En sirkulær økonomi tar utgangspunkt i at alle naturressurser er knappe.

Når regjeringen sier at Norge skal bli et foregangsland på sirkulær økonomi handler det grunnleggende om å beskrive økonomien på ny. En økonomi basert på ‘sirkulære prinsipper’ er ikke noe nytt. Steinalderen sluttet tross alt ikke fordi man gikk tom for stein. Mange av naturens systemer er dessuten basert på sykliske prosesser, hvor avfallet fra en prosess blir råstoff i en annen. Dette perspektivet er dessverre borte fra de gjengse samfunnsøkonomi-modellene.

Den kommende sirkulærøkonomimeldingen må derfor se til nye forklaringsmodeller for hvordan økonomien opererer, innenfor jordens tåleevner, på naturens premisser. Regjeringens strategi for sirkulærøkonomi må måles på om den omfatter seg med begreper som ressursknapphet, naturens reproduksjonsevne og absolutte begrensninger.

Ellen MacArthur gjenvinner sirkulærøkonomibegrepet

Det måtte en britisk seiler til for å ‘gjenvinne’ sirkulærøkonomibegrepet fra vår kollektive hukommelse.

I 2004 la Ellen MacArthur ut på en soloseilas for å runde jorden, som verdens første kvinne. Hun tilbrakte 71 dager på endeløse, stormfulle hav alene i en tynn trimaran av mikrofiber. Foruten en riddertittel, ga turen henne et par leksjoner i et fenomen vi knapt lenger kjenner i vår del av verden: ressursknapphet. Hvert gram materiale og desijoul energi hun hadde med seg var selve livsgrunnlaget for de neste ti ukene. Alt hun kastet ble med henne resten av ferden, i den allerede overfylte lugaren hun kalte kjøkken, soverom, baderom – og hjem.

MacArthur forsto fort at hennes erfaringer fra disse dagene i en seiljolle på det åpne hav representerte en dypere innsikt i hvordan økonomien vår fungerer. I 2010 etablerte hun en stiftelse som overførte disse lærdommene til verdensøkonomien og etablerte den nå rådende beskrivelsen av en sirkulær ressurshåndtering, kjent som sommerfuglmodellen.

Oppstarten på sirkulær økonomi

Selve uttrykket ‘sirkulær økonomi’ oppstod først i et essay i 1966 skrevet av Kenneth Boulding med tittelen ‘The economics of the coming Spaceship Earth’ hvor han foreslår at vi ser økonomien som et romskip som farer gjennom universet. Og på denne reisen er forsyningene fra byssa alt vi har å gå på. Et par år etter, i 1972, kom rapporten ‘Hvor går grensen’, som langt på vei konkluderte med at menneskelig utnyttelse av naturressurser oversteg jordens reproduksjonsrate.

På langt nær alle innen økonomifaget var enige i denne beskrivelsen av økonomien.

Utover 60- og 70-tallet dedikerte samfunnsøkonomene mindre og mindre plass til de ‘begrensende’ faktorene, slik som landareal og naturressurser, i modellene sine. Kun arbeidskraft, kapital og teknologisk utvikling er relevante for å vurdere økonomisk utvikling på lang sikt, ble det hevdet. Modellene startet dermed å se bort fra land som en faktor i det hele tatt og har i liten grad sett tilbake siden.
For å forstå hvordan moderne økonomer mistet ressursbegrensninger for øyet, må vi 200 år tilbake i tid, til den britiske økonomen Thomas Malthus.

På tiden Malthus publiserte sitt mest kjente verk - ‘on the principles of population’ - i 1798, var det akutt matmangel og underskudd på matjord i England. Malthus leverte det han selv mente var et nødvendig korrektiv til den rådende optimismen blant flere av datidens intellektuelle, spesielt radikale filosofer i England og Frankrike (mye av teksten stammer faktisk fra en brevutveksling med hans far, som betegnet seg som fremtidsoptimist). Malthus spådde derimot en tragiske slutt for menneskeheten ettersom befolkningen alltid ville vokse raskere enn matvareproduksjonen.

Historikere referer i dag til dette som ‘den malthusianske fellen’, noe biologene igjen omtaler som et naturlig populasjonstak. For økonomifaget var egentlig Malthus sitt bidrag å matematisk stadfeste at økonomisk produksjon er preget av loven om avtagende avkastning.

Ressursknapphet

Malthus markerer likevel begynnelsen på slutten for ideen om ressursknapphet innenfor økonomifagets harde kjerne. I ettertid har Malthus blitt en skyteskive for økonomer som hevder at 1900-tallets veksthistorie motbeviser enhver bekymring for ‘naturlige tak’. Fra 1970-tallet og utover, vil samfunnsøkonomen heller fremheve den unike menneskelige evnen til å finne stadig mer effektive måter å utnytte naturressursene på.

I følge vekstmodellens far, Robert Solow, er det i teorien ingen grunn til ikke å anta ubegrenset ressurstilførsel i fremtiden. Økonomen William Nordhaus mente i 1972 at såkalte menneskeskapte ‘backstop’-teknologier vil kunne redde oss der knapphet oppstår. I praksis kan økonomien utnytte seg av endeløse ressurser, uten videre konsekvenser (Solow nevner selv atomkraft som en lovende backstop-teknologi for vårt økende energibehov utover 70-tallet).

Ved å erstatte den begrensede ressursen land med grenseløs teknologisk utvikling i modellene, ble generasjoner med økonomer blinde for både ressurssløsing og overforbruk. Fagretningen miljøøkonomi har siden vokst frem som en måte å internalisere økonomiens miljøpåvirkning, men uten å fullt ut anerkjenne absolutte ressursbegrensninger.

Dasgupta-utvalget

Dasgupta-utvalget, utnevnt av den britiske regjeringen, la nylig frem sin rapport om biomangfoldets betydning for økonomifaget. Rapporten tar utgangspunkt i at økonomien er et undersystem av naturen og foreslår at vi heller enn å prøve å få naturen til å passe med modellene, gjenoppretter naturens posisjon i samfunnsøkonomiske analyser. Det innebærer at økonomi-modellene bygger på naturens premisser og innbefatter seg med konsepter som endelige energiutvekslinger og materialstrømmer, begrensede beholdninger, så vel som naturens reproduksjonsevne.

I praktisk politikk er sirkulærøkonomien et forsøk på å rette opp i de utdaterte samfunnsøkonomimodellenes tvangstanker.

Det starter med anerkjennelsen av at det ikke finnes noen utømmelige ressurser, ei heller en grenseløs villmark å bygge en økonomi på. All forskning tyder på at dagens fossildrevne, lineære økonomier langt på vei overstiger naturens tålegrenser. Til tross for vår tekniske oppfinnsomhet ser vi nå ut til å støte på Malthus’ beryktede tak. Det første steget er å slutte med ressurssløsingen den lineære økonomien representerer og ta vare på hvert gram materiale og desijoul energi vi har, som om vi seilte en jolle på det øde hav.

Referanse

Kronikken ble først publisert hos Morgenbladet 05.04.21.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på