De med søvnvansker eller hjerteproblemer kan vurdere ikke å lese denne analysen.
Krig i Ukraina. Friksjon mellom Kina og USA. Energimangel: Det finnes uhyggelige scenarioer for verden nå, og de kan holde deg våken til langt på natt.
Siden jeg ikke skal berolige, men analysere, kan de med søvnvansker eller hjerteproblemer vurdere å stoppe å lese. Listen nedenfor er ment som en oversikt over hva økonomer motstrebende blir tvunget til å gruble over. Siden alle (andre) snakker om klimatrusler og inflasjonsspøkelser, skal jeg la dem ligge.
Handel er en av menneskets nyttigste oppfinnelser, for handel kan gjøre gråstein til gull. Det er kanalen vi bruker til å veksle menneskets fremste egenskap, nysgjerrighet, inn i menneskets største bragd, meningsfulle liv.
Etter Berlinmurens fall og Kinas inntreden i verdensøkonomien tenkte mange at nå vil velferdsøkninger spre seg, ettersom økonomisk samhandel ville utrydde fattigdom og redusere krigsfare. Nå har vi imidlertid sett at flere land – eller egentlig visse maktpersoner – er villige til å bruke handel som våpen.
Denne nye erkjennelsen tvinger finans-, forsvars- og utenriksdepartementer verden over til å undersøke hva slags verktøyer de har tilgang til når det oppstår situasjoner der det som er kortsiktig smart for private firmaer – å flytte produksjon til billigste sted – er langsiktig uheldig for landet.
Ingen vet eksakt hva slags instrumenter og lovgivning som vil eller kan bli brukt, men noen hint har vi fått i president Bidens politikk: subsidier av hjemproduksjon. Disse vil redusere internasjonal handel, og lærdommen fra 1930-tallet er at isolasjonisme og proteksjonisme kan lede virkelig galt av sted.
En må derfor balansere to kryssende hensyn: Vestlige land kan ikke leve med at de er avhengige av fabrikker tusenvis av kilometer unna som kan stenges av autoritære regimer. Imidlertid vil verden ikke utvikles og samhandlingen ikke bedres, hvis grenser lukkes og tollmurer bygges.
Situasjoner som er smart for én, men dumt for alle, kjenner økonomene. Vi kaller dem for Nash-likevekter. Ta et eksempel. Lars reiser seg på tribunen for bedre å kunne se landskampen. Det fører til at Mette og Terje også reiser seg. Til slutt vil alle måtte stå. Det som var individuelt rasjonelt for Lars, viser seg å skape en situasjon der alles relative situasjon (utsikt til driblinger) er lik, men alle er verre stilt (det er slitsomt å stå i timevis).
Slike likevekter kan være vanskelig å bryte, for ingen vil endre adferd så lenge ingen andre gjør det, i dette eksempelet sette seg når alle andre står.
Produksjonsutsetting var individuelt rasjonelt for BraDings AS, men har skapt en sårbar avhengighet av produksjon langt unna, som nå vil bli forsøkt reversert.
Produksjonslinjene blir kortere, og globale selskaper innser at de må etablere fabrikker i USA og i Europa. Dette gjør produksjonen dyrere, men mer robust – og er en form for forsikring mot autokrater. Eksempel: Den taiwanske mikrobrikkeprodusenten TSMC rapporteres å ville investere 40 milliarder dollar (!) i økt produksjon i Arizona. Dette er en av de største utenlandske investeringer i USAs historie.
En endring av handelsmønstre og forkorting av produksjonslinjene vil gi en utfordring til særlig tre land: Tyskland, Kina og Japan, som har hatt som strategi å ha store handelsoverskudd.
Siden verden ikke handler med månen, vil verdens samlede handelsoverskudd være lik verdens samlede handelsunderskudd. Et lands salg er et annet lands kjøp, så når noen land går med overskudd, må andre land gå med underskudd. Et slikt land har vært USA, som mer enn villig har tatt imot andre lands overskudd. Dette er nå i endring.
I USA snakker man om «home sourcing» og «friend shoring» etter at de med sjokk og vantro oppdaget at de riktignok hadde klart å plassere et menneske på månen fem tiår tidligere, men at de i 2020 ikke engang klarte å produsere munnbind.
Av sjokk kommer læring og omsider politikkendring. Dette gjelder flere land, og ingen skal overraskes om det blir bygd kornsiloer og medisindepoter i europeiske land. Det er vilt, men grunnen finner vi i elementær økonomi: Det kan være smart å forsikre seg mot utfall som har lav sannsynlighet, hvis konsekvensene er store nok. Vi kan få hele land som blir preppere.
Å kjøpe av Russland og selge til Kina har vist seg utfordrende for Tyskland, for i begge ender sitter autokrater. De står ikke til ansvar for hva publikum ønsker, men formes av egne ambisjoner og ideologier. Forbundskansler Olaf Scholz’ reise til Kina skapte debatt, og det viser motsatsene. I Tyskland ble reisen kritisert av mange, men hvem var med i delegasjonen? Tyske næringslivsledere. Det forteller det meste.
Da Berlinmuren falt, innså ledere over hele Europa at det kun var et tidsspørsmål før de to tysklandene ville gjenforenes. I forlengelse av den tanken lå gjenoppbyggingen av Øst-Tyskland, som ville kreve en enorm omplassering av innsatsfaktorer. Da blir det kamp om ressurser.
Nå vil dette gjentas i kolossale dimensjoner. Gjenoppbyggingen av Ukraina vil kreve virkelig store mengder arbeidstimer fra hele Europa. Én måte å overføre arbeidstimer fra sektorer som produserer konsumprodukter til sektorer som lager infrastruktur, er å øke renten, slik at publikum holder tilbake forbrukskjøp.
Min spådom er at det vil høres et rop fra hele Europa om å vise verden hvordan virkelige venner oppfører seg, og et krav om en gigantisk Marshall-hjelp vil presse seg frem. Resultat vil bli økte priser og økte renter.
Selv om dette er Putins krig, og neppe ønsket av den russiske befolkningen, er Putin og Russland vevd sammen. Russland vil vurderes som en ustabil og utroverdig aktør. Økonomiske sanksjoner vil riktignok oppheves når Putin er vekk, men frykten for hva russiske ledere kan komme til å gjøre når de har sittet en stund, vil nok forhindre mange vestlige selskaper i å satse for fullt i Russland.
Dessverre kan nettopp det være en selvoppfyllende profeti, i og med at lav økonomisk vekst og lite handel gir grobunn for nye varianter av dolkestøtlegender og konspirasjonsteorier om at Vesten vil Russland vondt.
Økonomiske historikere har spurt seg hvorfor Kina har hatt så store handelsoverskudd når landet har hatt store indre behov. Svaret har nok vært at det var en indikasjon på en langsiktig strategi om å skaffe seg posisjoner som gir internasjonal makt.
I dag har Kina nådd et nivå der befolkningen må gis høyere materielle standarder. Det vil de kreve. Ikke gjennom demokratiske valg av politikere, for slike valg har de ikke, men ved mer subtile former som protester og aktivitet på sosiale medier.
Det betyr at Kinas tid som verdens fabrikk er på hell. Riktignok kan India muligens overta, men det er mer trolig slutt på tiden med flom av billige produkter fra Asia.
En rekke av sjeldne metaller som trengs i produksjonen av høyteknologiske produkter, kontrolleres av Kina. Dette gjør Vesten sårbare, og det er allerede i gang en kamp om å åpne gruver. Reuters meldte i januar at bilfabrikanten General Motors skal investere over seks milliarder kroner i en litium-fabrikk i Nevada. Det tikker stadig inn lignende meldinger. Det viser at ikke bare myndighetene, men også private selskaper, vil ha sikker tilgang til innsatsfaktorer.
Markedsøkonomier fungerer annerledes enn kommandoøkonomier. Mens en kommandoøkonomi kan ta en beslutning uavhengig av bedriftsøkonomisk lønnsomhet, vil en markedsøkonomi plassere sine ressurser gjennom private firmaer som nettopp tar avgjørelser basert på bedriftsøkonomisk lønnsomhet.
I tillegg vil kommandoøkonomier være tilknyttet autokratiske styresett der lederne ikke trenger begrunne handlinger overfor velgere i valg. Det gjør at autokratiske land med kommandoøkonomier kan tenke langt fremover, kjøpe opp forsyningskjeder og bygge strategisk industri.
Demokratiske land med markedsøkonomier har firmaer som tenker på neste kvartal, og politikere som tenker på neste valg. Tilsynelatende er det en ulempe. Men bare tilsynelatende. Eller rettere: ikke bare en ulempe.
For mens autokratier baserer seg på resonnementene i hodene til fem personer (eller færre), kan demokratier basere seg på gløden i hjertet til fem hundre millioner personer (eller flere). Det gjør markedsøkonomier fleksible og innovative, og historien mer enn antyder at markedsøkonomier bygger velstand bedre enn kommandoøkonomier.
Uansett vil pandemien, invasjonen av Ukraina, trusselen om angrep på Taiwan og ballonger over USA i sum tvinge bedriftsledere og politikere til å lage handelsavtaler med land som ligner på dem selv.
Demokratiske markedsøkonomier vil samhandle med demokratiske markedsøkonomier, og autokratiske kommandoøkonomier vil samhandle med autokratiske kommandoøkonomier. Resultatet er blokkdannelser. Verdens handelsorganisasjon, WTO, kan ha utspilt sin rolle. Ferdig er også drømmen om at økonomisk skjebnefellesskap på tvers av land forhindrer konflikter.
Vi kan mimre om det vakre 1990-tallets globalisering, men 2020-tallets realitet er en ubønnhørlig deglobalisering, isolering og reindustralisering. Vi håper på bedre tider, men må forberede oss på vanskelige tider.
Teksten ble først publisert i Aftenposten: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/8JRkVx/det-er-uhyggelige-scenarioer-for-verdensoekonomien-naa
Publisert 27. februar 2023