Globaliseringen kan stoppe opp. Konsekvensene kan bli vonde.

Økonomer har gnidd seg i øynene – og revet seg i håret. Inflasjonsnivåene i USA har vært på 6-tallet, så på 7-tallet og nå på 8-tallet. Høye tall tikker inn fra land i Europa. Samtidig har Russland sjokkert en vantro verden ved å invadere Ukraina. Og plutselig er forsyninger av olje, gass, hvete og metaller i spill.

Disse to hendelsene – inflasjon og invasjon – hadde i seg selv vært nok til å ryste den globale økonomien. Siden de kom rett etter en pandemi, blir effekten kolossal. Det oppstår varemangel, flaskehalser og brutte forsyningslinjer.

I tillegg befester Kina sin posisjon som Russlands venn og Vestens motpart. Amerikanerne på sin side har vist at de er villige til å bruke dollaren som monetært våpen. Dessuten ønsker de tydeligere allierte og handelspartnere i Asia. Betyr dette at vi ser konturene av en ny innretning på verdensøkonomien?

Ja. Begrunnelsen ligger i minst to momenter:

1. Det politiske spenningsnivået har økt.
2. Logistikkutfordringer er blitt avslørt

På det politiske plan er det er særlig tre punkter å løfte frem:

• Russlands aggresjon
• USAs resignasjon
• Kinas ambisjon

«America is back», men hvor lenge?

Russlands invasjon var ikke en enkeltstående hendelse, men et brutalt utslag av et mønster. Konsekvensene er at vestlige selskaper vil kvie seg for å gjøre forretninger i og med Russland. The Economist meldte 9. mai at rundt tusen internasjonale selskaper har begrenset sin aktivitet i Russland. Nedstengningen av 847 McDonald’s-restauranter er blant de mer symboltunge.

USAs resignasjon er skapt av at det har bredt seg en oppgitthet i USA. Amerikanere er lei av at USA skal være verdenspoliti. De føler de blir kritisert både når de gjør noe og når de ikke gjør noe.

Donald Trump var et symptom på den underliggende misnøyen, ikke en årsak til den.

Det er en innfallsvinkel for å forstå hvorfor de forlot Afghanistan. Legg til at USA er bortimot selvberget med olje, og vi skjønner at den økonomiske egeninteressen i å garantere den økonomiske verdensordenen er redusert. Riktignok sier USAs president Joe Biden at «America is back», men mange lurer på hvor lenge.

Donald Trump var et symptom på den underliggende misnøyen, ikke en årsak til den.

Forvent prisstigninger

Kinas ambisjon er å bli minst like mektige som USA økonomisk, politisk og militært. Konsekvensen er en økt skepsis i Vesten mot å gjøre seg avhengig av produksjonslinjer som starter i Kina. Fra Warszawa til Washington diskuteres det hvilke av verdens varer som skal produseres hvor, hvordan og av hvem.

Og da er vi over på logistikkutfordringene. For invasjonen understreket det pandemien avslørte. Mens utsetting av oppgaver til utlandet i tiår har muliggjort såkalt «just-in-time»-produksjon – altså minimering av lagerhold – pekes det nå på «just-in-case»-planer. På godt norsk betyr det å holde lager.

Kinas ambisjon er å bli minst like mektige som USA økonomisk, politisk og militært

Vent, er ikke det dyrt? Jo, veldig. Forvent prisstigninger.

Handel er den ultimate teknologi

Det stopper ikke med produksjonslinjer. Ta pengesystemet. USA har hatt en svært stor fordel av at hele verden har ønsket å holde dollar. Det politiske grepet ved å fryse russiske finansielle posisjoner gjør at aktører ønsker seg også andre valutaer. Den langsiktige konsekvensen er at dollarens dominans kan bli redusert.

Handelen rammes. På 1990-tallet var tankegangen at når et amerikansk selskap, RealBigOne, etablerer et produksjonssenter i Kina og oppretter et utsalgssted i Russland, så øker mulighetsrommet for fredelig sameksistens og fellesavtaler om spillereglene. Lønningene øker i Kina, varespekteret forbedres i Russland, og profitten øker i USA. Vinn-vinn-vinn. Landene blir gjensidig avhengig av hverandre i et økonomisk skjebnefellesskap.

Handel har et slikt potensial, for handel er et av menneskets fineste oppfinnelser – og viktigste verktøy. Handel er den ultimate teknologi. Den klarer det alkymister i århundrer prøvde på, nemlig å konvertere gråstein til gull. Og ikke bare det. Den klarer det kjemikere, biologer og fysikere ikke klarer, å få granskog til å bli biler.

Torsk kan bli bananer. Kaffebønner veksles om til datamaskiner.

Skjeve maktforhold gir gnisninger

Men stopp litt – for det finnes tilleggsmomenter. Samhandelen innebærer at eiere i ett land sitter igjen med mye av overskuddet. Selv om handel gir et annet lands arbeidere muligheter til å forbedre livsvilkårene sine, vil skjeve maktforhold gi gnisninger.

Slike misforhold skaper misnøye. Og ikke bare det. Nå sies det at utsettingen av oppgaver har gått så langt at Apple ville ha slitt med å lage Iphone i USA – i hvert fall i nær fremtid. Hvis det er riktig, vil maktforholdet måtte sies å ha blitt sammensatt.

Land kan presse land. Legg så til pandemi og politikk, liberale demokratier mot autokratier, og plutselig kan det oppstå ønsker om å flytte mer produksjon hjem. Hvis dette skjer, vil en tre tiår lang tendens bremse opp og muligens reverseres. Produksjonslinjene blir kortere, selskapene mindre flernasjonale og samhandelen reduseres.

Globalisering blir deglobalisering.

Legg til at inflasjonsdragen har prustet flammer igjen. Vi trodde den amerikanske sentralbanksjefen Paul Volcker drepte den en gang for alle tidlig på 1980-tallet, men så feil kan økonomer ta. (Ikke første gang.) Riktignok argumenterer noen økonomer for at inflasjonen kan bli kortvarig, men uroen er til å ta og føle på. En nøkkelfaktor er inflasjonsforventningene til publikum, og inntil videre ser de relativt beroligende ut.

Men vi kan bli overrasket.

Selvberging kan fort bli nasjonalisme

I dag innser vi at økonomisk åpenhet innebærer politisk sårbarhet. For et finansielt skjebnefellesskap skaper et latent utpressingspotensial. Lange handelsveier og energiavhengighet gjør det mulig for nøkkelland å skape gisselsituasjoner.

Korn, energi, metaller – alt kan holdes tilbake og bli et maktmiddel. Den naturlige konsekvensen er hjemhenting av produksjon. Da vil vi se bygging av fabrikker i USA og kornsiloer i Norge. Selvberging kan imidlertid fort bli isolasjonisme og dernest nasjonalisme. Da får vi både tollmurer og grensemurer – og økt politisk spenning. Alle taper.

Mennesket har aldri blomstret bak murer, for de stenger for ideer og livsutfoldelse. Hold deg fast: Dette kan bli ruglete.

Referanse

Innlegget ble først publisert på Aftenposten.no 7.06.22.