Det tar tid og krefter å reindustralisere Norge - så vi bør kanskje komme i gang på riktig vis, snarest mulig.

I Klassekampens Orientering-spalte 24. juli («Eksportspørsmålet») drøfter Idar Helle utfordringer for norsk økonomi. Norsk økonomi klarer seg bra, usedvanlig bra, men kan trues av en mørk sky i horisonten: et strukturelt handelsunderskudd. Underskuddet knyttes til stagnasjon i eksporten av industrivarer over tid: Siden årtusenskiftet har underskuddet for varebyttet med utlandet blitt mer enn firedoblet som Helle påpeker. Denne trenden er ikke ny, den har pågått siden 1970-tallet. Et økende handelsunderskudd skaper likevel ingen bekymring. Hvorfor bekymre seg; norsk økonomi ‘går så det gviner’.

Levd godt av oljerikdommen

Det etablerte synet er at landet og folket har levd godt av oljerikdommen og vil fortsette å gjøre det. Helle deler dette synet i den forstand at det ikke haster med å utvikle ny industri. Den norske staten besitter unike finansielle muskler, muskler som kan skjerme økonomien for framtidige internasjonale konjunktursvingninger.

Haster med å starte reindustrialiseringen

Det er likevel et kritisk spørsmål som må stilles: Skal de finansielle musklene kun være en hendig buffer i dårlige tider? Eller skal en del av musklene bidra til å utvikle et bærekraftig og konkurransedyktig næringsliv? For å besvare dette spørsmålet må en ha innsikt i hva som kreves for å utvikle noe ‘nytt’. Regner en med at oljealderen varer 30–40 år til, hvis lykken står oss bi, og at oljeformuen ikke fordufter, haster det faktisk med å starte reindustrialiseringen av landet.

Generelt sett regner man med vel tjue år for å utvikle nye produkter – fra idé, forskning og utprøving til markedsføring – som kan danne basis for ny eksportrettet industri. Erfaringene fra Norge viser at man minst må regne med et slikt tidsspenn.

Saken er at nye næringer ikke kommer ramlende fra himmelen eller oppstår av seg selv når man trenger det.

Helt siden begynnelsen på 2000-tallet har utvikling av biodrivstoff stått på den politiske agendaen. Resultatet så langt er ytterst magert når vi ser bort fra noe produksjon av bioetanol og -gass. Det ambisiøse prosjektet om å utvikle flybensin av tre, der blant annet Avinor og Elkem deltok, kan ses som et typisk eksemplet på hvor vanskelig dette kan være. Prosjektet buklandet.

Produktinnovasjon

Det å lykkes med produktinnovasjon, såkalt radikal innovasjon, er generelt sett krevende. Og det er særlig krevende for en råvarebasert økonomi som den norske. Oppmerksomheten her har typisk vært rettet mot produktivitet og prosessinnovasjon.

Et talende uttrykk for dette er norsk næringslivs middelmådige resultater på internasjonale scoreboards og surveys over innovasjon. Især gjelder dette indikatorer for produktinnovasjon.

Produktinnovasjon forutsetter på sin side nye og andre former for kompetanse og kunnskap enn prosessforbedringer. Det forutsetter også nye forretningsmodeller, nye måter å konkurrere på og å organisere driften på. Videre krever det samarbeid med en rekke nye aktører: kunder, leverandører, konkurrenter, det offentlige, regulerende myndigheter, interesseorganisasjoner foruten forskning, både i inn- og utland. Samarbeid som krever organisering og ledelse tilpasset målsettingen.

Kort sagt forutsetter produktinnovasjon for å reindustrialisere landet et annet tankesett – som det tar tid å snu. Og det er ingen garanti for å lykkes.

Norge må ha noe å selge

Spørsmålet om framtidig norsk økonomi er med andre ord ikke bare et eksportspørsmål, for ikke å si et spørsmål om handelspolitikk. Vi må for det første ha noe å selge, noe å selge som også gir sysselsetting landet over. Skal velferds-Norge eksistere i framtiden, er man avhengig av et bærekraftig og teknologisk avansert industrisamfunn.

Hvor går vi? Pågående utvikling innen norsk næringsliv ser ikke ut til å fjerne de mørke skyene i horisonten. Som Helle påpeker, gjør våre største industrilokomotiv, som Equinor og Hydro, det motsatte av å skape noe nytt: De kvitter seg med viktige produksjons- og verdikjeder. På det viset kvitter man seg med viktig kompetanse og kunnskap, viktige industrielle ressurser som kan fungere som en plattform for ny utvikling.

I samme retning virker regjeringens sterke satsing på eksport av energi. Kun eksport av råvarer, halvfabrikata og energi skaper ikke bare mørke skyer, men er tvert om med på å bringe landet nærmere det som er kjent som u-landsklemma: Å forbli en råvareleverandør der mangel på industri har gjort det umulig å bryte ut av fattigdommen. Det som er klart, er at andre land og folk i så fall vil nyte godt av norske råvarer og naturressurser. Og som dessuten får en kontrollerende hånd over priser og hva ressursene skal brukes til.

Langsiktig næringspolitikk

En annen og større utfordring i dette bildet er holdninger i etablissementet som mener, mer eller mindre eksplisitt, at Norge ikke trenger industri. I 2002 sa den daværende sentralbanksjefen at nedbygging av norsk industri var en ønsket utvikling. Synet den gangen var at økte investeringer ville ha en destabiliserende effekt på økonomien. Dette synet støttes opp av en politisk diskurs der markedets usynlige hånd anses å ville sørge for at ting vil skje til det beste i den beste av alle verdener. Saken er at nye næringer ikke kommer ramlende fra himmelen eller oppstår av seg selv når man trenger det. Det krever et ‘industrielt tänkande’, langsiktig politikk og strategier og klare målsettinger.

All erfaring så langt viser at det å etterlyse ny industri og ny verdiskaping er som i eventyret om gutten som ropte ulv, ulv. Men hvem vet, kanskje ulven kommer en dag. Ville det ikke da være en fordel å være beredt?

Referanse

Innlegget ble først publisert i Klassekampen 21.08.21.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på