Stille gruppepress

Mange beslutninger tas i grupper. Et av de mest kjente eksperimentene innenfor psykologisk forskning ble utført av Solomon Asch i 1951. Aschs eksperiment tydet på at personer som er med i en gruppe, ofte endrer sine vurderinger eller svarer i strid med sine oppfatninger, også om ganske objektive størrelser.

I eksperimentet ble deltagerne vist en linje på en skjerm og bedt om å angi hvor lang linjen var sammenlignet med tre andre linjer. Eksperimentet ble gjentatt i flere runder, med varierende vanskelighetsgrad. I hver runde var det mellom seks og åtte deltagere, men alle unntatt én var instruert til å gi noen feil svar for å forvirre den egentlige eksperimentdeltageren, som svarte nest sist. Feilraten i svarene til den egentlige eksperimentdeltageren var på rundt 37 prosent når de andre i gruppen oppga feil svar.

Eksperimentet ble gjentatt mange ganger i forskjellige land og grupper, med lignende resultater. To tiår senere brukte også sosialpsykologen Irving Janis (1971) begrepet gruppetenkning om et beslektet fenomen. Gruppetenkning innebærer at en gruppe tar irrasjonelle beslutninger fordi medlemmene er mer opptatte av samhold og enighet enn å ha en åpen og god meningsutveksling for å ta en god beslutning.

Janis tok for seg etablerte ledergrupper, ikke minst under den såkalte Grisebukt-invasjonen. Men i Aschs eksperimenter kjente ikke gruppemedlemmer hverandre, og de hadde ingen tilhørighet, ansvar eller fremtidsplaner sammen. Og de diskuterte ikke sammen for å ta en felles beslutning.

Er ulike personligheter mer mottakelige for gruppepress?

I en fersk replikasjon av Aschs eksperiment, finner forskerne Axel Franzen og Sebastian Mader det samme som Asch. Feilraten var 33 prosent. I tillegg utvider de eksperimentet ved å teste effekten av belønning, og ved å bruke mye mer komplekse oppgaver, som politiske oppfatninger. De ser også nærmere på forskjellene mellom dem som lar seg påvirke av gruppeflertallet og dem som ikke gjør det. Har de forskjellig personlighet?

Resultatene viste at pengemessig belønning for å svare korrekt bare hadde en liten effekt, men belønningen som ble brukt var også liten. Spørsmålet er hva som skjer hvis belønningen er stor.

Resultatene fra spørsmålene om politiske holdninger viste samme mønster som linjeoppgavene. Med andre ord hadde gruppepress også en effekt på andre typer oppgaver enn å sammenligne lengden på linjer.

Med ett unntak fant forskerne ingen forskjeller i personligheten til dem som lot seg påvirke av gruppepress versus dem som ikke gjorde det, hverken når det gjelder intelligens, selvfølelse, behov for anerkjennelse fra andre, ekstraversjon, emosjonell stabilitet, omgjengelighet eller planmessighet. Unntaket var trekket for åpenhet for erfaringer, som gjenspeiler tendensen til å være nysgjerrig, utforskende, kreativ og åpen for andres synspunkter. Dette trekket ga, noe overraskende, mindre grad av påvirkbarhet for gruppepress, i denne replikasjonen.

Det kan være lett å tenke at et eksperiment som er mange tiår gammelt, ikke lenger har gyldighet. Ikke minst i lys av at flere eksperimenter innen sosialpsykologi ikke har latt seg replikere. Disse ferske resultatene underbygger imidlertid Aschs funn nok en gang, og også påvirkningsforskeren Robert Cialdinis tese om at vi har en sterk tendens til å undervurdere hvor stor påvirkning andres handlinger har på våre egne vurderinger og valg. De fleste av oss har en overdreven tro på vår egen selvstendighet og upåvirkbarhet overfor andre.

Gruppepress kan anta mange former og skje både åpent og i det stille. Dette kan det være god grunn til å advare gruppedeltagere og gruppeledere mot. Spørsmålet er om det vil virke.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/ledelse/ledelse/linda-lai/psykologi/stille-gruppepress/2-1-1578842