Norges Banks gavmildhet på vegne av det norske folk

Å utvide Norges Bank Investment Managements (Nbim) imperium til å inkludere unoterte aksjer, «private equity», høres ut som god underholdning for en aktiv fondsforvalter. Å ha det moro for egen regning er helt greit. På andres bekostning er det ikke greit.

Ida Wolden Bache har anbefalt at Nbim investerer i «private equity». Premisset er basert på ideen om at «private equity», etter kostnader og justering for risiko, gir høyere forventet avkastning enn investering i det ordinære noterte aksjemarkedet, såkalt meravkastning. Når du er en ikke-valgt byråkrat som bestemmer hvordan hver eneste nordmanns penger skal brukes, har du et enormt ansvar for å sikre at du vet hva du gjør og derfor gjør det rette, både økonomisk og moralsk.

Dessverre er det lite som tilsier at dette er tilfelle.

Den økonomiske siden

For det første, la oss se på den økonomiske siden. Det er ingenting som tilsier at «private equity»-investeringer gir meravkastning. Nbim viser til litteraturstudien fra Korteweg (2023) for å begrunne at de bør investere i PE. Imidlertid plukker de bare ut deler av argumentene hans.

Nbim velger å ikke sitere Korteweg (2023) på at avkastningen fra «private equity» siden 2000 – de siste 23 årene – etter gebyrer og justert for tilsvarende markedsrisiko statistisk sett er ubetydelig eller negativ.

Videre sier Korteweg (2023) at mange andre risikofaktorer som likviditet, størrelse, vekst, kredittmarkedet og potensielt andre faktorer, er viktige, og bemerker: «når ekstra risiko tas med i betraktningen, er risikojustert prestasjon etter kostnader lavere, i mange tilfeller ubetydelig og i noen tilfeller negativ.» Legg til det faktum at dette er illikvide og ugjennomsiktige markeder med asymmetrisk informasjon. Risikoen er betydelig for at selgeren vet mer om kvaliteten på selskapet enn kjøperen.

Prinsipal-agent-problemene er enorme sett med det norske folks briller, i tykke forvaltningslag representert ved Nbim og «private equity»-forvalterne. Det er uforståelig at Bache i det hele tatt vurderer denne typen investering.

Den moralske siden

For det andre, la oss håndtere den moralske siden. Selv med Nbims egne henvisninger til forskning, er det ingenting som tilsier at «private equity» gir meravkastning og at man derfor bør åpne for slike investeringer. Det er helt i orden om Ida Wolden Bache vil investere egne penger i «private equity». Det er imidlertid rett og slett ikke moralsk forsvarlig å satse milliarder av kroner av andre folks penger på denne investeringsstrategien, når forskning tyder på at det bare vil være kostbart for dem.

Når du tvinger andre til å investere og sette pengene sine på spill og bare deler én av 5,5 milliontedeler av risikoen, må du være sikker på at du gjør det rette. Gitt mangelen på forskningsmessig grunnlag for at «private equity» gir meravkastning, de høye forvaltningskostnadene, markedets ugjennomsiktighet, illikviditeten og eksponering for mange andre typer risiko, er det uforståelig at en byråkrat mener det er moralsk forsvarlig å ta en slik beslutning som påtvinges alle oss 5,5 millioner nordmenn.

Hvis Nbim får lov til å investere i «private equity», har Ida Wolden Bache gitt en enorm julegave verdt milliarder av kroner først til Nicolai Tangen, som kan utvide sitt imperium i Nbim, og dernest til «private equity»-forvaltere over hele verden. Denne julegaven betales av hver nordmann uten å få noe igjen.

Et stort ansvar

Det norske folk har gitt Ida Wolden Bache og Nicolai Tangen i oppdrag å forvalte 16 billioner kroner av deres penger. Det er et stort ansvar, og man bør være ekstremt forsiktig og sikker på at man gjør det rette.

I løpet av julen kan det være verdt å reflektere over to spørsmål. For det første: Er det moralsk riktig å tvinge hver eneste nordmann til å berike «private equity»-forvaltere og betale for Nicolai Tangens imperiebygging, når ingenting tilsier at det vil gagne oss? For det andre: Hvordan har vi klart å komme til et stadium der Ida Wolden Bache er overbevist om at dette er riktig?

Hvor er det kritiske filteret og kontrollmekanismene i Norges Banks styre som burde dempe Nbims ønske om imperiebygging?

Selvfølgelig er det kjedelig å være et indeksfond, og Nbim-folk ønsker å ha det morsomt på jobb. «Private equity» er imidlertid ikke til det beste for det norske folk, som må betale for underholdningen og som betror pengene sine til Norges Bank.

Referanse: 

Innlegget ble først publisert på DN.no 01.01.24.