Variabel lønn for toppledere er fornuftig. Styrene i børsnoterte selskaper bør bruke langsiktige aksjeprogrammer med innlåsing, og bare det, i tillegg til fastlønnen.
Når topplederbonuser skulle begrunnes, var det tidligere vanlig å henvise til topplederens motivasjon til å opptre i tråd med eiernes, og ikke egne interesser – i tråd med såkalt prinsipal-agent teori.
Det er selvfølgelig mye enklere å unngå toppledere som i hovedsak tenker på egen lommebok og renommé gjennom rekruttering – og for normale toppledere er nok den jevnlige styringsdialogen mer virkningsfull – eller i det minste trusselen om å bli avsatt om man opptrer i strid med eiernes interesser.
Dersom styrer ikke evner å kommunisere eiernes interesser uten incentiver, bør man forbedre kommunikasjonsfrekvensen og formen.
Begrunnelsene som gis i dag, handler derimot om behovet for å beholde og tiltrekke seg de «beste» lederne. Denne retorikken kan også kritiseres for å være til dels innholdsløs, da ledere som har hatt ansvaret for dårlige beslutninger og svak utvikling av selskapene, som oftest uansett har fått sine bonuser.
Begrunnelsen er likevel adskillig bedre enn den om topplederens motivasjon.
Flere delvis statseide selskaper er blitt sterkt kritisert for at styrene har valgt å konvertere deler av de tidligere bonusutbetalingene til fastlønn (DN 6. juni). Denne kritikken er forståelig fra et moderasjonsperspektiv. Jeg savner likevel at DNs journalister henviser til DNs gjennomgåelse fra 2022, da de fant at de fleste selskapene utbetalte stabile, «variable» avlønninger.
Dette indikerer at styrene har muligheter til å betale sine toppledere det de tror trengs for å beholde dem, også når selskapets resultater ikke innfrir forventningene. Det kan alltids henvises til at for eksempel HMS-tallene eller skårene på medarbeiderundersøkelsen har bedret seg, eller at turnoveren er redusert. Den gjør jo gjerne det når det er dårlige tider i bransjen selskapet befinner seg i.
Symbolske grunner er de viktigste
Variabel avlønning for toppledere er fornuftig av flere grunner, men først og fremst av symbolske grunner. Kostnadsmessig er norske topplederlønninger lite relevante. Men det forundrer meg at styrene i børsnoterte selskaper ikke velger langsiktige aksjeprogrammer med innlåsing, og bare det, i tillegg til fastlønnen.
Slike programmer er lite manipulerbare og symboliserer at topplederens avlønning er i tråd med eiernes interesser, om det skulle være nødvendig.
Fra et eiersynspunkt har jeg derimot aldri forstått opsjonsprogrammer. Det er jo nesten som om man kan velge å kjøpe en lottokupong etter trekningen.
Det finnes naturligvis ingen kalkulator for hvor stor total avlønning som trengs for å tiltrekke seg eller beholde en toppleder. Mange toppledere forhandler ikke sin egen lønn, det har de andre til, og de slipper å svare for sitt eget lønnsnivå.
At journalister synes å godta henvisninger til styrer, kompensasjonskomiteer eller informasjonsdirektører, gjør det i mine øyne altfor lett for topplederne.
Deres totale avlønning, og kvaliteten på begrunnelsen for den, er av stor betydning for den symbolske effekten, som, slik jeg ser det, er det som er avgjørende. Toppledere som avstår fra bonuser eller lønnstillegg når situasjonen tilsier det, får ofte god pressedekning. Det synes jeg også toppledere som beholder sin avlønning når situasjonen ikke tilsier det, burde få.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/ledelse/politikk/statlig-eierskap/bruk-av-bonus-for-toppledere-er-bra/2-1-1656717