-
Samfunn

Gi Ukraina 1000 milliarder kroner

Arne Jon Isachsen

Om krigen går i Ukrainas favør, kan Norge som naboland til Russland puste lettet ut. Og vi vil fortsatt ha 16.000 milliarder kroner igjen på Oljefondet.

Utsagnet «Når fakta endrer seg, endrer jeg oppfatning. Hva gjør De, min herre?», er tillagt grunnleggeren av moderne samfunnsøkonomi, John Maynard Keynes. Russlands uprovoserte angrep på Ukraina for vel to år siden, endret virkeligheten i vår del av verden på dramatisk vis.

Kina og Nord-Korea støtter Russland i økende grad. Kina med blant annet teknologi og reservedeler, mens store mengder artilleriammunisjon fra Nord-Korea gir russiske styrker et overtak på slagmarken.

Det er vanskelig å se hvordan Ukraina kan holde skansen uten en vesentlig mer omfattende støtte enn i dag, militært og økonomisk. Richard Haass, en fremragende analytiker og erfaren diplomat, sier det slik:

«De som støtter Ukraina må binde seg til langsiktig militær hjelp … for å signalisere til den russiske presidenten Vladimir Putin at tiden ikke arbeider for Russland – at han ikke kan regne med å slite ut Ukraina.»

Med et oljefond på mer enn 17.000 milliarder kroner har Norge et finansielt handlingsrom intet annet land i verden har. Vi bør stå i første rekke med økonomisk støtt til Ukraina. Ta i bruk det handlingsrommet Oljefondet gir oss.

 Gi Ukraina anledning til å bruke 1000 milliarder kroner til innkjøp av våpen og annet materiell som gjør at landet kan stå opp mot Russland rent militært. Oljefondet krymper til 16.000 milliarder kroner. Det er snaut seks prosent av fondets verdi i dag.

Det utgjør 6 prosent av fondet

Handlingsregelen sier at staten kan bruke anslagsvis tre prosent av verdien av Oljefondet ved starten av året gjennom det kommende året. For 2023 var bruken av oljepenger på 336 milliarder kroner. Tre prosent av 16.000 milliarder er 480 milliarder. Selv etter at 1000 milliarder kroner er allokert til Ukraina vil det være romslig med oljepenger til statsbudsjettet.

Argumentasjonen ovenfor er i hovedsak altruistisk. Av hensyn til ukrainerne «bør» Norge gå tungt inn rent finansielt slik at det russiske angrepet blir slått tilbake.

Ren egeninteresse tilsier imidlertid det samme. Om krigen går i Ukrainas favør, vil Norge som naboland til Russland kunne puste lettet ut. Hvor mye mer glede vil vi ikke ha av 16.000 milliarder kroner i Oljefondet og Russland ut av Ukraina, enn av 17.000 milliarder kroner i fondet og et Ukraina innlemmet i Russland?
 
Sett at Norge følger opp denne tanken og bevilger tusen milliarder kroner til Ukraina. Sett at Ukraina likevel taper. Kan vi i ettertid si at vi ikke burde bevilget pengene?

Det er to viktige grunner for at det blir for enkelt.

Med tusen milliarder kroner mer å kjøpe våpen og annet utstyr for, blir Ukraina en striere motstander enn Putin hadde tenkt seg. Russlands fremtidige evne og interesse av på nytt å angripe uskyldige naboland dempes. Det blir interessant for Norge å legge de tusen milliarder kronene på bordet selv om utfallet av krigen ikke blir udelt i Ukrainas favør.

Vi står opp for våre verdier når situasjonen tilsier det. I det store bildet er kostnadene for Norge minimale – kun seks prosent av Oljefondet, som stadig vokser.

Oljefondet ble til fordi det norske embetsverket og de ledende politikerne, i første rekke Jens Evensen, var både dyktige og heldige den gangen delingen av Nordsjøen ble foretatt. Midtlinjeprinsippet passet oss bedre enn noen hadde tenkt seg. Leteområdene som tilfalt Norge, skjulte uante store forekomster av olje og gass.

Alle som har vært med på oljeeventyret er blitt rundelig belønnet. Oljefondet er merverdien utover betaling for å hente opp olje og gass. Grunnrente kaller vi det.

Slik kan det gjøres

Hvem bør stå for opplegg og gjennomføring av et en slik hjelp til Ukraina?

Med Jens Stoltenberg, som snart blir Natos «tidligere» sjef, har Norge en god kandidat til å ta lederskapet her. Kriterier for hvordan pengene skal brukes må utarbeides. De konstitusjonelle og politiske sidene ved saken må bringes i orden.

Eventuelle konsekvenser for norsk økonomi i form av økt etterspørselspress og inflasjon kan vi så godt som se bort fra. Våpen blir handlet i de land der våpen produseres. Å ha finansieringen klar, vil gjøre at Ukraina rykker frem i køen der etterspørselen er større enn tilbudet.

I statsbudsjettet må vi nøye oss med å bruke tre prosent av 16.000 milliarder kroner, i stedet for tre prosent av 17.000 milliarder. Ettersom vi stadig ligger under grensen for det handlingsregelen tilsier, vil ikke dette være noe problem.

Embetsverket i Finansdepartementet ser det annerledes. Dersom vi gir tusen milliarder kroner til Ukraina nå – hva da når neste gode tiltak samler støtte og presses frem?

Å unnlate å gjøre noe som er riktig i dag, fordi det kan skape press om å yte midler til noe annet i morgen, er det en argumentasjon som alltid holder?

I et innlegg i DN høsten 2021 foreslår Harald Nordvik, Auke Lont og Peter Mellbye at det eksisterende fondet lukkes. «Oljefondet 2.0» etableres. Det nye fondet tar imot særskatten – superprofitten – fra den norske petroleumsvirksomheten og setter den i arbeid for klimaet. Pengene skal gå til å hjelpe andre land til å nå klimamålene i Parisavtalen.

Mens Norvik, Lont og Mellbye vil ha oljepenger til klimatiltak, peker jeg her på behovet for oljepenger til krig. Felles for de to forslagene er at fondet blir mindre enn det ellers ville vært. Men disiplinen i statsbudsjettet som handlingsregelen krever, står fast.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/ukraina/oljefondet/forsvar/gi-ukraina-1000-milliarder-kroner/2-1-1659677

Publisert 2. juli 2024

Du kan også se alle nyheter her.