Om ikke å miste seg selv i prestasjonsmiljøer

Friheten til å forske på det man selv vil, er for mange forskere en illusjon, blant annet fordi man ofte er avhengig av å få finansiert sin forskning. Det som derimot har vært den største trusselen mot min egen forskningsfrihet, har vært de ekstreme prestasjons- og resultatkravene som kjennetegner mange forskningsmiljøer og sikkert mange andre jobber hvor resultatene av jobben man utfører er veldig synlige.

Alle som ønsker det, kan undersøke hvor mange og i hvilke tidsskrifter jeg har publisert artikler, og hvor mye min forskning er sitert av andre forskere, som regnes som et nøkkeltall på hvor stor betydning (impact) min forskning har.

Tidsskriftene våre er rangert i ulike lister, som skal fange opp kvaliteten på tidsskriftene. Den listen som brukes mest i vår forskning (Academic Journal Guide), rangerer tidsskrifter fra nivå 1 til 4 og 4*, hvor tidsskrifter på de to øverste nivåene er det som «betyr noe». Relativt få tidsskrifter er rangert så høyt som 4 og 4*, og disse refuserer mellom 93 og 95 prosent av manuskriptene de mottar. Nåløyet er med andre ord trangt, men i løpet av de siste årene er det blitt et krav at for å bli professor på BI, og for å kunne veilede doktorgradsstudenter må man jevnlig publisere artikler i tidsskrifter på de to høyeste nivåene.

Jeg kommer nettopp fra den største konferansen i verden innen ledelsesforskning, hvor jeg deltok på flere redaksjonsmøter for flere av disse tidsskriftene. På disse møtene går vi blant annet igjennom hvordan de ulike tidsskriftene gjør det i konkurransen med de andre. I tillegg konkurrerer universiteter og høyskoler om å ha forskere som publiserer i de høyest rangerte tidsskriftene, og den enkelte forsker konkurrerer med andre forskere om det samme – en konkurranse med ganske få vinnere og tilsvarende mange tapere.

Ytre eller indre motivasjon?

På den aktuelle konferansen var jeg invitert til å holde et innlegg om hvordan man kan overleve i en slik konkurranse når man ikke har engelsk som morsmål. Jeg kunne ha gjentatt de rådene jeg selv fikk på den samme konferansen på slutten av 90-tallet: Ha et snevert fokus på noen få forskningstemaer, sats kun på et lite antall publikasjoner i de høyest rangerte tidsskriftene, og bli råtass på nettverksbygging. Med andre ord en instrumentell eller ytre motiverende tilnærming.

Min tilnærming har på mange måter vært motsatt. For det første har min introverte personlighet gjort at jeg aldri vil bli noen god nettverksbygger, og i begynnelsen publiserte jeg også flere artikler som eneforfatter i stedet for å prøve å få internasjonale stjerner som medforfatter. For det andre har jeg forsket på det jeg har hatt lyst til å forske på, også temaer det har vært vanskelig å få publisert i de høyest rangert tidsskriftene.

Samtidig kan jeg lett bli interessert i forskningstemaer som ligger i randsonen av hva som er mine kjerneområder, og på den måten er jeg blitt bred i min tilnærming sammenlignet med rådene jeg fikk som ung forsker. Og selv om de fleste av mine publikasjoner er publisert i høyt rangerte tidsskrifter, har jeg også flere publikasjoner på lavere nivåer. Det skyldes at det å skrive forskningsartikler krever mengdetrening, altså at man skriver mange nok artikler. Og noen artikler egner seg ikke i de aller høyest rangerte tidsskriftene, fordi de for eksempel ikke har gode nok data eller har nye eller kontroversielle temaer. Min tilnærming har derfor vært å publisere i så høyt rangerte tidsskrifter som mulig.

Jeg har altså forsket på det jeg har hatt lyst til, og dermed fulgt en indre motiverende tilnærming – lenge før jeg selv begynte å forske på indre motivasjon og konsekvenser for prestasjoner/resultater og psykologisk velvære – for eksempel det å ha positive opplevelser, selv når arbeidspresset er stort og alle de gangene jeg ikke har fått min forskning publisert i de tidsskiftene som gjelder.

Noen av mine mest siterte artikler har faktisk ikke vært publisert i de høyest rangerte tidsskriftene. Samtidig har jeg ikke brukt mye energi på å kjempe mot det utskjelte «tellekantsystemet» og alle dets svakheter. Siden jeg ble opplært til å være opptatt av internasjonal publisering lenge før tellekantsystemet ble innført i Norge, har jeg valgt å forholde meg til et imperfekt system uten å miste meg selv og min lyst til å forske på det jeg selv vil.

I mitt innlegg på konferansen understreket jeg samtidig at min tilnærming ikke nødvendigvis er noe andre bør velge, men kun en beskrivelse av mine mer eller mindre bevisste veivalg som gjør at jeg fortsatt har glede av den såkalte «forskningsplikten» som inngår i min jobb som professor.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/ledelse/om-ikke-a-miste-seg-selv-i-prestasjonsmiljoer/2-1-1499301