Ledere som oppfordrer sine ansatte til ulønnet ekstraarbeid bommer på de sosiale spillereglene som gjelder på en arbeidsplass, og vulgariserer dugnadsbegrepet.
Du har sikkert hørt både amerikanske og norske ledere ty til denne floskelen: «Her i selskapet er vi alle del av et stort fellesskap. Vi er ikke bare en arbeidsplass, vi er mer enn det. Vi er en familie.»
Motivet i denne typen formuleringer er tydelig: Ved å si dette håper ledelsen å motivere de ansatte til betingelsesløs oppofrelse for selskapet. Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder.
En arbeidsplass er ikke en familie. Familier følger en helt annen relasjonell dynamikk enn den som gjelder på jobb. Familier sier ikke opp barn som ikke leverer tilfredsstillende resultat. Familiemedlemmene som presterer best, får ikke mer kjærlighet enn de som strever. Familier har ikke stemplingsur, de teller ikke sykedager, og de leter ikke etter ny teknologi som kan gjøre noen av familiemedlemmene overflødige.
Ingen familie kunne erstattet onkel Lars med en mer kostnadseffektiv onkel Ling i Kina.
Mennesker har med andre ord ulike sett med sosiale spilleregler som gjelder for ulike typer relasjoner. Vi har et sett med normer for venner og familie, og et ganske annet for arbeidsgiver og arbeidstager.
Vi gjør dugnad for hverandre
Sammen med Mats Glambek og Marcus Selart har jeg utført en studie der deltagerne ble bedt om å se for seg at de hjalp en venn med å pusse opp en nykjøpt leilighet. Arbeidet ble belønnet med pizza og øl, men ingenting annet.
Noen av deltagerne ble så bedt om å se for seg at vennen ble boende i leiligheten i syv år, før vedkommende solgte den. Andre så for seg at vennen snudde seg og solgte eller leiet ut leiligheten så fort den var ferdig pusset opp. Deltagerne ble så bedt om å si hva de ville følt om arbeidet de hadde utført.
Resultatet viste helt entydig at vi gjerne vil hjelpe våre venner med å få det fint der de bor, og vi syns på ingen måte at man burde ta seg betalt for slikt. Men dersom vi innser at arbeidet vårt er del av et kommersielt prosjekt der ambisjonen er å tjene penger, tar vi på oss en helt annen hatt. Da vil vi kreve fair behandling og lønn i henhold til innsats. Hvis arbeidet vårt genererer umiddelbar avkastning, brytes de sosiale spillereglene.
Vi liker å hjelpe andre. Men vi gjør ikke dugnad for selskaper, vi gjør dugnad for hverandre. Ledere som oppfordrer sine ansatte til ulønnet ekstraarbeid bommer på de sosiale spillereglene som gjelder på en arbeidsplass, og vulgariserer dugnadsbegrepet.
Familie er feil metafor for en arbeidsplass. En bedre metafor er et profesjonelt idrettslag: Vi jobber sammen, vi lykkes eller mislykkes sammen, og vi deler på gleder og sorger. Men vi forventer å bli godt behandlet, så lenge vi gjør det vi skal.
Vi forventer også at de rundt oss opptrer profesjonelt og gjør det de kan for å hjelpe laget med å lykkes. Og vi forventer at dersom noen ikke gidder å gjøre det som skal til for å prestere, så må treneren sette vedkommende på benken og gi muligheten til noen andre.
Alle har lov til å ha en dårlig dag, men ingen burde føle at deres plass på laget er garantert slik vår plass i en familie er. I en familie hører vi til betingelsesløst, i arbeidslivet må vi levere.
Det gjelder både arbeidsgiver og arbeidstager.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/arbeidsliv/ledelse/retorikk/vi-er-ikke-en-familie-pa-jobb-og-vi-gjor-ikke-dugnad-for-arbeidsgiver/2-1-1615319