Hvorfor bør egentlig alle i arbeid?

Det synes å være tverrpolitisk enighet om at «arbeid til alle» er jobb nummer 1. Det er også bred enighet om den såkalte arbeidslinjen. Selv om det er diskusjon om hvor stor forskjellen skal være mellom det å motta trygdeytelser og ordinær arbeidsinntekt, skal det «lønne seg å jobbe».

Hvis man er frisk nok til å jobbe helt eller delvis er det to fordeler for den enkelte ved å ha jobb sammenliknet med det å ikke ha det: en økonomisk og en psykologisk. Disse fordelene blir ekstra synlige når de sammenliknes med ulempene ved å være arbeidsledig. Forskning fra det amerikanske byrået for arbeid viser at det å ha en jobb, i seg selv er fordelaktig for den enkelte, uavhengig jobbens positive og negative egenskaper. 

Forskningen på fordelene ved å ha en jobb og de tilsvarende ulempene ved å være arbeidsledig er klar og tydelig. De mer spesifikke fordelene og ulempene eller forklaringene på hvorfor det er så skadelig for den enkelte å være arbeidsledig har det vært mindre kunnskap om. Forskningen på området har grovt sett bestått av to ulike forklaringsmodeller fra 80-tallet, en psykologisk og en økonomisk. 

I begge forklaringsmodellene antas det at den primære årsaken til ønsket om å jobbe er den økonomiske fordelen. Ifølge den psykologiske modellen dekker arbeid i tillegg grunnleggende psykologiske behov som det å ha en struktur i hverdagen, å jobbe mot et felles formål, sosial kontakt, sosial status og styrt aktivitet. Siden det å motta lønn er hovedgrunnen ses dekning av disse behovene som positive bivirkninger ved det å ha en jobb. De psykologiske behovene anerkjennes også i den økonomiske modellen, men her antas det derimot at arbeidsledige er aktive agenter som sørger for å få dekket slike behov på en annen måte enn gjennom arbeid og at det å ha få alvorlige økonomiske bekymringer er tilstrekkelig for å ha et godt liv.

Jobb gir større tilfredshet med livet

En forskningsoppsummering av 90 enkeltstudier som omfatter til sammen nesten 70,000 personer viser at de som er i jobb både får dekket sine psykologiske behov bedre og at de har mindre økonomiske bekymringer enn arbeidsledige (som søker arbeid). Dekning av psykologiske behov og mindre økonomiske bekymringer er i sin tur er assosiert med større tilfredshet med livet og fravær av psykologiske belastninger som symptomer på depresjon og angst.

I Norge har vi et økonomisk sikkerhetsnett i form av trygdeordninger som gjør at de økonomiske ulempene ved å stå utenfor arbeidslivet er mindre enn f.eks. i USA, hvor mange av de underliggende forskningsstudiene er gjort. Men selv om mottatt trygd var tilnærmet lik en ordinær lønnsinntekt, betyr funnene i studien at en håndterbar personlig økonomi ikke er tilstrekkelig for et godt (nok) liv. Funnene understøtter Simon Markussens konklusjon i DN fra 11. mai i fjor: «Fremfor en velferdsstat som sikrer alle inntekt, bør vi lage en velferdsstat som sikrer flest mulig en inntekt fra arbeid.»

Det betyr at alle som kan jobbe helt eller delvis bør jobbe, uavhengig av trygdebasert status i NAV-systemet i form av uføretrygd, arbeidsavklaringspenger eller ledighetstrygd. Men hva med dem som kan jobbe og ikke vil det? Her står ideologier og politiske grunnsyn mot hverandre når det gjelder hvor stor andel av dem uten arbeid dette gjelder og jeg vet ikke om f.eks. NAV eller andre har gode data på det. Uansett andel eller antall, dersom man kan jobbe, men ikke ønsker det, kan vi med henvisning til forskningsfunnene hevde at man ikke vet sitt eget beste. Derfor bør også dem som ikke ønsker å jobbe allikevel gjøre det. 

Da er derimot ikke løsningen en kraftigere pisk, som f.eks. å fjerne muligheten til uføretrygd for unge, men bedre tilrettelegging og skreddersøm. NAV-direktør Hans Christian Holte viser i DN (30 januar i år) at NAV har nok kunnskap om hva som skal til for at flere unge uføre skal mestre å jobbe - og dermed ønske det. Problemet er at det mangler ressurser både i NAV-systemet og blant arbeidsgivere. Når det gjelder sistnevnte er det heller ikke tilstrekkelig med økonomiske incentiver, de må også få opplæring og annen assistanse for å bli gode arbeidsgivere for andre enn gjennomsnitts- eller drømmemedarbeideren. Da kan også flere arbeidsgivere enn i dag vise at de virkelig mener noe med mangfold og inkludering.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv.