativ er nemlig middagsmat som kan produseres mye billigere. Mens kostnadene i produksjon av lam og biff ligger på 115 til 185 kroner per kilo, er ressursbruken betydelig lavere i produksjon av laks (38 kroner per kilo), svin (28 kroner), fjørfe (22 kroner) og torsk (under 20 kroner).

Når miljøkostnader trekkes inn i regnskapet, blir bildet enda mer tydelig: Utslippene fra storfe og sau ligger på 20 til 30 kilo CO2-ekvivalenter per kilo kjøtt, mens de er under fem kilo for kylling, fisk og svinekjøtt. Og her har vi ikke tatt med utslipp fra oppdyrket myr og beslag av areal som alternativt kan benyttes til å binde drivhusgasser.

Sau og storfe er rett og slett lite produktive kjøttdyr som medfører høye klimagassutslipp. Riktig nok er det mye gress i Norge, men vi må ikke absolutt utnytte denne karrige ressursen til enhver pris.

Når jordbrukslobbyen trekker opp «selvforsyningskortet», unnlater de å nevne at drøvtyggerne i tillegg til alt gresset, eter mer kraftfôr per kilo kjøtt enn svin, fjørfe og laks.

Og selvfølgelig definerer de ikke fisk som mat.

I den politiske økonomien rundt jordbrukspolitikken viser det seg at klassiske samfunnsøkonomiske argumenter om lønnsomhet, god ressursbruk og alternativkostnader ikke slår an i opinionen, og dermed heller ikke hos politikerne. Problemstillinger knyttet til klima, helse og dyrevelferd synes derimot å engasjere sterkt, spesielt blant yngre konsumenter og velgere. Og interessant nok vil et kosthold som er bra for offentlige budsjetter også være bra for klima og helse.

Den tiltagende og velfunderte kritikken mot rødt kjøtt i et klima- og helseperspektiv faller sammen med en nedadgående trend i forbruket. Dette uroer kjøttindustrien, som benytter millioner på reklame og omdømmebygging hvor omkvedet er at rødt kjøtt både er sunt og bærekraftig.

Kritikkverdig markedsføring

Det største problemet med denne markedsføringen er ikke at den er villedende, men at finansieringen er tilrettelagt av myndighetene gjennom Omsetningsloven.

Opplysningskontoret for egg og kjøtt, som er kjøttindustriens pr-byrå innenfor dette systemet, kan for folk flest lett forveksles med et offentlig organ som søker å gi nøytral og kunnskapsbasert informasjon. Urovekkende nok satses det spesielt på påvirkning av barn og ungdom gjennom egne «læreverk» som distribueres og brukes i skolen. På nettstedet MatPrat blandes markedsføring av kjøtt med ernæringsråd og oppskrifter.

Er det rimelig at jordbrukspolitikken og kjøttindustrien skal få legge så sterke føringer på vårt kosthold?

Hva om hver enkelt gis frihet til å velge og gjøre opp regningen for sin egen middagsmat?

Det er på tide at myndighetene slutter å pushe svært ressurskrevende og forurensende kjøttprodukter på forbrukerne.

Referanse

Innlegget ble først publisert på DN.no 28.04.21.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på