Pandemien og krigen i Ukraina er ikke en tilstrekkelig forklaring på økningen i konkurser

Ved gjennomgang av en rekke konkurser i Trøndelag i 2021 og 2022 (noe som neppe skiller seg fra resten av landet) synes det tydelig å være en del dominerende faktorer som går igjen. Hovedtyngden av disse faktorene kan sammenfattes i «en manglende buffer». Altså at bedriften ikke har, slik loven pålegger de å, ha en forsvarlig egenkapital og likviditet (surstoff).

For en privatperson er det jo myndighetsbestemte krav til egenkapital ved kjøp av bolig (15 prosent) og til kjøp av kapitalvarer som eksempelvis bil (30 prosent). For en bedrift er ikke kravene fastsatt i prosent, men gjennom at man til enhver tid skal ha en forsvarlig egenkapital og likviditet i forhold til risiko og omfanget av virksomheten. At det overveiende antallet av virksomheter som startes setter i gang med aksjelovens minimumskrav til aksjekapital som eneste egenkapital er for minst 99.9% av bedrifter ikke forsvarlig egenkapital og likviditet.

Etter å ha sett på en rekke regnskaper for disse konkursene synes det i alt overveiende grad å gå igjen at:

• Det er kr 30 000,- som er kapitalbasen.
• Det er hovedsakelig 1 – 2 aksjonærer (eiere).
• Der det er 1 aksjonær så er denne i tillegg til å være eier også enestyre (styreleder) og daglig leder.
• Der det er 2 aksjonærer så er det det samme forholdet, men hvor 1 er styreleder og en er daglig leder og de utgjør samlet styret i bedriften.
• For selskaper stiftet før pandemien så preges regnskapene av underskudd og tapt egenkapital før pandemien (og selvsagt før krigen i Ukraina).
• For øvrige selskaper med en større kapitalbase synes det som at man i stor grad drev med negativ egenkapital og manglende likviditet før pandemien.

Med andre ord så er forholdet mellom årsak og virkning relevant å trekke frem i denne sammenheng. Å behandle pasienten med smertestillende fremfor å finne årsaken til lidelsen og da behandle denne slik at man unngår å benytte smertestillende er vel en relevant sammenligning.

At man har gitt virkemidler med for eksempel utsettelse på skatter og avgifter, likviditetslån og lignende til bedrifter uten en tilstrekkelig kritisk vurdering av bedriftens sannsynlige tilbakebetalingsevne etter pandemien ser vi nå mer og mer effekten av. Virksomheter som ved en rask gjennomgang etter all sannsynlighet ut ifra sin underliggende drift ikke evner å tjene penger, vil neppe evne å innfri forpliktelsene etter pandemien. Konkursutsettelse kan være et begrep her som bl.a. kan forklare mye av årsaken til at man under pandemien hadde færre konkurser enn normalt. Dette kommer nok til å justere seg inn fremover.

Mange må skjerpe seg

Som en fremtidig læring bør man vel sikre seg noen basale vurderingskriterier før man gir utsettelser og raske tilskudd. Dette gjennom dokumentasjon som normalt alltid skal være greit tilgjengelig, og som hvis det mot formodning ikke er tilgjengelig gir grunn til høy skepsis med tanke på å innvilge noe.

Uansett er det et alvorlig forhold at vi med «åpne øyne» tillater at bedrifter kan drive med uforsvarlig lav egenkapital og ikke tilfredsstillende likviditet til å kunne betjene sine betalingsforpliktelser i et 12 måneders perspektiv som man har rettskraftige domsavsigelser på å skulle ha.

At man har et krav til minste aksjekapital på kr 30 000,- er direkte villedende og en stadig mer «tullete» standard all den stund det faktiske kravet er å ha en til enhver tid forsvarlig egenkapital og likviditet – der holder neppe kr 30 000,- i aksjekapital lenge for de fleste!

At mange myndigheter og aktører må skjerpe seg betydelig fremover er en ting, men det er i basis et klart og tydelig styreansvar å sørge for at disse forhold ivaretas. Med da en passiv og fraværende «papirstyrefunksjon» som man ser går igjen er det mange som bør stilles til ansvar.

• Gjennom konkursbehandling
• Gjennom bl.a. tilsynsmyndighetenes løpende kontroller og tilsyn.
• Gjennom kritisk vurdering som egnede leverandører ut ifra bl.a. anbudstildelinger og andre krav til forsvarlig og god forretningsdrift.

Fra en krise til en annen

Effekter av pandemien har enda ikke slått fullt innover våre bedrifter, og ikke minst er krigen i Ukraina en faktor som skaper, og vil skape store utfordringer for vårt næringsliv fremover. Dette handler da mye om hvorvidt våre bedrifter evner å ta de riktige grepene i form av bl.a. god krisehåndtering.

Denne jobbe tilligger styret og fordrer et aktivt styre som evner å foreta analyser og vurderinger med påfølgende tiltak. Å minimere risiko og se muligheter er avgjørende. Å velge passivitet, og å håpe på at ting går over gjennom å utøve «strutseledelse» er ikke den tilnærming man behøver.

Dette leder da til våre bedrifters evne til å ta i bruk styret og å bygge opp en moderne og fremtidsrettet styrefunksjon. En liten investering som kan gi svært gode resultater for mange gitt at man kommer i gang før det er for sent. I denne «nye» krisen er det ikke rimelig å regne med tiltak fra myndigheten slik som vi hadde under pandemien. Her må bedriften selv gjøre jobben. De som gjør den jobben som kreves har god sannsynlighet for suksess. De som ikke gjør jobben, vil lett kunne bukke under og erstattes av nye aktører slik som det alltid har vært og vil være. 

Rådet blir da til slutt å etablere en aktiv og kompetent styrefunksjon for å bidra til overlevelse og utvikling. De siste årene bør ha lært oss alle litt om viktigheten av dette.

Vi har nok kompetente ressurser som kan bistå din bedrift, men du/dere som eiere må selv reelt ville det.