Juksemakeri – personlighet eller kultur?

Den siste tiden har det igjen vært mye oppmerksomhet rundt saker som kan gi grunn til å mistenke eller konstatere juks, fusk eller andre typer uetisk adferd. Variantene er mange. Flere politikere, ledere og studenter har kommet i søkelyset. Men det er grunn til å tro at disse sakene bare er toppen av isfjellet.

En oversiktsstudie viser at i snitt innrømmer over halvparten av studentene som blir spurt i ulike undersøkelser, at de har jukset på en eksamen. Og andelen har økt sterkt over tid.

Den vanligste grunnen studentene oppgir for å ha jukset, er rett og slett at det var mulig. Mulighetene til å jukse på eksamen har økt over tid på grunn av større bruk av digitale eksamener, hjemmeeksamener og stadig mer avanserte digitale hjelpemidler. Men også personlighet ser ut til å spille en viktig rolle.

En oversiktsstudie, basert på 27.000 studenter, tyder på at studenter med høy grad av impulsivitet og risikovilje, psykopatiske trekk eller tendens til å skylde på situasjonen for å legitimere egen adferd, jukser oftest. For eksempel viser mange juksere til at «alle andre gjør det» eller at reglene er uklare.

Studenter som jukser gjør det ofte senere i livet også

Studier av arbeidstagere og ledere tyder også på at personligheten spiller en viktig rolle for om man velger å jukse. Ikke minst ser det ut til at personer med narsissistiske trekk har lavere personlig integritet og dermed en større tendens til å lyve og jukse enn andre.

Dette er tankevekkende funn i lys av at personer med narsissistiske trekk ofte sterkt ønsker seg og får roller med makt og innflytelse over andre. En av grunnene til det siste kan være nettopp juks og løgn, for eksempel i forbindelse med vitnemål og påstander om tidligere roller, popularitet og bragder.

Narsissistiske trekk er også blant de personlighetsrekkene som i størst grad øker risikoen for maktmisbruk og uetisk ledelse, ifølge en lang rekke studier.

Tidligere studier tyder også på at de som jukser som studenter, også ofte gjør det i arbeidslivet og andre settinger. Når en stor og økende andel studenter jukser, har det med andre ord utviklet seg en juksekultur som ofte smitter over til andre arenaer.

Ikke minst på de arenaene der det er konkurranse om roller og suksess, kan juksing lett bli sett som nødvendig for å lykkes, og dermed som forventet og akseptabelt. Risikoen for å bli tatt og at konsekvensene blir store, blir av mange vurdert som liten. Antagelig med rette. Og juksekulturen blir selvforsterkende.

Kanskje er det nettopp det siste vi ser tegn på i flere av de sakene som er blitt belyst og debattert i mediene i det siste?

Medienes dekning av disse sakene tjener ikke bare til advarsel. Jo flere eksempler mediene belyser, desto mer vanlig og akseptabelt blir juksing sett på av mange. Juksing smitter lett.

Hvordan skaper vi en anti-jukse-kultur?

Hva er bøtemiddelet? En anti-jukse-kultur kan ikke skapes gjennom bare ytre kontroll og sanksjoner. Noen finner alltid smutthull. Kontroll skaper ofte motstand fordi det er i strid med det tillitsbaserte og mest motiverende, slik vi kjenner det fra omfattende forskning. For noen går det sport i å jukse.

Ledere er avgjørende premissgivere for kultur. En lederutfordring som vil vokse seg bare større fremover, er å stimulere til en kultur som tar avstand fra juks, enten det er innen utdannelse, offentlig tjenesteyting, næringsliv eller politikk.

Hvis ikke ledere tar dette på alvor, og også er troverdige rollemodeller, svinner ikke bare tilliten til de enkeltpersonene som blir tatt i juks og uetisk adferd. Da svinner også tilliten til institusjoner som forventes å levere gode og trygge tjenester og produkter til samfunnet. Det ser vi allerede klare tegn på.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/ledelse/ledelse/linda-lai/juks/juksemakeri-personlighet-eller-kultur/2-1-1605803