Kontoret som skeivt mulighetsrom

Fra 1870- og 80-årene av opplevde næringslivet en økende «feminisering» av kontorarbeidet og i 1920 utgjorde kvinnene om lag 40 prosent av landets kontoriststand. Kontoret framsto som et viktig mulighetsrom for kvinner som av ymse årsaker aldri ble gift.

Kvinner drømte om kontorromanser, mennene fikk sin maskulinitet bekreftet gjennom oppmerksomheten fra det motsatte kjønn.

I boka "Tause kilders tale. Var Dea Sigrid Undsets store, uforløste kjærlighet?" skriver jeg om forfatteren Sigrid Undset, som jobbet ti år som kontordame ved en ingeniørbedrift. Den unge Undset fortalte om kontorarbeidet i brev til sin svenske pennevenn, Dea Hedberg, som hun utviklet sterke følelser for. Vi kan ikke med sikkerhet konkludere med at Undset var skeiv, men kildene og litteraturen inneholder en rekke skeive spor, slik jeg viser i min bok. Det kaster nytt lys over nobelprisvinnerens liv og virke.

Ekteskapets venteværelse

Sigrid Undset var utdannet ved Christiania handelsgymnasium. Her tilegnet hun seg språk- og skriveferdigheter som ble så viktige for forfattervirksomheten. Skolen hadde siden 1879 tatt inn kvinner i et ettårig ettermiddagskurs. Kvinnelige og mannlige studenter lærte ulike ting, tilpasset kjønnsbestemte roller i arbeidslivet. Et ensformig, «næsten maskinmæssigt» arbeid syntes å passe kvinnenaturen, mente skoleledelsen. Derfor var tanketomt og mekanisk skrivemaskinarbeid ypperlig for akkurat dem. Og selvsagt fikk de lavere lønn, de som ikke skulle forsørge andre.

Kontoret framsto samtidig som et skeivt mulighetsrom for kvinner som ikke ønsket å få seg en mann.

Da kvinnene trådte inn på kontorene, ble rommet kjønnet på nye måter. Relasjonen mellom menn og kvinner spilte seg ut i kontorene, der de gjerne satt tett og kastet blikk på hverandre. For unge kvinner innebar kontorarbeidet en mulighet til å forsørge seg selv, men den normative forventningen var klar: Kontoret ble sett på som ekteskapets venteværelse. Når en kvinnelig kontorist ble forlovet, var neste skritt å forlate sin post og bli underholdt av ektemannen.

Mange kvinner ble imidlertid værende i kontorarbeidet det yrkesaktive livet ut, blant annet på grunn av et stort kvinneoverskudd i befolkningen. Kontoret framsto samtidig som et skeivt mulighetsrom for kvinner som ikke ønsket å få seg en mann. Det kunne derimot koste, sosialt og mentalt. For bedriften var de stabil og verdifull arbeidskraft, men det måtte jo være noe galt med disse «gamle jomfruene» som bare ble igjen på venteværelset.

Obligatorisk heteroseksualitet

På 1800-tallet var det ikke uvanlig å uttrykke nærhet og hengivenhet mellom mennesker av samme kjønn. I brev kunne menn tilkjennegi sterke følelser for hverandre, og på gata kunne herrene gå arm i arm. Unge kvinner kjælte og kysset offentlig, uten at det nødvendigvis innebar «noe mer».

Denne omgangsformen ble utfordret etter hvert som legevitenskapen interesserte seg for seksuelle avvik. Sedelighetssaken sto på dagsordenen i slutten av 1800-tallet. Kriminologi og psykiatri ble overlappende vitenskaper. Særlig ble menns omgang med menn sett på som farlig, ja, rett og slett kriminelt, slik straffeloven av 1902 slo fast i paragraf 213. Kvinnenes seksualitet var av mindre interesse. Hadde de i det hele tatt en seksualdrift?

At en kapasitet som Undset sluttet ved kontoret, var en lykke for kulturnasjonen, men åpenbart et ressurstap for bedriften hun jobbet i. Diskriminering og ensretting lønner seg rett og slett ikke, det er en lærdom vi kan høste av kontorhistorien.

I kontorrommet har kjønn blitt produsert og innøvd etter sterke normative føringer. Maskulinitet og femininitet var sentrale størrelser ved kontorkulturen. En obligatorisk heteroseksualitet, for å si det med feministen Adrienne Rich, lå til grunn for de idealiserte relasjonene kjønnene imellom.

I et brev til Dea sommeren 1901 fortalte Sigrid Undset litt om hvordan det var å omgås sosialt en kvinnelig kontorkollega og hennes lille jentegjeng, der praten først og fremst dreide seg om jakten på en mann:

"Samtalen, spøgen, vittighederne. Alt dreide sig om «han». Denne uhyggelige store «han», som man spøgende antages at tænke paa, naar man syr feil eller glemmer noget, denne «han» som man lægger kort op for, «spaabøger» og «sympathibøger» handler om «ham», «lykkebrevene» som du kjøber af en blind paa gaden, handler om «ham» - i samtalens periferi dukker han op, skjønt ikke en eneste ung pige, naar hun ikke netop er forelsket i en bestemt person, tør være sig bevist at hun ifølge naturens fornuftige eller ufornuftige ordning er skabt til at faa en mand."

Denne typen heteronormativt prat preget kontorkulturen, slik flerfoldige romaner og noveller fra tiårene rundt 1900 tematiserte. Kvinner drømte om kontorromanser, mennene fikk sin maskulinitet bekreftet gjennom oppmerksomheten fra det motsatte kjønn.

Kontorets kulturelle og normative føringer

At seksualitet har noe med næringslivshistorien å gjøre, har ikke vært opplagt. Men det er åpenbart at samfunnets normer og regler har spilt seg ut i kontorrommet og preget bedriftskulturen. Over tid har også normene blir utfordret. Nye muligheter har åpnet seg, slik tilfellet var da kvinner fikk forsørge seg selv, bli myndige og kunne klare seg uten en mann. Historien er en påminnelse om at vi også i dag bør være bevisste hvilke kulturelle og normative føringer som aktiveres i arbeidssituasjonen, og hvordan annerledeshet oppleves for den enkelte.

Kontordamen Undset følte på et utenforskap, og som kvinne fikk hun så kjedelige og ensformige oppgaver at det drev henne inn i forfattervirksomheten. Der kunne hun utfolde seg, og hun skrev skjønnlitterært om det fremmedgjørende kontoristlivet. At en kapasitet som Undset sluttet ved kontoret, var en lykke for kulturnasjonen, men åpenbart et ressurstap for bedriften hun jobbet i. Diskriminering og ensretting lønner seg rett og slett ikke, det er en lærdom vi kan høste av kontorhistorien.