Politikere er spesielt utsatte for å utvikle ukulturer som bidrar til uetiske beslutninger.
Tilliten til våre folkevalgte lovgivere faller blant mange som en stein. Avsløringene av at de selv mener seg hevet over lover og regler kommer på rekke og rad.
Det er velkjent at makt lett korrumperer, blant annet gjennom en opplevelse av å være unik og spesielt viktig og dermed berettiget til flere goder enn det andre kan gjøre krav på.
Når mange med stor makt jobber sammen mot et felles mål og mot felles motstandere, slik man typisk ser i politiske ledergrupper, øker risikoen for kollektiv maktsyke og såkalt gruppetenkning.
Begrepet gruppetenkning ble brukt av psykologen Irving Janis i 1971 for å beskrive usunne kulturer i politiske ledergrupper. Janis studerte en rekke politiske grupper og fant flere felles mekanismer i grupper som tok dårlige, uetiske og risikofylte beslutninger.
Gruppetenkning innebærer at medlemmene blir ruset på tilhørigheten til gruppen og dermed mindre kritiske til egne vurderinger og mindre etisk og moralsk bevisste. Det blir viktigere å være lojal mot gruppen enn å gjøre selvstendige, kritiske vurderinger. Samholdet internt i gruppen blir sterkt, noe som gir en forsterket følelse av makt og uovervinnelighet, både for gruppen og for enkeltmedlemmene.
Gruppetenkning øker tendensen til å gå i flere vanlige tankefeller, som å ha overdreven tiltro til egen dømmekraft og integritet. Gruppetenkning gir også en urealistisk oppfatning av egen evne til å styre omgivelser og utfall, og økt tendens til å ønsketenke. Som en konsekvens svekkes evnen til å gjøre gode vurderinger og ta gjennomtenkte beslutninger, både på egne og gruppens vegne.
De mange avsløringene av kritikkverdige uregelmessigheter i forbindelse med våre folkevalgtes pendlerboliger, og også flere i andre saker, gir grunn til å tro at ikke bare individuelle faktorer, men også gruppetenkning kan ha spilt en vesentlig rolle.
Typiske trekk ved en slik ukultur er at gruppemedlemmene gir hverandre lov, enten stilltiende eller via tips, til å skaffe seg goder og finne smutthull. Reglene betraktes som proforma, og en avvikende praksis etableres.
Risikoen for å bli tatt og at det skal få konsekvenser vurderes som lav eller ikke-eksisterende. Arsenalet av vikarierende argumenter og alternative syndebukker er velfylt hvis noen skulle stille spørsmål. Medlemmene føler seg uangripelige og hevet over enhver kritikk, og gir gjerne også uttrykk for det.
I tiårene etter Janis’ opprinnelige studier av politiske grupper, har det kommet en lang rekke studier av irrasjonell gruppetenkning og kollektiv maktrus i mange ulike typer grupper, herunder ledergrupper i vanlige bedrifter og organisasjoner.
Gruppene som er mest utsatt, har felles verdier, sterkt internt samhold og en overbevisning om at de representerer de aller beste verdiene sammenlignet med andre. Medlemmene er typisk høyt motiverte og har et sterkt behov for tilhørighet til gruppen. Risikoen for gruppetenkning øker dessuten når lederne er autoritære eller sterkt karismatiske, med stor påvirkningskraft og tydelige mål og verdier.
Gruppetenkning smuldrer imidlertid lett opp gangsynet når det gjelder praktisering av nettopp verdier, og er en viktig årsak til uetisk, risikofylt og potensielt skadelig adferd, også fra enkeltmedlemmenes side. Målet helliger middelet, og tillit misbrukes.
Det har ofte vist seg vanskelig å motvirke gruppetenkning. Dessverre er det slik at de som er mest utsatt for gruppetenkning, ofte er minst klar over det selv og også vil benekte en slik ukultur på det sterkeste. Det er derfor grunn til å minne om at gruppetenkning er en reell risiko for mange grupper. Både gruppeledere og enkeltmedlemmer bør ha bevissthet rundt dette og ta et selvstendig ansvar for å forebygge en slik ukultur, nettopp av hensyn til kvaliteten på egne vurderinger og valg. En «sterk» kultur er ikke nødvendigvis en fordel, spesielt ikke blant personer med stor makt.
Publisert 16. mars 2022