-

Aktivistene bak bondeopprøret har krevd en ny jordbrukspolitikk. I bøndenes krav til staten i jordbruksoppgjøret er det imidlertid intet nytt – bare krav om mye mer av det samme.

Med kravet «ny jordbrukspolitikk» kunne en håpet på at bøndene endelig har innsett at mest mulig produksjon av standardprodukter i enhver grend ikke er veien å gå. At norsk natur og klima – med kupert terreng, kort vekstsesong og lite produktivt jordbruksareal – egentlig ikke passer til dette.

Man kunne håpet at de heller ser for seg et jordbruk som lager særegne produkter tilpasset lokale produksjonsforhold og vakker, norsk natur. At bøndene da kan differensiere produktene ut fra lokalitet og produksjonsmåte, for eksempel «grasfed» melk fra Dombås, arktiske jordbær og utegående griser fra Toten.

Slik kunne bøndene oppnådd en prispremie i markedet, en premie som ikke finnes for standardprodukter. Østerrike og Sveits lykkes jo godt med dette, ofte i kombinasjon med turisme og opplevelsestjenester.

Hva fremmer kvalitet, særpreg og nytenkning?

  • Skapes innovasjon av tilskudd som er nøye differensiert etter produkt, mengde, antall dekar og dyr, vekstsone og andre kriterier?
  • Er det lurt med administrativt fastsatte priser som hverken reagerer på kvalitet, overproduksjon eller høyere strømpris?
  • Fremmes særpreg av soyafôr og fjøsdyr som sjelden er å se i naturen?

Etter slik undring innser kanskje aktivistene at det kunne vært bedre med priser som belønner særpreg og overfører signaler fra forbrukerne. Og at dyktige bønder kan komme bedre ut med tilskudd som ikke dikterer hva de skal produsere.

Hva med et romslig og enkelt tilskudd per gårdsbruk, gjerne knyttet til miljøkvaliteter? Kunne det befri bøndene fra tredemøllen med stadige effektiviseringer som hjelper lite på inntekten?

Dessverre er dette ønsketenkning.

Mer av det samme

Bøndenes krav viser at de slett ikke vil ha noe nytt – bare mye mer av det samme. For å dekke underskudd i produksjonen krever de at støtten øker med 11,5 milliarder kroner, slik at den totalt blir 37 milliarder kroner.

Støtten til bøndene – betalt av «folk flest» – blir med årets krav mer enn 900.000 kroner per årsverk.

I kravet kommer det frem at bøndene vil øke subsidieringen av sau kraftig. Dette er den driftsformen som allerede mottar klart mest subsidier, som bidrar mest til klimagassutslipp, og som er kronisk preget av overproduksjon.

Kornproduksjonen skal øke, men samtidig vil bøndene senke kvalitetskravet til norsk matkorn. Forbrukerne skal altså tvinges til å spise mer dårlig korn. Ellers skal tilskuddssystemet gjøres enda mer detaljert, med flere nye ordninger.

For å skape oppslutning om denne kostbare politikken har bondelobbyen klart å overbevise folk om at høy produksjon av jordbruksvarer over hele landet – operasjonalisert gjennom selvforsyningsgraden – er den beste forsikringen for matsikkerhet.

Akkurat nå, og betimelig før jordbruksoppgjøret, er det krigen i Ukraina som utnyttes til fulle, og før det var det koronapandemien. Krisene viser – fortelles det – hvor viktig det er å produsere mest mulig jordbruksvarer over hele landet. Og at import er uetisk siden vi da tar mat ut av munnen på fattige.

Bondelobbyen skyver Ukraina og fattige folk foran seg i eget lønnsoppgjør

Selvforsyningsgraden for jordbruksvarer har lite med matsikkerhet å gjøre. Hulheten i begrepet – som demonstrerer at det er konstruert av og for bøndene – kommer frem ved at det ikke inkluderer fisk, at det ikke tar hensyn til at kostholdet kan endres ved en krise eller at varer kan lagres, og at den løpende produksjonen er sterkt avhengig av importerte innsatsmidler.

Det koronapandemien og Ukraina-krisen faktisk har demonstrert, er betydningen av internasjonalt samarbeid. Sammenvevde økonomier og samarbeid mellom land bidrar til å forebygge krig og – hvis kriser oppstår – til å sikre forsyninger og mathjelp på tvers av landegrenser.

Innbyggere i fattige land, som typisk rammes av høye matpriser, kan Norge bedre hjelpe ved inntektsstøtte til kjøp av mat i lokale markeder enn ved overproduksjon av norsk sau.

Å basere mattilførselen på selvforsyning og proteksjonisme, som er regelen i Norge (med tollsatser på 200–400 prosent), virker mot sin hensikt. Det bidrar også til å svekke verdens matsikkerhet, siden land som har gode naturgitte forhold for matproduksjon, slik Norge har for fisk og Uruguay har for kjøtt, diskrimineres.

Sagt på forsikringsspråk: Å basere matberedskapen på løpende selvforsyning bidrar både til å øke størrelsen på forsikringspremien, til å høyne sannsynligheten for skade og til å øke skadens omfang hvis den inntreffer.

Kanskje på tide å bytte forsikring?

Referanse

Innlegget ble først publisert på DN.no 05.05.22.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på