-

Likevel er det nå en fare for at reformen skal reverseres. En retur til det gamle vil gjøre rettssystemet dyrere og dårligere.

Mennesker lærer av andre mennesker. Det er ikke tilfeldig at samfunn i tusenvis av år har sørget for å samle folk, for det gjør det lettere å utvikle og beholde kunnskap.

Nesten ingen kan selv tenke seg frem til en kur for kreft mens de sitter i havgapet, eller pønske ut mer effektive batterier alene på tindetoppen. I stedet vil nysgjerrige hoder stimuleres av andre nysgjerrige hoder.

Siden verdens ledende økonomier for noen tiår tilbake startet overgangen fra industriøkonomi til kunnskapsøkonomi, har samling av hoder vært en tydelig trend. Finanskunnskap ble lokket til Manhattan og London. Digital ekspertise søkte til Silicon Valley og Boston.

Hvorfor er det slik?

Fordelen ved nærhet

En av grunnene er at det å videreforedle en tanke fra en idé til kunnskap innebærer flere trinn. Steven Johnson har skrevet om dette i sin ypperlige bok «Where good ideas come from».

Oftest tas ulike trinn av ulike hoder. Det viser seg at det ikke er sånn at hodene kan operere uavhengig av hverandre. Nei, det er mer som en trapp der trinn nummer to først kan tas når trinn én er passert – og den som klarer trinn to, ser hvordan trinn én tas.

Kreativitet og analyse blir raskere og sterkere stimulert av fysisk nærhet

Da er det en fordel om hodene er i nærheten av hverandre, for det øker sannsynligheten for at trinnene tas raskt. Hodene kan selvsagt være i nærheten av hverandre på en digital flate. Det har vi skjønt det siste halvannet året.

Men inntil vi har avatarer og avanserte virtuelle rom, ser det likevel ut som om kreativitet og analyse blir raskere og sterkere stimulert av fysisk nærhet.

Nytten ved fysisk deltagelse oversteg ulempen

Det er stor spennvidde i aktivitetene som involverer et mangefasettert konglomerat av menneskelig tenkning.

Ta Stortinget. Det er trolig fordelaktig for Norge at stortingspolitikere samles fysisk på Stortinget. Da kan politiske ideer kollidere, myldre, mutere og forbedre seg raskt og fruktbart.

Hvis de 169 representantene i stedet hadde holdt til i de fylkene de representerer, hadde vi selvsagt spart penger til Stortingsbygget, pendlerboliger – og vi hadde endog fått 169 arbeidsplasser i distriktene.

Men kostnaden kunne lett ha blitt et dårligere politisk verksted.

Det samme gjelder miljøtoppmøtet i Glasgow, der tanken nok var at nytten ved fysisk deltagelse oversteg ulempen ved karbonutslippene fra reisene.

Slik kan du gå gjennom den ene typen menneskelig virksomhet etter den andre. Vi samler oss fysisk. Og ikke bare det. Vi samler oss i organisasjoner.

Lærdom: Mennesker gjør andre mennesker gode

Mennesker gjør andre mennesker gode

For det å tilhøre en organisasjon gir mye. Organisasjoner har møteflater, læringsprosesser, diskusjonsfora og informasjonskanaler som forbedrer de ansatte. Det betyr at ansatte som bor i Larvik og Sandefjord, kan ha stor nytte av å tilhøre samme organisasjon selv om de ikke møtes fysisk hver dag.

I forskningslitteraturen kalles fordelene med å samle mennesker for agglomerasjonsgevinster. Det kanskje klareste funnet presenterte Ciccone i 2002 (European Economic Review) da han estimerte arbeidsproduktivitetens elastisitet med hensyn på sysselsettingstetthet i fem europeiske land.

Funnet er slående: En dobling av antall arbeidere innenfor et område øker produktiviteten med 4,5 prosent. Tilsvarende estimater er gjort i USA.

Lærdom: Mennesker gjør andre mennesker gode.

Gunstigere å ha færre og større domstoler

Etter disse generelle betraktningene er vi ved domstolene. De har også agglomerasjonseffekter.

Domstoler er kunnskapsorganisasjoner der arbeidstagerne ivaretar kunnskap og utvikler hverandre. De snakker sammen, interagerer, hjelper og stimulerer hverandre. Dessuten blir habilitetsspørsmål mindre aktuelle for store domstoler, for da kan Hansen være dommer om Larsen er inhabil på grunn av bånd til tiltalte.

Kompetanseopparbeiding – for eksempel i saker som har med barn å gjøre – er lettere hvis domstolen har en viss størrelse.

Det var med en slik bakgrunn Domstolkommisjonen ble opprettet.

Vi trådte sammen i 2017, hørte en rekke faglige stemmer og bestilte flere faglige analyser for å undersøke om det var optimalt med 60 tingretter og 34 jordskifteretter (NOU 2019: 17, s 23).

Det viste seg at det var overveiende sannsynlig at det var gunstigere å ha færre og større domstoler. Det ville gjøre systemet mer økonomisk effektivt, gi impuls til høyere faglig kvalitet og gjøre det mer robust mot sykefravær og habilitetsspørsmål.

Fare for at reformen skal reverseres

For eksempel fant Manudeep Bhuller og Henrik Sigstad, ved å undersøke 39.714 avgjørelser i perioden 2005-2017, at uenighetsgrad avtar med størrelsen til domstolen. Når én dommer har høyere uenighetsgrad enn en annen, vil dommeren også ha en omgjørelsesfrekvens som er høyere.

Sverre A.C. Kittelsen og Finn R. Førsund studerte tingrettsaktiviteter i perioden 2009-2018. De fant at det var særlig en del tingretter med færre enn 15 stillinger som var lite skalaeffektive og som hadde lav produktivitet.

Endringene som så ble gjennomført, var forsiktige og gikk i hovedsak ut på å organisere systemet i færre organisasjoner. Fysiske rettssteder skulle beholdes.

Likevel er det nå en fare for at reformen skal reverseres. En retur til det gamle vil gjøre rettssystemet dyrere og dårligere og ser ut til å bekrefte munnhellet med at mange er for fremskritt, men mot endring.

Erling Røed Larsen var medlem i Domstolkommisjonen.

Referanse

Innlegget ble først publisert på Aftenposten.no 2.12.21.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på