Hvorfor får så mange narsissister lederjobber til tross for at de ofte skader organisasjonen?
Det er velkjent at personer med sterke, narsissistiske trekk ofte ønsker lederstillinger, og også ofte lykkes med nettopp det. De ser typisk på seg selv som suverene ledere. På den annen side er det ingenting som tyder på at narsissister skaper bedre resultater som ledere.
Tvert imot er det godt dokumentert at narsissistiske ledere skaper en rekke negative effekter for organisasjonen de jobber i. For eksempel fører narsissistiske ledere typisk til mer svindel, juks og uetisk adferd samt lavere trivsel, produktivitet og innovasjon. Narsissistiske ledere er også ofte fiendtlige og destruktive i sin stil. Gjennomtrekken blant medarbeidere blir derfor også ofte høy.
Tross de mange negative effektene narsissistiske ledere har på organisasjonene de leder, lykkes mange av dem likevel i å klatre i det organisatoriske hierarkiet og oppnå topplederstillinger. Graden av narsissisme er høyere blant toppledere enn mellomledere.
Et viktig spørsmål er derfor hvorfor og hvordan narsissister så ofte lykkes med å skaffe seg og beholde lederstillinger.
De anerkjente maktforskerne Charles A. O’Reilly og Jeffrey Pfeffer har sett nærmere på dette i flere studier (se faktaboks.) De tar utgangspunkt i at det er de såkalt grandiose narsissistene som lykkes best i å bli ledere. Grandiose narsissister har høy selvfølelse og selvtillit. De føler seg overlegne andre, og har et stort behov for makt, status og beundring. De er også ofte utadvendte, sjarmerende og dyktige til å kommunisere med og påvirke andre. Men de blir også ofte aggressive og lite empatiske når de møter motstand eller kritikk.
Nettopp disse egenskapene er med på å forklare tre viktige forskjeller mellom narsissistiske og ikke-narsissistiske ledere.
For det første ser narsissistene i større grad på organisasjoner som «politiske» arenaer, det vil si arenaer som gir muligheter til å få den statusen og beundringen de ønsker ved å manøvrere gjennom påvirkning og maktspill i ulike former.
For det andre er narsissistene også mer motiverte for å ta del i maktspill og maktkamper. Behovet for status og makt er så sterkt at de er villige til å legge ned mye mer innsats i nettopp maktspill enn ledere som er lite narsissistiske.
Sist, men ikke minst, er narsissistene også ofte dyktigere i å spille maktspill og påvirke eller utmanøvrere andre gjennom hersketeknikker. En viktig grunn til dette, er at narsissistene også er villige til å bruke tøffere og mer aggressive virkemidler, som å utnytte eller skade andre. Dette rammer ikke minst meningsmotstandere og konkurrenter.
Hvor kommer så denne viljen til kynisk utnyttelse og skading av andre fra? O’Reilly og Pfeffer finner at en viktig forklaring er at narsissister i mindre grad enn andre har skyldfølelse når de rammer andre. De føler seg tvert imot berettiget til å rydde andre unna, og mener at de gjør det med rette.
Mye tyder derfor på at mange narsissistiske ledere lykkes i å oppnå beundring, makt og status på grunn av, og på tross av, sine personlige, narsissistiske egenskaper. En organisasjon er en hjemmebane de søker seg til, og behersker, for å nå sine personlige mål. Men både organisasjonen og mange medarbeidere blir ofte skadelidende.
Ved rekruttering av ledere bør derfor personlighetstesting som inkluderer en vurdering av graden av narsissisme være et naturlig og viktig element. De grandiose narsissistene lar seg ofte lett avsløre. I kraft av nettopp den grandiose narsissismen er de stolte av seg selv og sine egenskaper, og mener at disse egenskapene er de mest ideelle for en leder. Med andre ord dem selv.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/ledelse/ledelse/linda-lai/narsissistenes-hjemmebane/2-1-1424217
Publisert 30. mars 2023