Dersom du har lyst til å bli leder må du ta ordet ofte og snakke lenge. Kvaliteten på du sier er ikke viktig. Veien til lederrollen går via mye bla bla bla.
En nyere studie fra the University of New York demonstrerer at de som snakker mest i gruppen, som regel ender opp som ledere. Forskerne finner dermed støtte for den såkalte «bablehypotesen» i ledelse.
I studien finner forskerne at kvantitet i ordbruk har en sterk effekt på lederseleksjon, også etter at man har kontrollert for kjønn, alder, intelligens og personlighet. Kvaliteten på ordene har derimot liten eller ingen effekt. Det viser seg altså at veien til lederrollen er via mye bla, bla, bla.
Dette funnet har flere umiddelbare implikasjoner, og kan forklare en rekke observasjoner om arbeidslivet i 2021.
Ta ordet!
Den første implikasjonen er at dersom du selv har lyst til å bli leder, må du ta ordet. Det du sier, trenger ikke være så smart, men du må åpne munnen din og dele tankene dine, ofte og lenge. På denne måten signaliserer du at du bryr deg, og at du har tro på deg selv og dine egne ideer.
Den like gyldige implikasjonen er at dersom du jobber med å selektere ledere, må du forsøke å redusere denne effekten. Å ofte ta ordet i forsamlingen, indikerer ikke bare at man bryr seg, det kan også være symptomatisk for skråsikre individer som elsker sin egen stemme, som ikke gjenkjenner hvilke tema de vet mye og lite om, og ikke orker å høre på andre. Dette er ikke gode lederkvaliteter.
Ledere liker fysisk oppmøte best
En annen observasjon som kan forklares av dette funnet, er den store forskjellen mellom ledere og medarbeidere i spørsmålet om hjemmekontor vs. fysisk oppmøte. Flere undersøkelser viser at ledere liker fysisk oppmøte langt bedre enn ikke-ledere. For eksempel fant en av disse undersøkelsene at 75 prosent av ledere ønsket seg et allment oppmøtekrav på tre dager i uken eller mer. Kun 34 prosent av medarbeiderne ønsket seg det samme.
Lederne er opptatt av den viktige informasjonen som blir delt i alle de uformelle samtalene på arbeidsplassen. De ser verdien i alt snakket. Det er kanskje ikke så rart, ettersom de står for mesteparten av snakkingen. Medarbeiderne, som oftere er stille på jobb, opplever ikke alltid denne småpratingen som like produktiv eller nyttig.
Ledere liker møter
En annen observasjon som dette funnet kan være med på å forklare, er at ledere liker møter mye bedre enn mange medarbeidere. I et forsøk på å forklare hvorfor software-utviklere hater møter, trekker entreprenør og venturekapitalist Paul Graham et berømmelig skille mellom «lederes timeplaner» og «skapernes timeplaner».
Ledere og administratorers arbeidsdager er ofte segmentert i mange korte møter og gjøremål. Dette er fordi ledere ofte har mange små problem de skal løse i løpet av en dag. Når lederne deltar på disse møtene, snakker de mye og føler seg effektive og produktive. For skaperne kan det kanskje se ut som at lederne bare sitter og snakker, men ifølge dem selv er de «aktive endringsagenter som hjelper organisasjonens medlemmer med meningsdanning, usikkerhetstoleranse og mulighets-mindset».
Skapere foretrekker en annen timeplan. Utviklere, ingeniører, skribenter og en rekke andre yrkesgrupper er avhengige av lange, sammenhengende arbeidsøkter. Dette er fordi de har et stort problem de forsøker å løse, ikke mange små. Det nytter ikke å skrive en bok eller kode ny software en time her og der; man trenger sammenhengende tid til uavbrutt tenkning og utvikling. Derfor hate skaperne å måtte delta i et par møter i løpet av dagen; det distraherer dem fra jobben de forsøker å gjøre.
I organisasjoner er man avhengig av kommunikasjon og koordinering. Men vi er også avhengige av skaperne, som forsøker å løse store problem. Moderne organisasjonslivs timeplan er imidlertid totalt dominert av ledernes preferanser.
Ledernes timeplan har all makt, og trumfer over skapernes ønske om frihet fra små møter med masse ledersnakk. Denne makten kan med fordel fordeles litt, slik at det blir mulig for skaperne å beskytte deler av tiden sin. Og reservere seg mot litt av ledersnakket.