Bedrift, samfunn og verdier
Denne bloggen tenker høyt rundt noen av de mest brennende spørsmålene om bedrift, samfunn og verdier i vår tid med utgangspunkt i egen forskning, faglitteratur og kommentarer til aktuelle tema.
Atle Midttun er professor ved Handelshøyskolen BI, Institutt for rettsvitenskap og styring. Han leder, sammen med kolleger, to av skolens forskningssentre: Senter for energi, og Senter for bedriftens samfunnsansvar, og deltar dessuten i BIs tverrfaglige innovasjonsgruppe. Se forøvrig: www.atlemidttun.org
Norske Skog i utakt
1. November 2017 - Atle Midttun og Proadpran Boonprasurd Piccini
Ved å holde fast på stø kurs i et fallende marked kjørte Norske Skog seg inn i et smertefullt spor med stadige forsakelser, som aldri førte fram. Skogsindustrien i våre naboland har klart seg bedre ved fornyelse som spiller på sosiale og miljømessige trender i vår samtid.
I en klassisk artikkel fremhever den kjente organisasjonsteoretikeren James March behovet for å balansere ‘exploration’ og ‘exploitation’. En ensidig eksplorerende strategi vil mangle inntjening, mens en ensidig eksploaterende strategi vil mangle fornyelse. Kan en nøkkel til denne balansen ligge i et videre syn på bedriftens rolle i samfunnet, og på bedriftens samspill med brede samfunnstrender?
Norske Skog, som nå er i krise illustrerer faren med monokultur og innlåsing i en eksploaterende strategi. Kontrasten til mer kreative strategier fra skogsindustriselskaper i Finland og Sverige er slående (figur 1): Mens aksjeverdien i Norske Skog har svekket seg med 100% siden finanskrisen i 2007/08, har investorer i finske UPM økt sine verdier med 230%, og investorer i svenske SCA har høstet eventyrlige 420% verdiøkning. Kunne Norske skogs krise vært unngått ved å se mere hen til skogsindustrien i våre naboland, og å lære å lese sosiale og miljømessige trender i vår samtid?
Aksjeverdi i SCA, UPM og Norske Skog
Kilde: Financial Times, Interactive Charting. ⟨http://markets.ft.com/research/Markets/Interactive-chart⟩
Norske Skog fra eventyr til mareritt
Norske Skog vokste på 1970 tallet fram som Norges hjørnestensbedrift innen papir og treforedling, og samlet etter hvert store deler av norsk treforedlingsindustri over hele landet.
Bedriften ekspanderte sterkt internasjonalt på 1990 tallet med fabrikker i Europa og etter hvert også i Asia. Tidlig på 2000 tallet solgte konsernet sine skogeiendommer og kraftverk for å rendyrke rollen som papirprodusent. Siden da har Norske skog forsøkt å effektivisere og rasjonalisere papirproduksjon for å tjene penger i et marked som etterhvert ble stadig mer preget av fallende etterspørsel. Strategien har vært å øke skala- og effektiviseringsfordeler, med smertelige nedleggelser og rasjonaliseringstiltak for å gjenvinne balansen i markedet og styrke produktivitet.
Til slutt åpnet bedriften øynene for den grønne samfunnsagendaen og satte bedriften biokjemi, biogass, og trepellets på dagsordenen men satsingene kom sent og monner lite.
UPM: Et alternativt scenario
Som Norske Skog har Finske UPM vært en hjørnesten i skogsindustrien. Selskapet begynte tremasseproduksjon på slutten av 1800 tallet, papirproduksjon i 1920 årene og kryssfiner i 1930 årene.
Selskapet bygget seg opp til en av verdens største aktører innen papir og tremasse, og slet også med fallende etterspørsel og tøff konkurranse i papirmarkedet på 2000 tallet. Det iverksatte derfor effektiviseringsprosesser, og kostnadskutt som Norske Skog; men UPM oppretthold skogeierskap og egen energiproduksjon, med stabiliserende virkning på selskapets økonomi.
UPM utforsket imidlertid tidlig alternativer, bl.a. produksjon av selvklebende merkelapper, noe som ble en viktig forgrening ut av ‘papirfellen’. UPM Raflatac er nå verdensledende på trykksensitiv merking, et market i vekst, og bidrar nå betydelig til UPMs inntjening.
UPM erkjente allerede før finanskrisen at markedsforholdene for papir var varig endret, og fanget opp den grønne samfunnsagendaen med satsing på biodiesel. I kjølvannet av dette utviklet selskapet en ny strategisk satsing på skogsbasert biokjemi, og redefinerte seg i 2009 som «The Biofore Company» med mål om å ha halve inntjeningen fra nye bio-satsinger tidlig på 2020 tallet.
SCA: Nok et alternativ
Svenska SCA startet som papir og tremasseselskap på slutten av 1920 tallet, og integrerte en rekke mindre selskaper. På 1950 tallet satset selskapet sterkt på avispapir, men utforsket allerede tidlig andre papirprodukter. På 1960 og 1970 tallet gikk selskapet sterkt inn i kartong og innpakning og ekspanderte sterkt internasjonalt innen dette segmentet på 1990 og tidlig 2000 tallet. Men, med nedgang for innpakningsprodukter gikk SCA ut av dette segmentet i 2012
Selskapet utforsket også tidlig en forgrening inn i hygieneprodukter, bl.a. med oppkjøpet av Mölnlycke i 1975. Med forståelsen av samfunnsutviklingen i retning av større livskvalitet, ekspanderte man sterkt på hygiene i New Zealand, med innpass i Australia, i Latinamerika, og etter hvert også i Kina.
Hygienevirksomheten ble til slutt blitt så omfattende at SCA i 2015 skilte den ut som egen divisjon, og i 2017 splittet selskapet i et skogsproduktselskapet – SCA og et hygieneselskap – Essity.
Konklusjon
Sammenligningen mellom de tre selskapene viser med all tydelighet faren ved innlåsing i eksploaterende monokultur og feilbedømt strategisk standhaftighet. Ved å holde fast på stø kurs i et fallende marked med overskuddsproduksjon kjørte Norske Skog seg inn i et smertefullt spor med stadige forsakelser, som aldri førte fram. UPM og SCA, derimot hadde større evne til å lese samfunnsutviklingen med et eksplorerende strategisk vidsyn og engasjerte seg i tilgrensende vekstmarkeder, der tremasse fikk nye anvendelser og ga selskapene ny vekstkraft i en ny era der grønn vekst og livskvalitet stod sentralt på agendaen.
UBER og Jugnoo: To modeller for det digitale skiftet
18. Mai 2017 - Atle Midttun
Delingsøkonomien revolusjonerer nå transportbransjen. For samfunnet er det ikke uvesentlig hvordan dette skjer. Mens Ubers tilnærming er konfliktfylt, presenterer indiske Jugnoo en mer sympatisk og mindre konfliktfylt versjon av det digitale skiftet.
Den digitale økonomien er i ferd med å revolusjonere transportbransjen. Smarte apper gir muligheter for effektiv kobling mellom sjåfører og passasjerer, større utnyttelse av transportkapasiteten og større fleksibilitet for den enkelte til å tilpasse arbeidet til sin individuelle livsstil. Men både for arbeidstakerne og for samfunnet er det ikke uvesentlig hvordan dette skjer.
Amerikanske Uber er kanskje verdens mest kjente ‘delingsapp’ for transporttjenester. Med mobilen som verktøy, formidler selskapet kjøreoppdrag mellom passasjerer og Uber-tilknyttede sjåfører som benytter sine egne biler i transporten i over 500 byer globalt. Uber tilnærmingen til delingsøkonomen har imidlertid vært konfliktfylt: sjåfører blir kontraktører som ikke betaler skatt, kontrollen og gevinster sentraliseres til selskapets hovedkvarter og pløyes inn i skatteparadiser. Ikke uventet, ligger selskapet i rettslig konflikt med både taxibransjen, påtalemyndighetene og skattemyndighetene i mange land.
På Business for Peace konferansen i Oslo 16. mai presenterte Jugnoos administrerende direktør, Samar Singh, en mer sympatisk og mindre konfliktfylt indisk tilnærming til delingsøkonomien. Jugnoo er et indisk selskap som på samme måte som UBER kobler etterspørrere og tilbydere i lokale transportmarkedet. Ifølge Singh hjelper Jugnoo deg med en rimelig, rask og praktisk reise fra dør til dør i 40+ byer i India. I India dreier det seg typisk om trehjuls scooter-taxier, som tilbys lettere kundeadgang, og enklere transaksjoner. I motsetning til UBER, skjer rekrutteringen av sjåfører til nettverket gjennom kontakt med de etablerte sjåførene i markedet, som deltar for å høste effektivitetsgevinstene. Jugnoo har også utvidet markedet for taxi-scootere ved å gjøre dem til bud for takeaway restauranter og frukt og grønnsaksbutikker. Jugnoo tilbyr også, ifølge Singh, betalingsløsninger og hjelper scooterførerne med å opprette bankkonti, og å betale skatt.
Uber og Jugnoo viser delingsøkonomiske forretningsmodeller med svært ulike holdninger til samfunn og interessenter, til tross for at de begge muliggjør lignende effektiviseringsgevinster. Mens Uber legger opp til en konfliktpreget utfordring av eksisterende næring, legger Jugnoo, ifølge Singh, opp til å fasilitere overgang til delingsappen gjennom dialog. I motsetning til Uber ligger ikke Jugnoo i rettssaker med taxi-næringen og skattemyndighetene, tvert imot bidrar det med bankkontoetablering og digital betalingssystemer til å svekke den svarte økonomien og å sikre samfunnet skatteinntekter. Scooter-taxiene tilknyttet Jugnoo får bedre ressursutnyttelse og øker dermed sin lønnsomhet, mens Uber svekker den tradisjonelle taxinæringen og presser lønningene og arbeidskontrakter til det verre.
Uber og Jugnoo eksemplene viser forskjellen på tøft kommersielt og sosialt orientert entreprenørskap, og illustrerer at teknologien alene ikke dikterer dens sosiale konsekvenser. Den svenske organisasjonsteoretikeren Eric Rhenman formulerte på 1960 tallet forestillingen om en bedriftsmodell der et bredt sett av interessenter utøvde innflytelse på bedriftenes strategi. Denne forestillingen fikk ny aktualitet da den ble plukket opp av amerikanske strategiprofessoren Edward Freeman på 1980 tallet som en motpol til rådende teori om aksjeeiernes eksklusive råderett. Jugnoo illustrerer, slik Singh fremstiller selskapet, hvordan delingsøkonomisk teknologi kan integreres i en interessentorientert forretningsmodell med sosialt tilsnitt, mens Uber illustrerer den samme teknologien integrert i en rendryket og kortsiktig profittorientert aksjeierstyrt modell.
Det er viktig for vår politiske og økonomiske stabilitet at det digitale teknologiskiftet fases inn i sosialt akseptable former. Jugnoos evne til å koble spennvidden mellom Indias IT kompetanse i verdensklassen og sosiale utfordringer i en utviklingsøkonomi kan tjene som inspirasjon.
Teknologiskifte uten samfunnsvisjon
26. september 2016 - Atle Midttun
Vi er på vei inn i en digital revolusjon. Skal vår enorme produktivitet gjøre oss til frie ‘Athenere’, der slavene erstattes av roboter? Eller skal noen få oligarker og støttespiller arbeide døgnet rundt for å bygge superformer mens resten dumpes?
Vi befinner oss nå i den digitale tidsalder hvor vi ikke bare bruker data. Vi er data i alt vi gjør – og på denne måten er vi til salgs. Dette budskapet ble «hypet» på Aftenpostens konferanse om teknologi og framtiden (20/9). Under headingen ‘big data’ sa Thomas Angelero, IBMs innovasjonsdirektør, at hver bevegelse vi gjør har en potensiell verdi. Den kan og bør kartlegges og kommersialisere.
Et annet budskap var at vår identitet som tradisjonelle arbeidstakere er passé. Fler og fler blir noder i delingsøkonomier som Über og Airbnb. Arbeidet organiseres fra globale plattformer som detonerer tradisjonell arbeidersolidaritet og akkumulerer superformuer i svarte skattehull. Men det er bare en mellomstasjon på vei til full robotisering. Snart kjører Über-bilene helt uten sjåfører. Dette er noe av de digitale entreprenørenes våte drømmer en et teknologisk ‘Shangri-la’ der vi alle enten er big-datafisert og monitarisert som konsumenter, eller robotisert, eller rett og slett parkert på sidelinjen som unyttig kosmisk støv.
Konferansens mange lidenskapelige entreprenører viste at vi har funnet framtidens forretningsmodeller og at utviklingen dermed skaleres opp. Men det vi ikke enda har funnet er samfunnsmodellen som skal holde det hele sammen i et meningsfylt menneskelig fellesskap. De inviterte politikerne som skulle matche teknologifyrverkeriet med samfunnsvisjoner var visjonsløse. De kaptes om å støtte opp om teknologieventyret med alle mulige virkemidler, men hadde ingen drømmer om hvordan big data, robotisering og digitalisering skulle brukes for å bygge et bedre samfunn.
Midt oppe i den teknologiske kreativiteten satt vi derfor igjen med spørsmål som: Skal vår enorme produktivitet brukes til å gjøre oss alle til korttidsarbeidende ‘frie Athenere’, bare at slavene er erstattet av roboter? Eller skal noen få Zuckergergere, Kalanicker, Campere og Gateser og deres nærmeste støttespillere arbeide døgnet rundt for å bygge superformuer, mens vi vanlige dødelige dumpes? Skal big data om individer bare brukes i avansert og spesialtilpasset markedsføring, eller skal samfunnet også ta grep om bedriftsdata for å sikre skattebidrag også fra det digitale næringslivet? Slike spørsmål ble overhodet ikke berørt av politikerpanelet.
Mangel på politiske visjoner for å besvare så viktige samfunnspørsmål er foruroligende. I 2004 holdte World Business Council for Sustainable Development en konferanse der Odd S. Gulberg sa: “business cannot succeed in societies that fail”. Det har gått inn som et mantra for mange industriledere når det gjelder miljø- og klimaspørsmål. Men dette slagordet har åpenbart også en sosial dimensjon. Vi kan ikke fremme radikale teknologiske omveltninger uten å forestille oss hvordan de går sammen med det ‘gode samfunn’. Norden har vært i front når det gjaldt å bygge velferdsstaten på toppen av den industrielle revolusjon. Klarer vi å gjenta denne bragden i de intelligente maskiners tidsalder?
Delingsøkonomien som utfordring til den nordiske modellen
22. januar 2016 - Atle Midttun
Man lette lenge etter forretningsmodeller som kunne gjøre delingsøkonomien økonomisk bærekraftig og fant dem. Nå gjelder det å finne reguleringsmodeller som også kan gjøre delingsøkonomien samfunnsmessig bærekraftig.
Kan den nordiske modellen leve opp til utfordringen?
Den digitale delingsøkonomien er over oss, alle snakker om den og alle bruker den. Med noen få tastetrykk kan vi se filmer, høre musikk, lese bøker og aviser, kjøpe billetter, bestille overnatting, betale regninger, bestille taxi, eller sjekke opp en ledig partner på dating-markedet.
Men det tok en tid før den digitale delingsøkonomien slo igjennom.
Den digitale kreativiteten lå lenge i forkant av den kommersielle, og man lette etter forretningsmodeller som kunne gjøre delingsøkonomien økonomisk bærekraftig. Men når man nå har funnet dem, tjenes penger som aldri før: gjennom kombinasjoner av reklamesponset fremium (gratistjeneste) og tilleggsbetalte utvidede premiumtjenester; gjennom mikrotransaksjonsmodeller, der man får stykkevis tilgang til produktet; og ved hjelp avdigitale plattformer der man tar betalt fra kunden, fra tjenesteleverandørene, og dessuten for produktene som muliggjør tilknytning. Listen av digitale forretningsmodeller øker fra måned til måned.
Nå er tiden kommet for å ta skrittet videre fra forretningsmodeller, til regulerings- og fordelingsmodeller som også kan gjøre den digitale delingsøkonomien samfunnsmessig bærekraftig. Reguleringsmodeller som sikrer at den digitale økonomien yter sitt rimelige bidrag til fellesskapet, og som garanterer at tjenestene leveres på anstendige arbeidsvilkår og miljøpremisser, og fordelingsmodeller som sprer inntektene rimelig mellom partene i arbeidslivet.
Foreløpig deler mange aktører i delingsøkonomien minimalt med samfunnet. Dette gjelder både skattebidrag til fellesskapet, og til arbeidstakernes velferd. Inntektene har en tendens til å hope seg opp hos et fåtall rike entreprenører. Dette strider mot mye av grunntanken i den ‘nordiske modellen’, som vokste fram i noen av verdens mest egalitære industrisamfunn under en epoke med stabile industrielle arbeidsplasser og offentlig eid infrastruktur.
Når nå delingsøkonomien bygger opp en global nettverksøkonomi, med individuelle kontraktører på løse arbeidsavtaler, settes modellen på prøve. Mens delingsøkonomien åpenbart gir nye verdifulle tilbud til kundene, vil den i dagens versjon være med på å undergrave nordiske prinsipper i arbeidslivet. Uten bedre regulerings- og delingsmodeller kan vi ende opp i en samfunnsmodell som tar oss tilbake til klasseskiller vi trodde vi i Norden hadde lagt bak oss.
Det store spørsmålet er: Kan delingsøkonomiens kreative innovasjon i forretningsmodeller avføde like kreativ nordisk innovasjon i regulerings- og delingsmodeller? Med sine avanserte styringskompetanse og egalitære holdninger er kanskje de nordiske land noen av de sterkeste kandidatene til å ta denne innovasjonsutfordringen og til å finne fram til den avanserte digitale reguleringen som kreves for å gjøre Uber, AirB&B, Netflix, Google og de andre digitale økonomiene like transparente som dine og mine selvangivelser på nettet. Den digitale økonomien inneholder jo i utgangspunktet full digitalisert informasjon, som lett kan tilflyte myndighetene og gjøres kjent for velgerne, når en hensiktsmessig reguleringsmodell er på plass.
Uten innovasjon i samfunnsregulering kan vi da bli vitne til økte ulikheter og store grupper som synker ned og lavt betalte deltidsjobber, mens en mindre eliteklasse blir stadig rikere, og et lite oligarkisk toppsjikt kan høste digitale supergevinster fra globale systemer. Med sin superproduktivitet og digitale automatisering kan man dessuten overflødiggjøre mennesker i så stor grad at det ikke blir anstendig jobb til alle.
Den digitale økonomiens inntog kan med andre ord også sette vår grunnleggende forestillinger om arbeid på prøve. De nordiske land tok i sin tid radikale grep både på arbeidsorganisering i bedrifter og på samfunnsorganisering for å transformere seg fra klassesamfunn til velferdssamfunn.
Vil de også klare å oppgradere sin samfunnsmodell til å la den voldsomme produktivitetsveksten i den digitale økonomien komme flertallet til gode? Interessant nok kan løsningen på dette problemet også takle problemet med manglende kjøpekraft som ellers lett kunne underminere økonomisk utvikling. Allerede Henry Ford skjønte at arbeiderne måtte ha kjøpekraft dersom han skulle få solgt sine masseproduserte biler. Hensiktsmessig samfunnsregulering kan således være viktig ikke bare for velferd, men også for økonomisk vekst.
Avdøde velgjørere og ødslende styrer
26. november 2015 – Atle Midttun
Dagens Næringsliv har vist at styret i Hejes fond har skuslet bort store verdier. Siden slike stiftelser forvalter penger etter avdøde kan ingen utøve eierstyring, og samfunnet bør utøve en viss kontroll. Her vises hvordan det enkelt kan gjøres.
Lise og Arnfinn Hejes fond ble stiftet i 1958, samme året som forretningsmannen og den olympiske mesteren Arnfinn Heje døde. Fondet hadde til formål «å gi bidrag til yngre personer for utdannelse av praktisk, teoretisk eller kunstnerisk art» ….. «samt å yte bidrag til økonomisk vanskeligstilte personer (eldre)»
Hejes fond er typisk for en rekke stiftelser som støtter opp om viktige samfunnsmål om utdanning, helse og velferd. Problemet er at når de avdøde velgjørerne er borte lever stiftelsene og deres styrer sine egne liv, og iblant tiltar de seg roller som kolliderer med formålet de er satt til å forvalte.
Dagens Næringsliv har gjennom en rekke artikler dokumentert hvordan styret i Lise og Arnfinn Hejes fond har skuslet bort størstedelen av fondets verdier. Det viser seg at mange av investeringene har vært illikvide og hverken har kjøpere eller utsikter til overskudd, og at fondet ikke sikret investeringene ved å ta pant i bygninger og driftstilbehør.
Etter å ha tatt store honorarer for å bruke fondet til hasardiøse investeringer, er det lite igjen til det fondet egentlig skulle tjene til. Her står vi med andre ord overfor et klassisk eksempel på ansvarsløshet, eller det økonomer kaller et prinsipal-agent problem.
Siden stiftelser av denne typen forvalter penger etter avdøde donatorer er det ingen som kan utøve eierstyring, bør samfunnet utøve en viss kontroll – i særdeleshet der hvor stiftelsene går til å understøtte viktige samfunnsoppgaver. Men hvordan bør Stiftelsestilsynet, som bærer dette samfunnsansvaret, ivareta oppgaven?
I utgangspunktet er kontrolloppgaven todelt. Det dreier seg for det første om å kontrollere at formålet oppfylles så godt som mulig. For det andre dreier det seg om å kontrollere at fondet som skal sikre ressursene forvaltes ansvarlig. I Heje fondets tilfelle er det særlig fondsforvaltningen som står i søkelyset.
Finansinstitusjoner tilbyr rutinemessig enkle indeksfond der siftelsen kan oppnå samme verdiøkning som børsen. Med andre ord burde Hejes fond ha økt vesentlig i de siste fem årene, og ikke tapt store deler av sin verdi. For Stiftelstilsynet burde kontrolloppgaven dermed være rimelig enkel: Man burde i utgangspunktet legge børsutviklingen og et indeksfond bygget på den, til grunn for vurdering av om styret har utøvd forsvarlig kapitalforvaltning, og reagere dersom det ikke skjer.
Stiftelsesstyrene burde i de aller fleste tilfelle delegere kapitalforvaltningen til indeksfond og konsentere seg om å fordele pengene i samsvar med formålet. I tilfellet Hejes fond har det endt med et trippelt tap: fondet er skuslet bort, velgjørernes ønsker kan ikke lengre oppfylles, og unge mennesker er berøvet ressurser til utdanning og økonomisk vanskeligstilte eldre har mistet støtte.
Parisforhandlinger om en ny sivilisasjon
27. oktober 2015 – Nina Witoszek (UiO – SUM) og Atle Midttun (Handelshøyskolen BI)
Mens tidligere industrielle revolusjoner var økonomi og teknologidrevet er klimatilpasning også avhengig av og etisk og kulturell fornyelse. Derfor bør Parisforhandlingene ikke bare dreie seg om CO2 utslipp, men også om en ny økomoderne sivilisasjon.
Ifølge den store franske forfatteren Victor Hugo, er ingenting så kraftfullt som en idé hvis tid er kommet. Det er mange i dag som mener at tiden er inne for en positive miljøpolitisk fortelling som viser hvordan vi kan øke vår levestandard uten å tappe naturressurser og ødelegge planeten. Et frapperende forsøk på å skape en slik fortelling ble nylig lansert av en innflyttelsesrik anglo-amerikansk gruppe ledet av Silicon Valleys Breakthrough Institute. Deres Ecomodernist Manifesto, nettopp framlagt i London, står i sterk kontrast til den vanlige uinspirerende historien om CO2 kutt og innstrammingspolitikk. Manifesto utstråler teknologisk optimisme og tro på fremskritt og innovasjon. Er dette noe man kunne ta til Parisforhandlingene som en motgift mot den kroniske uenigheten om nedskjæring av karbonutslipp? Man kunne faktisk gjøre det, hvis ikke Ecomodernist Manifesto til de grader var preget av modernitetens gamle hybris.
Økomodernistene vi redde planeten ved å skille mennesker fra naturen og investere i mega-byer og mega jordbruk. De erklærer at «Menneskelig sivilisasjon kan blomstre i århundrer og årtusener på energi levert fra et «lukket uran brenselsyklus, eller fra hydrogen-deuterium fusjon." Og de hevder at i en verden preget av fattigdom, sult, folkevandring og raskt voksende befolkning, kan vi bare løse problemer ved å redusere våre inngrep i naturen gjennom ekstrem urbanisering, hyperintensivt landbruk, massiv utbygging av kjernekraft og storstilt satsing på akvakultur.
Slik taler det grønne Manifesto. Men hvis djevelen ligger i detaljer, så ser vi fire djevler her. Den første heter Sentralstyring, der Manifestos ensidige løsninger får selv den kinesiske planøkonomien til å fremstå som fleksibel pluralisme. Den andre djevelen er Kjernekraft. Det er forbausende hvor mange profilerte forskere og aktivister – fra James Lovelock til George Monbiot – som støtter kjernekraft, til tross for at det - etter femti år med megasubsidier - ikke finnes en eneste edru finansinstitusjon som vil tilby full atomverksforsikring. Risikoen er rett og slett for høy. (For ikke å nevne land som sliter med krig og konflikt; her blir Manifestos kjernekraftprosjekt til ren kamikazesport). Den tredje djevelen heter Tristesse. Forestill deg selv i 65te etasje i en skyskraper med vinduer ut over et vennlig kjernekraftverk i nord, og dekar av industrielle av genmodifiserte potetanlegg i sør: en ikke særlig inspirerende visjon. Og den fjerde djevelen heter Antibiotika. Vi vet at dagens dyrehold og fiskeoppdrett truer folkehelsen med bakterieresistent laks og kylling. Må vi virkelig eliminere landsbygd og variert gårdsbruk for å få mindre sult og mer sykdom på jorda?
Hva er så alternativet til den anglo-amerikanske «Big is Beautiful Økologien»? Vår komparative studie av grønn omstilling i Afrika, Kina, USA og Europa viser at en utvikling mot økomodernitet kan foregå langs helt andre spor, med langt større rom for desentralisert styring. Vi ser en utvikling av fornybar energi (som sol og vind) som langt har overgått våre forventninger både i volum og lønnsomhet. Dette har foregått gjennom en fascinerende internasjonal arbeidsdelingsstafett, som innen solenergi har ført innovasjonsprosessen fra USA til Japan, Tyskland, videre til Kina og nå til Afrika og tilbake til USA, der økologi nå konkurrerer på kommersielle betingelser.
Vi har også sett gjennomslag for nye teknologier og forretningsmodeller som drastisk reduserer energibehovet, ofte kombinert med fornybar energiproduksjon hos forbruker. I økende grad peker økomodernitet mot prosumers: til oss selv som produsenter vår egen energi i smarthus og smarte byer som reduserer behovet for massive investeringer i sentralisert energiforsyning. Energy and Transport in Green Transition.
Sist men ikke minst, viser en bredere komparativ tilnærming at økomodernitet må innebære et kulturelt paradigmeskifte. Mens tidligere «industrielle revolusjoner» i større grad var økonomi og teknologidrevet, er klimatilpasning langt mer avhengig av et samspill mellom teknisk-økonomisk innovasjon på den ene side og etisk og kulturell fornyelse på den andre.
Erkjennelsen av vår felles klimautfordring må nedfelles i læring om økologisk etikk og livsstil i skoleprogrammer, i kunst, media og religion. Klimatoppmøtet i Paris må innebære et skifte fra klimapolitikk - tolket som begrensing - til nye muligheter for både næringsliv og kulturskapende krefter. Derfor bør vår innsats i Paris forhandlingene ikke utelukkende dreie seg om CO2 utslipp, heller ikke bare om grønne politikk og grønn omstilling i næringslivet. Den bør dreie seg om bygging av en ny økomoderne post-karbon og post-nukleær sivilisasjon.
Fra folkestyre til forretningsstyre?
12. august 2015 – Nina Witoszek (UiO – SUM) og Atle Midttun (Handelshøyskolen BI)
Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) aktualiserer nå en trend der handelsavtaler gir arbitrasjetribunaler forrang fremfor nasjonale domstoler. Dermed settes markedet over politikken, og folkestyret må vike for forretningsstyre.
Hvorfor demonstrerer ikke sosialister, Marxister, ja selv klassiske liberalister mot den nye TTIP-avtalen? Den innebærer jo at internasjonale arbitrasjetribunaler får forrang fremfor grunnlovsforankrede domstoler. Riktig nok har noen Stortingspolitikere begynt å våkne, men ennå har ikke Senterpartiet foreslått å bruke pepperspray mot internasjonale haiangrep slik de vil gjøre mot ulvene.
TTIP topper en trend som innfører global forretningsarbitrasje over hode på nasjonale myndigheter, ofte i strid med nasjonal helse og miljøpolitikk. Visjonen er global handel uten grenser som fremmer økonomisk vekst og lave priser. Nå tilbys vi et shoppingnirvana med uendelig varetilbud og hyggelige priser. Hvorfor skal vi ikke bare ta imot? Er det akseptabelt at folkestyre må vike for forretningsstyre? Er det OK at det blir slutt på offentlig oppnevning av dommere og åpne juridiske prosesser, hvor folk kan følge med? Kan vi leve med hemmelig saksbehandling i partsoppnevnte forretningstribunaler?
Allerede markedsdereguleringen på 80 og 90 tallet hadde store demokratiske problemer: Mens reguleringsteorien forutsatte at næringslivet skulle konkurrere under offentlig fastsatte spilleregler, medførte globalisering av økonomien at internasjonale markedsaktører slapp unna. De unngikk skatt i skatteparadiser, finansregulering i gråsonemarkeder, og arbeidstakerrettigheter i utviklingsland.
Nå svekkes folkestyret ett hakk til: I El Salvador, hvor lokalsamfunnet mobiliserte regjeringen til å nekte internasjonale selskaper å drive gullgruvevirksomhet har landet blitt saksøkt for$315m for tapp av profitt. Og amerikansk farmasøytisk industri saksøker Canada for $500 m, for tap etter innskjerpet regulering. Tysklands avvikling av kjernekraft har medført at det svenske Vattenfall nå går til arbitrasjesak. Det har skjedd en eksplosjon av slike saker siden 1990 tallet. Ofte er det utviklingsland som blir rammet, men i økende grad reises også saker mot avanserte velferdsstater som fører ambisiøs helse og miljøpolitikk.
Handelsavtalene som tillater dette, snur tradisjonell reguleringsteori på hodet: Markedet settes over politikken, og folkestyret må vike for næringsinteresser. Mens kjernen i klassisk liberalisme var frikonkurranse under politisk styring, går vi mot global kommersialisme der næringslivet styrer seg selv. Montesquieu formulerte på 1700 tallet sin berømte doktrine om balanse mellom statsmaktene, med argumentet for at den britiske staten fungerte så fint fordi balansen mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt fungerte. Lignende argument kan fremføres for å balansere marked, politikk og sivilsamfunn. Bør vi la internasjonalt næringsliv overkjøre nasjonal miljø, helse og sosial regulering gjennom forretningsdomstoler? Bør vi parkere nasjonale domstoler på sidelinjen? Hvis svaret er ja, er vi på vei mot å erstatte folkestyre med forretningsstyre.
Oljefondet, kull og klima
5. juni 2015 – Atle Midttun
Oljefondet debatteres igjen: Var Finansministeren på faglig trygg grunn når hun gikk mot uttrekk av kullaksjer? Svekker Stortingspolitikerne pensjonsformuen ved å vedta kulluttrekk likevel? Må vi tenke nytt om fondets investeringsstrategi?
Et ekspertutvalg oppnevnt av Finansdepartementet la i desember i fjor fram en anbefaling om ikke å ta miljø- eller andre ikke-finansielle hensyn inn i «oljefondets» investeringsstrategi. I stedet ble fondet rådet til å forsøke å påvirke «klimaverstinger» til å forbedre seg, under trussel om å trekke seg ut. Dette var også finansminister Siv Jensens anbefaling da hun den 10 april la fram stortingsmeldingen om forvaltningen av Fondet. Senere har likevel samtlige partier på Stortinget kommet til enighet om at «Oljefondet», ikke lenger skal være investert i kullselskaper, ifølge en felles pressemelding fra Høyre, Frp, Krf, Venstre og Arbeiderpartiet den 28 mai.
Hvem har rett? Er Finansministeren på faglig trygg grunn? Svekker Stortingspolitikerne pensjonsformuen ved å overkjøre sunn finansiell forvaltning med politikk? Eller er det snarere slik at Norges Bank og Finansministeren henger fast i gamle doktriner og ikke følger med i tiden?
Både ekspertutvalget og Finansdepartementet legger til grunn en konvensjonell forståelse av finansielle investering. En forståelse der uttrekk av kull fra «Oljefondet» på klimapolitisk grunnlag, minsker spredningen i fondets investeringer og dermed utsetter det for større tapsrisiko. I motsetning til dette står en omfattende litteratur om samfunnsansvarlig finans. Den tar en annen innfallsvinkel som gir langt større rom for å kombinere finansielle, miljømessige og sosiale hensyn enn de konklusjonene som trekkes av finansministerens ekspertutvalg. Argumentet er at man ved en såkalt «best in class» - strategi – der oljefondets forvaltere plukker de beste selskapene både på finansielle, miljømessige, sosiale og styringsmessige kriterier – kan oppnå like god, om ikke bedre avkastning og samtidig drive økonomien mot større samfunnsansvar.
Satt inn i en «best in class» sammenheng kan Stortingsflertallets argumentasjon for uttrekk av kull-aksjer sannsynligvis begrunnes som del av en strategi for verdiøkning. Her snus risikoargumentet og uttrekket av selskaper med store miljømessige, sosiale og styringsmessige svakheter blir del av det å unngå fremtidige tapsfeller.
Kontroversen om kulluttrekk, mellom Stortingsflertallet på den ene siden og Finansministeren og Norges Bank på den andre kan således settes inn i en mer prinsipiell sammenheng der det går om ulike tilnærminger til fondsforvaltning og investeringsstrategi. Finansnæringen er tradisjonelt konservativ, og det er åpenbart grunn til å være forsiktig når store formuer står på spill. Men konservativisme og ensretting er også risikofylt i en dynamisk verden.
Den kjente amerikanske organisasjonsteoretikeren James March skrev i 1991 en artikkel med tittelen ‘Exploration and Exploitation in Organizational Learning’ der han påpekte at næringslivet må klare å være både utforskende, og innovativt, men også å høste av innovasjonene på en målrettet og effektiv måte. De fleste næringer har tatt dette innover seg, og man finner spennende kommersielle satsinger som kan åpne nye veier for verdiskaping.
Det er nå på tide å reise spørsmålet også ved forvaltning av oljeformuen og om man ikke bør begynne en seriøs drøfting om å splitte oljefondet i flere mindre fond, som hver forfølger ulike investeringsstrategier, for på denne måten å diversifisere ikke bare investeringsporteføljer men også investeringsstrategier i en verden i rask forandring. Velutprøvde «best in class» strategier bør få prøve seg videre ut i konkurranse med konvensjonelle finansielle investeringsstrategier for på denne måten øke innovasjon og læring. Klarer de konkurransen bør de gradvis få økt investeringsporteføljen. For Norge bør det også være et viktig hensyn å heve listen for miljømessig, sosial, og styringsmessig anstendighet i den globale økonomien slik «best in class» tilnærmingen signaliserer. I beste fall kan signaleffekten fra et av verdens største fond bidra til å heve normer for økonomisk ansvarlighet, samtidig som fondet også tjener gode penger.
Med et unorsk Norwegian: Står den nordiske modellen på spill?
15. mars 2015 – Atle Midttun
Med arbeidskonflikten i Norwegian er nok en sektor er i ferd med å «outsource» arbeidskraften, for å øke fleksibilitet i internasjonal konkurranse. Aner vi slutten på den nordiske modellen, eller blir den nordiske modellen bare viktigere enn før?
Vi har nylig vært igjennom en opprivende arbeidskonflikt i flyselskapet Norwegian, der en tradisjonelt sterk gruppe i arbeidsmarkedet – flyverne – har reagert på lønns og pensjonsforverringer, og ikke minst på overføring av ansettelseskontraktene til et bemanningsselskap. Nok en sektor er i ferd med å «outsource» arbeidskraften, for å øke selskapets fleksibilitet og forhandlingsmakt i en tøff internasjonal konkurranse. Flygerne følger en lang rekke andre arbeidstakergrupper som enten er erstattet med utenlandsk arbeidskraft – som i shipping – eller har måttet gå inn i løsere kontraktsformer – som i bygge-bransjen. Er vi i ferd med å ane slutten på den nordiske modellen, der trepartssamarbeid og inkluderende arbeidsforhold erstattes med kortsiktige kontraktøravtaler?
Norwegians ansettelsesstrategier synes ikke å være unntaket, men den kommende regelen i internasjonalt konkurranseutsatte bransjer, eller i bransjer med stor rekruttering av utenlandske arbeidskraft. Multinasjonale selskaper har over lang tid optimalisert produksjonssystemer ved «outsourcing» og finansielle transaksjoner til lavkost og lavskattland for å høste maksimale konkurransefordeler. «Outsourcing» av arbeidkraft følger nå etter i samme sporet. Ansettelsesforhold avløses av bemanningsselskaper, og internasjonale arbeidsformidlingsselskaper, gjerne med staber i lavprisland. Disse selskapene formidler arbeidskraft fra verden over på fleksible kontrakter uten særlig innblanding fra fagbevegelsen. Ettersom fagbevegelsen taper terreng, og folk mister langsiktig stabile arbeidskontrakter, kan det se ut som om den nordiske modellen er i ferd med å forvitre.
Paradoksalt nok er dermed den nordiske modellen enda viktigere enn før. Skal arbeidstakere kunne bygge opp sine liv og familier må de ha et minimum av trygget for å unngå privatøkonomisk ruin. Den nordiske modellen er tradisjonelt bygget på trygge arbeidsplasser, tillit og felles ansvar. Denne tryggheten oppnås nå etterhvert ikke lengre gjennom arbeidskontrakter, den må finnes annensteds. Her kommer – paradoksalt nok – den nordiske modellen inn på et annet nivå. Mens fagbevegelsen har vært en viktig del av grunnmuren i den nordiske modellen, har modellen etter hvert også fått statlige påbygninger i form av en velferdsstat med virkemidler for å ta ansvar der bedriftene kommer til kort. Begrepet ‘flexicurity’ har lenge vært ‘hypet’ – særlig i Danmark – som en hjørnesten i moderniseringen av en nordisk modell. I sin idealversjon tar staten seg av deg når bemanningsmeglingsselskapene dumper deg, og sikrer deg og din familie økonomisk, mens du ‘coaches’ mot neste arbeidskontrakt. Den nordiske modellen på dette nivået blir desto viktigere, når den tradisjonelle stabile arbeidskontrakten svekkes. Alternativet er et ‘dumpingsamfunn’ der taperne dumpes på minimumsforsorg mens vinnerne konkurrerer videre. Mange av dem faller kanskje også fra når konkurransen blir hardere.
Tesen om den nordiske flexicurity-modellens nødvendighet for å møte kommersiell globalisering gjør at vi må tenke nytt omkring NAV. Som en kjernesatsing i den nye nordiske modellen må det bygges en institusjon som makter innovativ omstillingsledelse av menneskelige ressurser på høyt nivå. Vi må kvitte oss med de mange feil og mangler hos dagens NAV og skape en ny funksjonsdyktig organisasjon. For å nærme oss dette må vi muligvis klare å parre dagens NAV med ekspertisen i de kommersielle bemanningsbyråene og dertil koble inn fremragende undervisningskompetanse.
Det er naivt og uansvarlig å tro at det gode samfunn kan bygges på tiltagende kommersialisering, uten at menneskelig trygghet og verdighet regnes med. Norges gjentatte plassering høyt på FNs livskvalitetsindeks tyder på at noe i den nordiske modellen har lykkes. Når den globale markedskonkurransen underminerer stabile ansettelsesforhold, må folks trygghet og verdighet forankres annensteds, ellers står grunnleggende nordiske verdier om sosial trygghet, tillit, samarbeid, og rettferdighet på spill.
Korrupsjon. Behov for styringsinnovasjon?
2. februar 2015 – Atle Midttun
Det dukker stadig opp nye korrupsjonssaker. Regelen har vært at selskapet får seg en skrape i omdømmelakken, og innskjerper rutinene for etikk og kontroll. Deretter fortsetter ‘business as usual’. Problemet er at tunge strukturer forblir uberørt.
Det dukker stadig opp nye korrupsjonssaker der norske selskap som Statoil, Telenor, Hydro og Yara er involvert. Ledere og styreformenn går av, selskapet betaler bøter, og nå trappes jussen opp i Yara saken der sentrale næringslivsledere risikerer personlig straff. Hittil har regelen vært at selskapet får seg en skrape i omdømmelakken, og innskjerper rutinene for etikk og kontroll, og deretter fortsetter ‘business as usual’. Problemet er at tunge strukturer forblir uberørt.
Ifølge Transparencys korrupsjonsindeks scorer 68% av landene i verden i nedre halvdel av korrupsjonsskalaen. Land med lav korrupsjon hører til et lite mindretall i verden – riktignok et innflytelsesrikt og velstående mindretall. De fleste land har ikke gjennomgått moderne byråkratiforvandling, der føydale og personlige relasjoner er erstattet av et regelstyrt profesjonelt embetsverk. Tilslutningen til Vestlige antikorrupsjonsnormer er derfor for mange land mer et tynt ferniss som inngangsbillett til verdensmarkedet, enn en realitet.
Korrupte stater er et stort problem, men næringslivet er selv like problematisk. Den kjente amerikanske økonomen William Baumol framhever at næringslivet består av tre typer entreprenørskap: 1) kriminelt entreprenørskap; 2) entreprenørskap for «rent seeking», eller uproduktiv berikelse, og 3) produktivt entreprenørskap – der det skapes reelle verdier for både bedrift og samfunn. Man regner i Europa med at opp imot 15% av økonomien er svart. Finanskrisen for få år siden avslørte ‘rent-seeking’ i stor stil. Heldigvis er likevel størstedelen av næringslivet reelt verdiskapende. Men selv bedrifter som i utgangspunktet ikke-korrupte får problemer når de møter mer tradisjonelle forretningskulturer og styresett.
Juridisk tilnærming ikke nok
Er forfølgelse av et knippe korrupsjonssaker i en del vestlige land nok til å monne i dette bildet? Neppe. Skal man reformere næringsliv og myndigheter i den globale økonomien kreves det mer systematisk innsats. Som den aktuelle Yara saken illustrerer innebærer korrupsjon et komplisert samspill mellom en rekke aktører. For det første aktører som kontrollerer tilgang til attraktive ressurser – eller som i Telenor/Vimpelcom - saken lisenser. For det andre multinasjonale selskaper, i disse tilfellene norske eller delvis norsk-kontrollerte som ønsker tilgang til disse godene. For det tredje diskresjonære banker og skatteparadiser som holder offentlighetens og myndighetenes søkelys unna. For det fjerde ulike mellom-menn og stråselskaper som maskerer realitetene. Disse strukturene forblir intakte selv om de norske selskapene bøtelegges og eventuelt noen av deres ansatte dømmes.
Problemkomplekset vi står overfor er et det man på statsvitersjargong kaller et «wicked problem» som vanskelig kan løses innenfor eksisterende styringsrammer. Nasjonalstaters territorielle suverenitet – en hjørnesten i internasjonal rettsorden - er en av faktorene som ofte blokkerer løsninger. Derfor kreves det styringsmessig innovasjon. På samme måte som teknologisk innovasjon kan overskride tidligere uløselige tekniske utfordringer, kan styringsinnovasjon formodentlig også overskride «wicked problems». Her kreves entreprenørskap, nye aktører må på banen, og styringen organiseres på nye måter. Ikke minst kan informasjonsteknologi, som delvis tjener til å underlette hemmelige globale pengestrømmer, og så brukes til å utvikle nye styringstiltak.
EITI - Et interessant eksempel
Extractive Industries 'Transparency Initiative (EITI), representerer et interessant forsøk på lovende styringsinnovasjon. Det startet med en sivilsamfunnsaksjon: BP og Angola ble valgt som mål og sivilsamfunnsorganisasjonen, ‘Transparency International’(TI), viste hvordan store deler av Angolas oljeinntekter aldri dukket opp på statsbudsjettet, men ble sluset inn i angolanske eliters private lommer. Aksjonen, som ble fokusert rundt maksimen «Publish What You Pay» fikk snart støtte fra en rekke andre sivilsamfunnsorganisasjoner og i opinionen. Den plassert skylden på både den angolanske regjeringen og det internasjonale petroleumsindustrien. Aksjonen hevdet at den internasjonale oljeindustrien og finansielle verden måtte endre forretningspraksis, og skape nye standarder for åpenhet ved å åpent publisere betalingen til den angolanske regjeringen. Presset av sivilsamfunnsaksjonen og omfattende mediedebatt, provoserte fram engasjement hos British Petroleum (BP). Men etter umiddelbar reaksjon fra Sonangol, det angolanske statsoljeselskapet, erkjente BP de kommersielle konsekvensene av ensidig åpenhet og trakk seg. Sivilsamfunnskampanjen rettet seg deretter mot den britiske regjeringen, som ble tvunget til å engasjere seg på grunn av offentlig press, men også for å støtte britiske bedrifter. Etter tidlig tilslutning fra den britiske regjeringen, besluttet andre vestlige regjeringer gradvis å støtte kampanjen. Betydelig tilslutning fulgte også fra oljerike utviklingsland.
Eksemplet EITI illustrerer hvordan sivilsamfunnsaktører har søkt å skape informasjonsåpenhet om pengestrømmer i nokså eneveldig stat, ved å bruke vestlige multinasjonale selskaper som brekkstang. Selskapene ble deretter et middel for å engasjere opinionen og regjeringene i selskapenes vestlige hjemland. Dette presset igjen frem bredere internasjonale initiativer. Men til tross for imponerende støtte fra den globale oljeindustrien, finansielle investorer og en rekke nasjoner har EITI fortsatt en lang vei å gå for å oppnå sine mål.
Monitory Democracy
EITI initiativet spiller på det den kjente britiske statsviteren John Keane har kalt «Monitory Democracy», som kjennetegnes av en rekke nye mekanismer for maktovervåking og maktutfordring både nasjonalt og internasjonalt. Under «monitory democracy», blir demokratisk representasjon, offentlig ansvarlighet og borgernes deltakelse definert mye bredere enn i tradisjonelt parliamentarisk demokrati. Mange av de store spørsmålene i vår tid reises, ikke av politiske partier, valg, lovgivere og myndigheter, men i hovedsak av nettverk av sivilsamfunnsaktører og organisasjoner som ligger utenfor, og aktiveres parallelt med, men også ofte mot, de tradisjonelle partibaserte representasjonsmekanismene. Dette gir i utgangspunktet et potensial til å overvinne noen av de "wicked problems" som hjemsøker den globale økonomien.
Aktørene i det nye «monitory democracy» saumfarer mange samfunnsområder som tidligere har fått lov å leve uberørt av demokratisk overvåking. Herunder pengestrømmer mellom autokratiske utviklingsland og moderne skatteparadiser.
Moderne informasjonsteknologi spiller åpenbart en sentral rolle for de nye demokratiske arenaene, idet ICT faciliterer informasjonstilgangen for de nye «overvåkerne», internett og nye media underletter mobilisering, og i samspill med «gamle media» bidrar til å øke presset mot tradisjonelle maktapparat som etter hvert mobiliseres.
Men til tross for betydelig gjennomslag har «monitory democracy» prosessene også sine svakheter. Stilt overfor autoritære regimer kan kommunikasjonspresset i første omgang være begrenset. Asjonene lider også under manglende «stayerevne». På lang sikt må det også til institusjonsbygging og tradisjonell regulering for å oppnå mål.
Partnered Governance
Mye tyder derfor på at et partnerskap mellom sivilsamfunnsdrevne aksjoner og tradisjonell statlig styring ofte er det som kan gi de beste resultater. Offentlige myndigheter kan, ved samarbeid med sivilsamfunnsaksjoner og «monitory democracy» øke sin rekkevidde i den globale økonomien. Sivilsamfunnsorganisasjonene kan på sin side oppnå å konsolidere sine reforminitiativ med et sterkere myndighetsautoritet og administrativ støtte. Begge parter kan – ved å samkjøre sine ressurser - oppnå større gjennomslag slik Extractive Industries Transparency Initiativ illustrerer. Kompleksiteten i internasjonale markeder og internasjonal politikk tilsier at styring for å fremme fellesinteresser lettere kan vinne gjennomslag gjennom løsere koblet «partnered governance» enn formell myndighetsutøvelse alene. Gitt den kulturelle mangfoldigheten blant deltakerne i den internasjonale økonomien er det lite sannsynlig at man kan oppnå politisk mellomstatlige avtaler om håndhevbar internasjonal styring. Partnered governance, på den annen side kan tillate avanserte stater og framskutte selskaper å heve listen langt over det internasjonalt minste felles multiplum. Så lenge politiske spillere med vetomakt ikke også kontrollerer media, kan deres evne til å blokkere nye sivilsamfunnsinitiativ for oppgradering av den globale økonomien være mye svakere enn i internasjonale organer og i formelle internasjonale forhandlinger.
Montesquieu for det 21 århundret
Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) - eksemplet og pågående innovasjon i økonomisk styring i lys av informasjons og kommunikasjonsteknologi, gjør det mulig å nærme seg korrupsjonsproblemene på en langt bredere front en gjennom rettssaker mot de få «synderne» man får tak på. Andre bransjer med notoriske korrupsjonsproblemer – som telekommunikasjonssektoren med skjult betaling for lisenstilgang, skipsfart, med skjulte faciliteringsbetaling for anløp og lossing, osv. burde sannsynligvis utvikle EITI lignende styringstiltak. Finanssektoren med banksekretesse og skatteparadisvirksomhet skriker også etter transparens og sivilt innsyn. Men samtidig som utsatte sektorer må få sivile initiativ i partnerskap med ambisiøse myndigheter, må initiativene utvikles videre. EITI er åpenbart viktige skritt på veien, men nye skritt gjenstår. Ikke minst må offentlige innkjøp og finansielle investeringer mobiliseres for å fremme attraktiviteten i bruk av seriøst reviderte standarder for transparens. Mobiliseres offentlig kjøpermakt - som gjerne utgjør 20% av BNP - bak krav om åpenhet, vil mye være oppnådd.
Vi trenger med andre ord en oppgradering av Montesquieu for det 21 århundret, der hans opprinnelige teori om maktdeling mellom statsmaktene (lovgivende, utøvende og dømmende) suppleres med en bredere teori om samfunnsstyring, med en maktbalanse mellom stat, bedrifter og sivilsamfunn. En slik oppgradering vil berike styring i en moderne globalisert økonomi. Ikke minst bidrar innlemmelsen av sivilsamfunnsaktører med et potensiale for hurtig entreprenørskap i møte med nye utfordringer, ofte langt hurtigere enn lovstyrt parliamentarisk og nasjonalt administrativ styring alene ville makte.
Bedrifters samfunnsansvar i Kina – fra vestlig press til nasjonal agenda
20. januar 2015 – Atle Midttun og Chen Wei [Spesialrådgiver, Landsorganisasjonen i Norge (LO)]
Den fremvoksende stormakten Kina har forundret verden med sine mange motsigelser. Nå har Kina også kastet seg på den vestlige CSR trenden hvor bedrifter tar et utvidet samfunnsansvar, og igjen kan engasjementet framstå som paradoksalt.
Den fremvoksende stormakten Kina har forundret verden med sine mange motsigelser: Landet har gjennomgått en radikal markedsreform og deltar aktivt i verdensøkonomien, samtidig som det opprettholder en autoritær kommunistisk ettpartistat. Kina er verdens største vekstmarked for kullkraft, men samtidig også verdensledende på fornybar sol og vind. Nå har Kina også kastet seg på den vestlige CSR trenden hvor bedrifter tar et utvidet samfunnsansvar, og igjen kan engasjementet framstå som paradoksalt. Det er nok å nevne to grunner:
For det første kom CSR-satsingen i næringslivet i Vesten etter sterkt press fra kritiske sivilsamfunnsorganisasjoner som skapte debatt gjennom frie media. Det er vanskelig å se hvordan dette kan repliseres i det autoritært styrte Kina med statskontrollert presse og statlig fagforeningsmonopol. For det andre kom CSR satsingen i Vesten i en moden økonomisk utviklingsfase, etter at grunnleggende materielle behov var trygget. I Kina kom CSR i en tidlig vekstfase, der man skulle tro veksten ville stå i sentrum, med lite rom for avanserte miljø- og velferdsforpliktelser.
Et raskt blikk på CSR utviklingen i Kina viser at det startet med press utenfra, men at den etter hvert endret karakter og fikk et distinkt Kinesisk uttrykk som harmoniserte den med den autoritære ettpartistaten.
CSR ble aktualisert i Kina gjennom de internasjonale anti-sweatshop og miljøbevegelsene som presset vestlige multinasjonale selskaper til å følge internasjonale sosiale og miljømessige standarder ved valg av underleverandører. Dette rammet Kina, som – under den sosialistiske markedsøkonomien – og senere WTO medlemskap, bygget opp en dominerende internasjonal leverandørindustri. Eksportbedriftene måtte rett og slett inkorporere basale miljømessige og sosiale hensyn for å få kontrakter.
Både kinesiske myndigheter og selskaper var først kritiske. De anså de internasjonale miljø- og sosiale standarder for å være proteksjonistiske handelshindringer og utidig innblanding i indre anliggender. Myndighetene annonserte således i 2005 at de ikke godtok sertifisering etter den internasjonale sosiale sertifiseringsstandarden SA 8000 – i Kina.
I stedet innførte Kina egne standarder – som CSC9000, en sosial standard for tekstil og klesindustri. Den ble harmonisert med vestlige standarder men retten til fri organisering ytringsfrihet ble sterkt modifisert. Lignende skjedde på miljøsiden. Eksportbedriftene fikk nok kredibilitet til å levere på det internasjonale markedet, og ettpartistaten bevarte sin autoritet.
Over tid har Kina likevel utviklet et sterkere nasjonalt CSR engasjement som ikke bare kan forklares med internasjonalt påtrykk. Ledende selskap som PetroChinas og Baoshan Iron and Steels miljø og bærekraftsrapporter (2001 og 2004) regnes som milepæler for CSR I Kina. Fra 2006 ble CSR lovfestet i kinesisk selskapslov, og i 2008 kunngjorde den statlige eierskapsadministasjonen en retningsgivende vurdering av CSR. Kinesiske børser har også fulgt Vesten med å utvikle egne samfunnsansvarsfokus. I august 2009 lanserte således Shanghaibørsen en ‘Responsibility Index’ bestående av de 100 mest samfunnsansvarlige selskap på børsen. Siden 2011 har Fortune China årlig publisert lister av de 100 kinesiske selskap med høyest samfunnsansvar. Samtidig har CSR oppslag i kinesiske media eksplodert (fra 51 i 2002 til over 4000 i 2009). Det har også vært utstrakt offentlig engasjement i skandaler som San Lu skandalen i 2008 (giftig barnemelk); skoleuniformskandalen i Shanghai i 2013, der kreftfremkallende stoffer ble brukt i skoleuniformer i 21 skoler; Fujicom Shenzhen skandalen i 2010, der 14 ansatte begikk selvmord; samt utallige forurensingsskandaler. Disse skandalene har utgjort en stor politisk belastning for det makthavende kommunistpartiet, og CSR har tilsynelatende blir en utvei for å avlaste politikken og å kanalisere folkets vrede direkte mot industrielle syndere.
På noen områder ligger Kinesisk CSR nå sågar foran vesten – i alle fall foran USA: Da den store detaljistkjeden Wal-Mart etablerte seg i Kina ble den møtt med kritikk for sitt fagorganiseringsforbud. Med sterk folkelig støtte tvang den kinesiske statlige fagbevegelsen Wal-Mart i kne og i 2006 måtte kjeden akseptere fagforeninger og kollektive avtaler i alle sine kinesiske butikker.
Men hvordan ordner Kinas autoritære regime seg med sivilsamfunnsdrevet CSR-protest som bryter med Kinas forbud mot spontan sivil organisering? Svaret er internett og sosiale media. Mens CSR i vestlige demokratier i stor grad har blitt drevet av statsuavhengige sosiale bevegelser og frie media, er statskontrollerte internett og sosiale media de store kanalene for CSR protest i Kina. Nettet lar seg relativ enkelt overvåke, og gitt at det ikke fokuseres på menneskerettigheter og regimeendring, tillater statssensuren sosial og miljøorientert kritikk av næringslivet.
Tilsynelatende har Kina funnet fram til en CSR strategi som både tilfredsstiller det internasjonale markedet og avlaster den nasjonale politikken og således bygger opp under landets politisk autoritært styrte markedsøkonomi. Spørsmålet er om denne balansen er stabil på lengre sikt? Kanskje vil Kina igjen gi oss en paradoksal overraskelse, der effektiv autoritær ledelse kombinert med en statskontrollert sikkerhetsventil for næringslivskritikk kan sikre landet en ledende rolle under avansert kapitalisme. Kanskje kan denne sikkerhetsventilen også gradvis utvides til også å omfatte offentlige tjenesteleveranser, for således å holde korrupsjonen i sjakk. Et annet scenario – mer i tråd med konvensjonelle vestlige forventninger, er at økonomisk modernisering også vil kreve videre politisk demokratisering. Her kan kinesiske erfaringer med avgrenset CSR protest mot næringslivs og planleggingsskandaler tjene som en læringsarena for sivilt samfunnsengasjement og stimulere prosesser fram mot politisk demokratisering.
Denne artikkelen bygger på en rapport “CSR Across Developmental and Political Divides: A Comparative Analysis of China and the Nordic Countries[SIO1] ” som inngikk i en serie studie sammen med Dan Banik, Senter for Utvikling og Miljø, ved Universitetet I Oslo. Studien var finansiert av den norske ambassaden I Beijing, og legges ut på hjemmesiden til Senter for Bedriftens samfunnsansvar, BI