På kort sikt kan EU klare seg rimelig bra uten russisk gass – lagrene holder ut april, sannsynligvis lenger. Sanksjoner mot russisk gasseksport vil gjøre Moskva økonomisk avhengig av Kina.
Selv om Ukraina-krigen ikke først og fremst handler om energi er det en viktig del av konflikten. Olje og gass står for nesten 40 prosent av det russiske statsbudsjettet, og gasshandel mellom Russland og EU er geopolitikk. Høye olje- og gasspriser har gjort det mulig for Putin å bygge opp et lojalt oligarki, og salg av billig gass til Ukraina har vært et viktig russisk pressmiddel.
Mange vestlige ledere, både i partipolitikken og næringslivet, har lagt til grunn at EU og Russland er så avhengige av slik handel at «gassvåpenet» er ubrukelig. I fjor vurderte den tyske regjeringen at gassrørledningen Nord Stream 2 under Østersjøen ikke innebar noen forsyningssikkerhetsrisiko, hverken for Tyskland eller EU. Det er denne vurderingen forbundskansler Olaf Scholz nå har trukket tilbake.
"Det store spørsmålet nå er hvor sårbare EU og Russland er for sammenbrudd i gasshandelen".
Putins regime er meget sårbart for sanksjoner mot olje- og gassektoren, særlig på lang sikt. Selv om en oljepris på over 100 dollar fatet dekke mye av bortfallet i gass-inntekter ved oljehandel med resten av verden på kort sikt, kan ikke gasseksport til et vennlig innstilt Kina erstatte EU-markedet på mange år.
De siste årene har Russland gjennomsnittlig solgt rundt 150 milliarder standardkubikkmeter (Sm3) i året til EU. Det er rundt 45 prosent av EUs import, og en tredjedel av totalforbruket i Europa. Til sammenligning selger Norge rundt 110 milliarder Sm3 til EU.
Russlands gasshandel med Kina ligger på rundt ti milliarder Sm3 fra østlige felt via Power of Siberia rørledningen, og tilsvarende fra vestlige felt, i form av flytende naturgass på skip. Begge kan tredobles, men det vi ta noen år.
Russland har flere problemer: landet er stort, de østlige og vestlige feltene er ikke forbundet med rørledninger, det tar tid å utvide kapasiteten, og de trenger utenlandske investeringer. Rørledningen Power of Siberia 2 gjennom Mongolia kan øke eksporten til Kina med ytterligere 50 milliarder Sm3, men neppe før 2030.
Inntil det kan Kina neppe ta mer enn halvparten av hva Russland eksporterer til EU i dag.
Kombinert med kapitalbehovet knyttet til nødvendige oppstrømsinvesteringer og tiltagende handel i kinesisk valuta (tvunget frem av sanksjoner) vil dette gjøre Russland meget avhengig av stormakten i øst.
For EUs del er det største problemet kostnadene tapet av russisk gass vil påføre næringsliv og borgere i form av høye gass- og strømpriser. I tillegg kan det nok skape politiske utfordringer hvis og når populistpartier på høyre- og venstresiden gjør energipriser til valgflesk.
På kort sikt kan EU klare seg rimelig bra uten russisk gass. EUs sårbarhet er alvorlig, men ofte overdrevet. Norge eksporterer i dag mer eller mindre for full kapasitet, men en kombinasjon av tømming av gasslagre og økt import av flytende gass fra resten av verden kan hindre at det blir behov for store reduksjoner av energiforbruk i industrien.
"Gasslagrene holder til å få EU gjennom mars og april, og sannsynligvis lengre".
På lang sikt er økt import av flytende gass allerede godt i gang med å kompensere for bortfallet i russisk gass. EU og Storbritannia har i dag en samlet kapasitet for import av i underkant av 200 milliarder Sm3 flytende naturgass. De siste årene har de bare utnyttet halvparten av denne kapasiteten, men dette økte dramatisk i januar. I tillegg skal Tyskland bygge opp kapasitet.
Riktignok er det en del problemer på kort sikt med flaskehalser i EU: Terminalene er i vest, men sårbarheten er størst i Italia og Øst-Europa.
USAs president Joe Biden oppsummerte vestens dilemma om sanksjoner som treffer russisk petroleum: Han lovet å gjøre alt han kan «for å begrense smerten det amerikanske folk føler ved bensinstasjonen».
Disse ordene kunne like gjerne ha kommet fra Roma, Budapest eller Berlin, om russisk gass.
Utfordringen for vesten er at hvis vi skal ta i bruk sanksjoner som virkelig rammer Putins regime, må vi være forberedt på å bære – og dele – kostnadene: høye energipriser og alt det medfører for borgere, næringsliv og politikk.
Utfordringen for Russland er mer alvorlig: Putin kan bare se til Xi Jinping for hjelp. På sikt betyr dette at Russland blir økonomisk avhengig av Kina.
Formålet med invasjonen av Ukraina var neppe å gjøre Russland til Kinas geopolitiske lillebror. Men europeisk historie har vist at å drive politikk med væpnede midler kan ha utilsiktede konsekvenser, særlig for imperier som annekterer nabostater.
Referanse:
Innlegget er først publisert i Dagens Næringsliv 3. mars 2022: https://www.dn.no/innlegg/krigen-i-ukraina/sanksjoner/gass/innlegg-eus-avhengighet-av-russisk-gass-er-overdrevet/2-1-1177446