Holdninger avgjør om uføre får jobb

WHO anslo i 2011 at rundt 15 prosent av verdens befolkning gjennom sykdom, skade eller en annerledes fungering enn flertallet, har en form for funksjonshemming eller -variasjon. Spennvidden er stor, fra rullestolbrukere og hørselshemmede til personer med alvorlig long-covid, psykiske lidelser, autisme eller adhd.

WHO understreker at en funksjonshemming ikke bare kan tilskrives en enkeltpersons helsetilstand eller personlige egenskaper. Omgivelsene er også helt avgjørende for om en person i praksis blir hemmet i sin livsutfoldelse, herunder i arbeidslivet.

I Norge var det i mars 2024 hele 368 800 personer som mottok uføretrygd, ifølge Nav. Flertallet av disse var 100 prosent uføretrygdet.

Samtidig er det mange med uføretrygd som uttrykker at de ønsker å jobbe, fullt eller delvis. Personer i denne gruppen har ofte høy og verdifull kompetanse. De ønsker en mer meningsfull hverdag og å kunne bidra til samfunnet. Mange har også en trang økonomi de ønsker å forbedre.

Uføre som ønsker å jobbe, peker ofte på mangelfull hjelp fra Nav og et uoversiktlig regelverk. De er redde for å trå feil og bli påført økonomiske sanksjoner og tilbakebetalingskrav. Her er det åpenbart en jobb å gjøre for Nav og sentrale myndigheter.

Hva med arbeidsgivere?

Da en uføretrygdet og høyt utdannet autistisk person fortalte på NRK Debatten om sitt ønske om jobb, var en av kommentarene i sosiale medier: «Problemet er at arbeidslivet ikke vil ha sånne som deg!» Det er godt dokumentert at personer med funksjonshemminger ofte blir diskriminert i arbeidslivet. Ikke minst ved ansettelser.

En oversiktsstudie fra mange land peker på tre spesielt viktige barrierer mot at funksjonshemmede og uføre lykkes med å få jobb:

• Arbeidsgiver har liten kunnskap om ulike typer funksjonshemminger.
• Arbeidsgiver forventer lavere produktivitet.
• Arbeidsgiver regner med at kostnadene blir store.

På den annen side er det særlig tre faktorer som ser ut til å øke sannsynligheten for at funksjonshemmede og uføre får jobb:

• Arbeidsgiver har høy motivasjon for å hjelpe andre (såkalt prososial motivasjon).
• Organisasjonen er stor.
• Arbeidsgiver forventer konkurransemessige fordeler, for eksempel i form av bedre ytelse og omdømme.

Utfordringene knyttet til å komme inn i arbeidslivet gjør at mange, ikke minst de med relativt usynlige funksjonshemminger, prøver å skjule disse overfor arbeidsgiver. Arbeidsgiver får dermed ikke muligheten til å diskutere eller tilby tilrettelegging. Dette øker igjen risikoen for at personen det gjelder ikke får mulighet til å mestre sitt arbeid på best mulig måte og dermed risikerer å havne utenfor arbeidslivet (igjen). Arbeidsgiver får heller ikke kunnskap om hva ulike funksjonshemminger i praksis kan innebære. Og hvor vanlige de er.

Incentiver, støtte og holdninger er nøkkelen

WHO peker på at det ikke er nok at myndighetene uttrykker gode intensjoner eller fokuserer på det juridiske for å hindre diskriminering i arbeidslivet. Myndighetene bør først og fremst sikre gode incentiver og konkret støtte både til personene det gjelder og arbeidsgivere. Myndighetene bør også satse på holdningsarbeid for å bekjempe stigma og oppnå høyere åpenhet og bedre vilje til tilrettelegging.

For å lykkes er det avgjørende at dette arbeidet skjer i samarbeid med dem det gjelder. Gode eksempler bør trekkes frem.

Personen som ble nevnt over, er i dag i full stilling. Uten å ha søkt på jobben. Jeg vil anta at dette i stor grad kan tilskrives en initiativrik, motivert, åpen og fleksibel arbeidsgiver, som så verdien av kompetansen hans. Og bak uførehistorikk og diagnoser.

Slike arbeidsgivere trenger vi alle flere av, uansett om vi er uføretrygdet eller betraktes som funksjonshemmede eller ikke.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/ledelse/ledelse/dn-ledelse/arbeidsliv/holdninger-avgjor-om-ufore-far-jobb/2-1-1649224