Lokale sosiale kollaps vil inntreffe før global miljøkollaps.
I dag er det 50 år siden «The Limits to Growth» ble publisert, som en rapport til Club of Rome. Boken ble berømt, kom ut i millioner av eksemplarer på 36 språk, og startet debatten – som vedvarer – for og imot fortsatt vekst på en liten klode. Rapporten ble spesielt omdiskutert fordi den presenterte 12 scenarioer for verdensutviklingen fra 1970 til 2100 basert på verdensmodellen World3. I modellen ledet fortsatt vekst til velferdsproblem i seks krisescenarioer, mens seks løsningsscenarioer krevde upopulære bærekraftstiltak. Jeg var en av de unge forfatterne som laget «The Limits to Growth» og erfarte at rapporten etter hvert akselererte forsøkene på å begrense menneskehetens økologiske fotavtrykk – ressursbruk, utslipp og naturødeleggelse.
Rent faglig var det viktigst at rapporten varslet om faren for «overshoot and collapse». Det vil si at menneskeheten først ville vokse utover klodens bærekapasitet og deretter bli tvunget til å redusere aktivitetsnivået. Enten gjennom en planmessig nedtrapping av aktiviteten (jf. dagens forsøk på å redusere klimagassutslippene) eller tvungen nedtrapping (jf. reduksjonen av oljeforbruket etter Opecs prisøkninger). Kollaps, sa rapporten, kunne ta form av redusert befolkning eller redusert velferd. For eksempel fall i disponibel inntekt eller tilgang på likhet, offentlige tjenester, mat, ressurser eller et bærekraftig naturgrunnlag.
I store trekk har verdensutviklingen fulgt rapportens hovedscenarioer fra 1970 til 2020. Verden har opplevd fortsatt fysisk vekst og er nå i overshoot – det vil si over tålegrensen – spesielt på klimasiden. Heldigvis har verden ennå ikke sett en stor global kollaps, bare lokale kollaps. Og ikke først og fremst som følge av ressurs- og miljøproblem, men som følge av økte sosiale spenninger. Perioden har vært dominert av fortsatt befolkningsvekst, fortsatt økonomisk vekst de fleste steder, økende ulikhet, og vedvarende fattigdom i mange utviklingsland. Menneskehetens økologiske fotavtrykk har økt jevnt og trutt i forhold til klodens bærekapasitet: dagens levesett trenger 1,5 kloder. Verden er virkelig i overshoot!
The Limits to Growth hadde rett i spådommen om at fysiske begrensninger kom til å stå sentralt i verdenspolitikken i det 21. århundre. Det ser ut som om klimautfordringen er den mest alvorlige trussel på globalt nivå. Det betyr en forurensingskrise i rapportens språk, der stigende klimagassutslipp etter hvert ødelegger de globale systemene som opprettholder vår velferd.
Det store spørsmålet er om klimatrusselen vil lede til en global kollaps. Altså et dramatisk fall i global befolkning eller gjennomsnittlig velferd. Vil det skje i løpet av de neste 50 år? Dette prøver en ny forskergruppe å svare på, nok en gang i et prosjekt med Romaklubben i spissen. Prosjektet heter Earth for All, skal rapportere i juni 2022.
I mine øyne er det allerede klart hva som vil skje mot 2070 – dersom det ikke vedtas helt ekstraordinære tiltak i global skala på alle viktige kriseområder. Jeg tror ikke de neste 50 årene vil gi én stor global klimakollaps. Men verden vil oppleve en gradvis forverring av situasjonen for folk flest gjennom en rekke lokale kollaps forårsaket av arbeidsløshet, ulikhet, fattigdom, ekstremvær og generell frustrasjon med at myndighetene ikke klarer å løse de problemene som plager folk i hverdagen. Den utløsende faktor vil variere med stedets inntektsnivå, ressurstilgang og styreform. Utviklingen vil oppleves som om lokale sosiale kollaps inntreffer før en global miljøkollaps. Verden vil se lokale kriser, mange flere enn nødvendig, utløst av fattigdom og sosiale spenninger og på et bakteppe av en stadig tiltagende klimakatastrofe.
Dette vil vedvare helt til man får på plass kraftfulle koordinerte tiltak som leder til dramatisk reduksjon av fattigdom, ulikhet, klimautslipp, og ødeleggelse av matjord og økosystemer. Tiltak som faktisk leverer lavere temperatur, mindre press på global biodiversitet, og tillit blant folk flest til at samfunnet faktisk kan løse problemene.
Det blir vanskelig, fordi de nødvendige tiltakene normalt sett ikke er lønnsomme fra investors synsvinkel. Suksess vil kreve statlige subsidier eller forbud, det vil si vedtak som ikke har flertall blant velgere som misliker høyere skatt og mer regulering.
Men det er mulig – covid viste det – å heve velferden for folk flest innenfor klodens grenser. Det vil kreve bred folkelig støtte for kollektiv handling. Denne støtten må bygges fort – før lokale sosiale kollaps reduserer tilliten til systemet og verdens evne til å handle.
Publisert 3. mars 2022