-
Næringsliv

Har oljehykleriet sine fordeler?

Atle Midttun, Nina Witoszek

Hykleri kan spille en konstruktiv rolle i en tilsynelatende umulig omstilling.

I en dramatisk kronikk i Aftenposten 10. juli bebreidet Dag Hessen og Thomas Hylland Eriksen sin generasjon for å stjele anstendige levekår fra fremtidige generasjoner.

Begge har – i likhet med Greta Thunberg, som de siterer – brukt et protestantisk grep for å presse oss til handling: De gir oss skyldfølelse. Og presset er nå så stort at skyldfølelsen også siver inn i oljeindustrien, karbonøkonomiens kjerne.

Oljeselskapenes siste årsmeldinger oser av grønn vekstretorikk. BP tok det store, grønne kvantespranget i 2019 da styreleder Helge Lund forkynte: «We enter a new decade with a new company purpose: to reimagine energy for people and our planet. We have also set a new ambition: to become a net zero company by 2050 or sooner ...»

Dette er nesten for godt til å være sant, men også Equinor synger med i det grønne koret: Styreleder Jon Erik Reinhardsen har uttalt at den største omleggingen av energisystemene i moderne tid er i gang, og at Equinor er godt posisjonert for endringene som må komme.

Hykleri eller ønsketenkning?

'Net-zero CO2’ er nå blitt en klisjé hos europeiske oljeselskaper. Spørsmålet melder seg: Er oljeselskapenes grønne forkledning et utslag av ønsketenkning, hykleri eller begge deler?

Som William Tods fra kampanjegruppen Transport and Environment hevder: «The oil industry’s PR game has improved, but there’s nothing new about their proposals which in reality are about perpetuating Europe’s addiction to oil imports.»

Men stigmatiseringen av oljehykleriet må nyanseres. Hykleri kan spille en konstruktiv rolle i en tilsynelatende umulig omstilling.

Som den franske filosofen La Rochefoucauld sa: «Hykleri er en hyllest som lasten betaler til dyden. En aktør som tidligere ikke så noe syndig i sine handlinger, har nå fått dårlig samvittighet og må late som om han er enig i kritikken. Etter hvert blir gapet mellom ord og handling for stort, og den moralske byrden for tung for å fortsette med ‘business as usual.»

Selvoppfyllende profeti

Til slutt fører den ustanselige gjentagelsen av halvsannheter til en selvoppfyllende profeti.

Detter rimer godt med Jim Collins' og James Poras' 1994-klassiker i strategi, Built to last, som argumenterer for at selskaper bør strebe etter store, hårete, dristige mål, selv om målene virker utopiske.

Som en BI-studie viser, gikk oljeselskapenes vandring mot hårete klimamål gjennom tre faser:

  • Oil is good.
  • Oil is not so good. Petroleum må marginalt klimatilpasses gjennom ‘clean petroleum’
  • Oil is bad. Oljeindustrien må ut av petroleum

‘Clean Petroleum’ var åpenbart hyklersk ved en selvmotsigende sammenstilling av olje og renhet. CO2-utslippene fra olje er uunngåelige når olje forbrennes.

'Ut av olje'-tilpasningen fremstår enda mer hyklersk fordi den tilsynelatende innebærer et oljeindustrielt selvmord.

Oljeindustriens ressurser til omstilling

Men er det så sikkert? Hvis oljeindustrien først bestemmer seg for omstilling, har den massive ressurser.

Produksjonsteknologi for olje og gass kan gjenbrukes i havvind og avansert fiskeoppdrett. Kompetanse innen transport kan investeres i karbonfangst og -lagring. Raffinering kan vris til bioraffinering. Bensinstasjoner gjenoppstår som energistasjoner med lading og biodrivstoffet hydrogen, gjerne sammen med butikk og matservering.

Ta to nordiske eksempler – danske Örsted og finske Neste – som har gjenfødt seg som grønne med stor suksess.

Örsted gjorde det ved å kjøpe seg opp i elektrisitet og å selge ut sin petroleumsportefølje. Deretter selger de elektrisitetsforsyningen og blir et rendyrket offshore vind-selskap.

Neste har lagt om til storstilt bioraffinering, der de er en ledende global aktør. Begge selskaper har tjent godt på omstillingen. Og begge har hatt vesentlig bedre aksjekursutvikling og fortjeneste enn sine tidligere petro-kolleger.

Ut av hykleriets grenseland

Men klimaeffektene kommer ikke av omlegging hos oljeselskaper alene. Det hjelper lite at europeiske oljeselskaper selger ut oljeporteføljer til internasjonale finansaktører som The Carlyle Group, som ufortrødent fortsetter produksjonen.

En gruppe samfunnsøkonomer argumenterte i en kronikk i Aftenposten 24. august for at redusert norsk eksport vil redusere globale klimautslipp. Men det er høyst usikkert. Dramatisk reduksjon i Venezuelas oljeproduksjon fra 2016 rokket ikke ved oljekonsumet før covideffekten slo inn.

For å lykkes må europeiske politikere også gjennomføre sine djerve klimamål og komme ut av hykleriets grenseland.

Her hjemme lanserte Oslos grønne byråd en ambisiøs plan om CO2-reduksjon som langt fra oppfylles. Dette skjedde senest ved at busser tas av biodrivstoff og igjen settes på diesel.

Tyskland har proklamert radikal ‘Energiewende’ - omstilling til grønn energi. Samtidig har de investert tungt i ny gassrørledning fra Russland – klar for økt russisk gass hvis Norge og Equinor gjør alvor av sine nullutslippsvisjoner.

Og omleggingen fra fossilbilisme har bare så vidt startet. Først når Europa forgrønner bilindustrien, oppvarming og elproduksjon, kommer de store klimaresultatene.

På tiltalebenken

Mens hykleriet fortsetter, skriker den siste rapporten fra FNs klimapanel opp med skrekkscenarioer.

Hvis ikke skyldfølelsen for tyveriet av Thunberg-generasjonens fremtid fører til effektiv handling, må både politikere og næringslivsledere settes på tiltalebenken.

Og vi ser allerede opptakten: Den tyske forfatningsdomstolen påla regjeringen å legge frem detaljerte utslippsreduksjonstiltak for å oppfylle sine klimamål. Slik skal kostnadene ved dyptgripende klimatilpasning ikke skyves over på fremtidige generasjoner. Ditto dommen mot Shell i nederlandsk rett nylig, der selskapet pålegges å ta ned CO2-utslippene med 45 prosent innen 2030.

Den tidligere Arne Næss-professoren Polly Higgins kjempet for å introdusere ‘ecocide’ – på linje med ’genocide’ (folkemord) – som en forbrytelse mot naturen og menneskeheten.

De to siterte dommene viser at sivilsamfunnet nå har fått juridiske tenner som gjør kampen mot 'ecocide' mer effektiv. Men foreløpig bare i Europa. Dessverre har mange andre regioner knapt nok nådd hykleristadiet.

Referanse

Atle Midttun, Marina Khanieva, Magne Lia and Eivind Wenner. Working Paper, Centre for Sustainability and Energy, Department of Law and Governance The AFINO1 Project.

Innlegget ble først publisert på Aftenposten.no 28.08.21.

Publisert 2. september 2021

Du kan også se alle nyheter her.