Bør politikere ha en utløpsdato?

Tilliten til våre politikere settes stadig på prøve. Personer som har hatt høy tillit blant mange, viser seg å ha jukset med reiseregninger, misbrukt ordningen for pendlerboliger, gitt verv som vennetjenester eller på andre måter misbrukt sin stilling. Avsløringene kommer på rekke og rad, og mange har måttet fratre sine verv.

I mediene diskuteres mulige forklaringer på de tilsynelatende åpenbare blunderne. Noen peker på tidsnød og stort press i krevende stillinger. Andre mener at reglene er for kompliserte, og at det er menneskelige og forståelige feil.

En forklaring som derimot får liten oppmerksomhet, er at uetisk adferd og regelbrudd er vanlige effekter av å få høy makt. Både de negative og positive effektene av høy makt er blitt belyst i tusenvis av forskningsstudier gjennom mer enn 50 år. Studier av korrupte politikere utgjør en vesentlig andel.

Makt korrumperer

Høy makt gjør at mange, kanskje de fleste, blir overdrevent sikre på egen dømmekraft og etiske vurderingsevne. Risikoen for å bli tatt, undervurderes lett. Likeså konsekvensene. Advarsler fra andre tones ofte ned eller ignoreres helt.

En fellesnevner ved effektene av høy makt er at de er ubevisste og automatiske. Mange med høy makt har ikke tilstrekkelig selvinnsikt eller selvkontroll til å overstyre disse effektene. Makten beruser. Den gir mange en opplevelse av at de fortjener mer enn andre, at reglene som gjelder for andre ikke gjelder for dem selv, og at de tar gode valg selv om de bryter lover, regler og retningslinjer.

Paradoksalt nok er følelsen av å være berettiget til å bryte regler og fortjene særbehandling ofte spesielt sterk for personer som har ansvar for, og eller opptrer på vegne av, mange andre. Et annet paradoks er at personer med mye makt ofte får mindre tillit til andres motiver og etiske vurderinger, spesielt personer med mindre makt enn dem selv.

Hva kan så gjøres for å redusere risikoen for at politikere (og andre) korrumperes av makt?

Dessverre er resultatene fra mange studier nedslående. En rekke land og organisasjoner har satset store ressurser på å redusere korrupsjon, mellom annet gjennom økt kontroll og belønninger, men uten særlig hell.

Hvorfor er det så vanskelig å gjøre noe med?

Flere studier tyder på at kulturen i en gruppe eller organisasjon kan være en viktig forklaring. Hvis gruppen har en juksekultur, der man leter etter etiske smutthull, blir juks lett normalisert av hver enkelt. Juks og fusk, i ulike varianter, smitter. Og smitteeffekten blir større hvis lederen primært reagerer på overtramp i etterkant, og da fraskriver seg ansvaret.

Når toppledelsen derimot aktivt promoterer en kultur basert på integritet, grundige etiske vurderinger og åpen kommunikasjon, gir det ofte klare positive effekter.

For å forebygge etiske overtramp og regelbrudd, bør derfor lederen av en gruppe eller organisasjon spørre seg om kulturen bidrar til korrumperende effekter av makt, og om rammene for tilliten som hver enkelt forvalter er tydelig nok definert.

En annen forklaring på at mange tiltak ikke har god effekt, handler om personlighetstrekkene til dem som i aller størst grad ønsker seg og får makt: en høy grad av dominans og narsissisme. Dette er også personlighetstrekkene som i størst grad øker risikoen for å bli korrumpert av makt.

Personer med disse trekkene virker ofte kompetente, overbevisende og lederaktige. Dermed er de også vanskelige å selektere bort. De trives dessuten i makthierarkiene og med maktspillet. Misbruker de makten og blir kastet ut, slåss de beinhardt for å komme tilbake. Og de lykkes ofte.

Siden risikoen for å bli korrumpert av makt øker med både tiden og omfanget av ansvar, er det derfor mye som taler for at politikere i ledende verv ikke bare bør ha lav tabbekvote, men også en utløpsdato.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/ledelse/ledelse/politikk/korrupsjon/bor-politikere-ha-en-utlopsdato/2-1-1474858