Er det god butikk å være heltidspolitiker?

I media tegnes ofte et bilde av ex-politikere som har høy avkastning på sin politiske erfaring. Det gis inntrykk av at de skaffer seg godt betalte styreverv, får høyt gasjerte stillinger i privat og offentlig sektor, og tjener godt på konsulentvirksomhet og innbringende foredrag. Men det ser ut som at dette bildet er bare en liten flik av historien.

Vi har analysert data om norske heltidsansatte politikere helt tilbake til 1970-taller, og de fleste politikere drar ingen økonomisk fordel av sin politiske erfaring; faktisk taper de på at de har hatt et avbrudd i sin sivile yrkeskarriere.

Eksisterende forskning fra Norge og andre land viser at de fleste heltidsansatte folkevalgte tjener mer i politikken enn de gjorde i sitt sivile liv. Fordi politikerlønninger er uavhengig av ansiennitet er lønnshoppet høyest når man går inn i folkevalgte stillinger i ung alder.

Hvorvidt politikk er «lønnsomt» avhenger imidlertid også av hva som skjer når de folkevalgte skal tilbake til yrkeslivet. Er det en positiv avkastning på politisk erfaring, eller taper man fordi politikk betyr et avbrudd i den ordinære karrieren? 

For å studere dette har vi analysert data om heltidsansatte politikere i perioden før de går inn i politikken, i perioden som ansatte i politisk virksomhet, og i perioden deretter. Datamaterialet omfatter stortingsrepresentanter, statsråder/statssekretærer og ordførere i perioden fra 1970 til 2019, og vi bruker dessuten data om inntekter fra registerdata i Statistisk sentralbyrå. Resultatene er nå akseptert i fagtidsskriftet Kyklos, og viser tre sentrale funn.

Må se på inntekt gjennom hele yrkeslivet

Først ser vi at gjennomsnittspolitikeren får en betydelig økning i inntekt ved inntreden i politikken. Økningen er i gjennomsnitt mellom 7% til 17% for ulike grupper. Politiske heltidsverv er godt betalt i Norge i forhold til stillingene som politikerne hadde i sitt sivile liv.

For de andre finner vi at de fleste folkevalgte få et betydelig fall i inntekt når de forlater politikken. Denne nedgangen i inntekt er mellom 30% til 40%, og skyldes ikke overgang til (førtids)pensjonering. Dette gjelder både for de folkevalgte på lokalt og nasjonalt nivå – unntatt statssekretærer og statsråder. 

Til slutt viser vi at inntektshoppet i starten av karrieren ikke er stort nok til å kompensere for nedgang i inntekt når man forlater politikken. Det betyr at de fleste politikere får et netto tap i inntekt gjennom yrkeskarrieren sammenlignet med hva de ville oppnådd hvis de ikke hadde gått inn i politikken.

Våre funn avslører at det heltidspolitikk ikke er «god butikk» med mindre man får posisjoner som statsråd eller statssekretær. Studien er derfor et korrektiv til forestillingen om folkevalgte som skor seg på nettverk, kjendisstatus og politisk erfaring.