Forventningene om at selskaper skal gjøre verden til et bedre sted har stadig vært økende. Men tar næringslivet nok ansvar? I så fall hva vil gi reelle resultater fremover?
Trenden om samfunnsansvar i næringslivet har i utgangspunktet vært imponerende. Verdens største selskaper rapporterer nå massivt på bærekraft og samfunnsansvar. Vi har fått nye bærekraftsorienterte børsindekser slik som Dow Jones Sustainability og FTSE4 Good. FN har dannet Global Compact for bærekraftige multinasjonale selskaper. Mens her hjemme fikk Oljefondet et etikkråd, for bare å nevne noen.
I tillegg kom bedriftene kom under trykk fra et nytt ‘saumfaringsdemokrati’ (monitory democracy) der bedrifters virksomhet ble gjennomgått av sivile organisasjoner som Bellona, Amnesty og Transparency International. De bidro til at kritikkverdige forhold knyttet til miljø, menneskerettigheter og korrupsjon i næringslivet ble behørig kommunisert i media.
Parallelt har nesten alle fagdisiplinene ved handelshøyskoler utviklet sine egne perspektiver på bærekraft. Eksempelvis har strategifaget forlatt et ensidig fokus på aksjonærer til fordel for inkludering av en bred gruppe interessenter. Regnskapsfaget har gått fra finansrapportering til å rapportere på miljø, sosiale og styringsmessige forhold. Og finansfaget har fulgt etter med en tilsvarende utvidelse av investeringsfokus (ESG).
Samfunnsansvarstrenden har likevel hatt klare begrensninger. Ofte har ikke samfunnsansvaret gått dypt nok inn på selskapenes kommersielle kjerne, men er skjøvet ut i organisasjonens periferi. I denne periferien jobbes det med menneskerettigheter; vern om naturmangfold; klimasatsinger; antikorrupsjon; barns og kvinners rettigheter, biodiversitet. Dette er vel og bra.
Men kjerneproblemstillinger overses. Sentralisering og oligopolmakt i mange av teknologiselskapene som Google, Facebook og Amazon, har ført til astronomiske fortjenester på et fåtall hender. Pengeformuene skaper igjen mulighet for finansiell kontroll over politiske beslutninger. Dessuten ‘stjeler’ utstrakt bruk av skatteparadiser store beløp fra fellesskapet. I tillegg kommer kortsiktigheten som er bygget inn i bedriftenes finansieringsmodell, med investorer som forventer hurtig avkasting mens verden står overfor utfordringer som krever langsiktig utholdenhet.
Vi ser også en økende kritikk mot finansnæringens ESG-tilnærming til samfunnsansvar. Det hevdes at ESG bare er vanlig finansfokusert investering for å sikre inntjening, med litt grønt ferniss for å holde en grønn fasade. Altså grønnvasking!
Sist, men ikke minst, det er naivt å tro at hele næringslivet frivillig kan påta seg samfunnsansvar. Den ledende amerikanske økonomen William Baumol skilte mellom tre typer næringsvirksomhet: 1) den kriminelle, som underminerer samfunnet; 2) den tilkarringsorienterte (rent seeking) som bl.a. florerte under finanskrisen; og 3) den produktive som skaper nyttige varer og tjenester.
Kun den siste delen kan ivareta samfunnsansvar i reell forstand.
Bærekraft utført av individuelle virksomheter forblir særegen og dessverre begrenset til ett firma. Derfor er det viktig å satse på industrielle standarder på bransjenivå og styringspartnerskap med myndigheter fremover.
For å bli effektive må standardene ha tenner, de må brukes i leveransekjeder og i offentlige innkjøp og krav til underleverandører med kontroll fra utenforstående (såkalt tredjepartsverifisering), gjerne i samarbeid med myndigheter. Ansatser til slike standarder er i utvikling, men i løsere form og med mindre klare samspill med myndighetene enn nødvendig.
For å nå fram i klimakampen, korrupsjonskampen og kampen for sosial rettferdighet må samfunnsansvaret løftes opp på bransjenivå, og et mer dynamisk samspill med myndigheter settes på agendaen.
Referanse:
Midttun, A. (2021). Governance and Business Models for Sustainable Capitalism (1st ed.). Routledge. https://doi.org/10.4324/9781315454931
Publisert 2. desember 2022