Grønn satsing offshore i stedet for nye oljeinvesteringer vil trygge velferden, ikke redusere den.
Denne teksten er skrevet i fellesskap av Per Espen Stoknes (Førsteamanuensis, Institutt for rettsvitenskap og styring), Jørgen Randers (Professor emeritus, Institutt for rettsvitenskap og styring) og Per Arild Garnåsjordet, Statistisk sentralbyrå.
Endringen i energibruk globalt, fra fossil- til lavutslippsenergi, peker mot en topp i olje- og gass etterspørsel de kommende årene. De foregående førti årene har petroleumssektoren bidratt sterkt til Norges økonomi og velstand. Men den står nå overfor finansiell klimarisiko og langsiktig avtagende etterspørsel, spesielt for gasseksport til EU og UK.
Så hva med de neste femti årene?
Særlig fire forhold vekker bekymring: jobber, velferd, Oljefondet og utslipp.
Utfordringen er å både redusere klimarisiko for petroleum og samtidig unngå fall i sysselsettingen i offshore- og leverandørindustrien – utover nedgang på grunn av effektivisering – samt sikre kompetansen for ny industriutvikling.
Tre ulike fremtider
I et forskningsprosjekt med BI og SSB har vi analysert virkningene av ulike investeringsprofiler på fremtidig sysselsetting i offshore energinæringer, eksport av energiprodukter, velferd målt som bruttonasjonalprodukt (bnp) per innbygger, Oljefondet, samt klimautslipp.
Vi undersøker tre scenarioer for offshore energinæringer til 2070:
- «Business as usual», der dagens trender og offisielle planer videreføres.
- «Høsting», der statens kontantstrøm maksimeres ved å høste (tømme) eksisterende felt, men med raskt synkende investeringer i ny kapasitet.
- «Gjenoppbygging», hvor høstingen kombineres med moderate investeringer i nye, offshore, lavkarbonenergiprodukter, spesielt havvind for eksport.
«Gjenoppbygging» innebærer at myndighetene begynner nå med auksjoner på 1,5 gigawatt havvind ferdigstilt hvert år fra 2028. Dette innebærer private og offentlige investeringer på i alt om lag 30 milliarder kroner per år.
For å oppnå kostnadseffektiv utbygging av havvind er det avgjørende at auksjonssystemene utformes slik at de styrker innovasjon og driver kostnader ned, samtidig som produksjonskapasiteten ikke blir så stor at den gir overskuddstilbud og prisfall i nordsjøområdet. Nye produkter kan utvikles, som energilagring – hydrogen og ammoniakk.
Analysen forutsetter at staten i en overgangsperiode sikrer risiko inntil lønnsomhet oppnås, for eksempel ved å ta havvind med i oljeskatteregimet og å gi statlig prisgaranti gjennom såkalte differansekontrakter.
«Gjenoppbygging» sikrer både jobber og oljefond
Med forutsetningene som Finansdepartementet legger til grunn i Perspektivmeldingen 2021, gir «Høsting» størst verdier, med to prosent høyere oljefond i 2040 enn i «Business-as-usual». Ulempene er raskt synkende sysselsetting og lite offshore energiinnovasjon. Ikke før uti 2050-årene vil «Business-as-usual» gi større kontantstrøm til Oljefondet enn «Høsting».
Sysselsettingen har allerede falt fra toppen med cirka 180.000 ansatte i 2014 til under 150.000 i 2020, og forventes å falle også i «Business-as-usual» med cirka 5000 hvert år, ikke minst ved digitalisering og effektivisering. Dersom man velger «Høsting», vil dette øke tapet av jobber til 8000 per år. Men dersom man velger å investere i «Gjenoppbygging», blir det ingen ytterligere tap i sysselsetting, da det skapes like mange nye jobber i havvind som det forsvinner ved lavere investeringer i petroleum. I 2050 vil om lag 60.000 fortsatt jobbe offshore.
For velferden, målt ved bnp per person, gir «Business-as-usual» i 2050 bare én prosent høyere bnp per person enn «Høsting». Det skyldes ikke minst at overføringene fra Oljefondet til statsbudsjettet fremover blir større enn overføringene fra offshore til Oljefondet. Andre analyser fra SSB viser lignende resultater.
Med en stabil og forutsigbar «Gjenoppbygging», kan bnp per person bli én prosent høyere i 2050 enn i «Business-as-usual», og hele seks prosent høyere i 2070. Grønn offshore vil trygge velferden, ikke minske den.
Offshore utslipp i «Business-as-usual» på mer enn fem millioner tonn CO2 i 2050 gjøre det umulig å oppfylle klimaloven uten omfattende kvotekjøp fra EU. I «Høsting» kommer utslippene ned på 2,5 millioner tonn CO2, mens i «Gjenoppbygging» er de nede på 1,6 millioner tonn i 2050. Begge er forenlige med målene i klimaloven uten kjøp av EU-kvoter.
Et oljefond-land med grønn offshore sektor
Med Perspektivmeldingens langsiktige forventede oljepriser på 50 dollar per fat og gasspris på 1,75 kroner per m³, vil «Høsting» med reduserte utgifter fremover være det mest lønnsomme alternativet frem til 2050. Spesielt ved lavere olje- og gasspriser vil «Høsting» gi lavest klimarisiko og høyest oljefond. Om gjennomsnittlig oljepris derimot ligger på 70 dollar vil «Business-as-usual» være det mest lønnsomme men bare på svært lang sikt, altså etter 2050. Aller høyest kommer «Gjenoppbygging».
Det som har langt større effekt enn om gjennomsnittlige olje-, gass- eller strømpriser øker med hele 40 prosent, er hvis realavkastningen på Oljefondet øker fra tre prosent til fire prosent per år. Det illustrerer at Norge egentlig ikke er et oljeland lenger. Vi er mer et oljefondsland, noe som er fullt forenlig med høy velferd og gjenoppbygging av en grønn offshore energisektor med stor sysselsetting.
Vår analyse bygger på «GTM-modellen», som er offentlig tilgjengelig og tilrettelagt for at brukeren kan teste egne forventninger til priser og investeringer for å se hvilken effekt det har sammenlignet med «Business-as-usual».
Referanse:
- Kronikken er først publisert i Dagens Næringsliv 10.08.21: https://www.dn.no/innlegg/energi/okonomi/klima/innlegg-host-oljen-bygg-havvind-norge-tjener-mer-pa-det-enn-pa-nye-oljefelter/2-1-1049938