Lederes evne til å skape gode relasjoner med sine medarbeidere henger sammen med hvordan de selv har blitt møtt av foreldre, nære venner og ektefelle, viser en ny studie.
Forskning: Lederutvikling
Psykolog Per-Magnus Moe Thompson fikk gjennom sitt arbeid som lederutvikler et sjeldent innblikk i norske lederes innerste tanker, følelser og behov. Utfordringene de fortalte om fra besøksstolen, var forskjellige. Det kunne være ledere som slet med delegering fordi de fant det vanskelig å stole på andre, harde ledere som ikke fikk medarbeideres tillit og stressede ledere med en sterk opplevelse av å ikke strekke til i lederrollen. Men det var likevel en rød tråd i fortellingene.
– Mange ledere strever fordi egen psykologi kommer i veien for god ledelse. Jeg erfarte at det for mange ledere var forløsende å jobbe med de underliggende årsakene til vanskene de opplevde, fremholder Per-Magnus Moe Thompson, som er førsteamanuensis ved Institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI.
Thompson forteller at det ga mening for mange ledere å utforske hvordan utfordringene de opplevde i nå-tid hadde røtter tilbake til tidlige faser i livet. En leder som selv ble møtt av et kjølig «ta-deg-sammen» av sine foreldre når man som barn trengte forståelse og støtte, kunne for eksempel slite med å håndtere «en litt innpåsliten og hjelpeløs medarbeider» på en støttende måte.
- Veien mot å bli en varmere, mer støttende leder, handler ikke nødvendigvis om å sette seg mål og trene på en støttende lederstil, men heller jobbe med å komme i kontakt med savnet etter selv å ha blitt tatt vare på, mener psykologen.
Per-Magnus Moe Thompson har i sin doktorgradsstudie ved Handelshøyskolen BI utforsket sammenhengen mellom lederskap og den enkelte leders relasjonelle erfaringer med foreldre, nære venner og ektefelle.
Thompson har tatt utgangspunkt i John Bowlbys tilknytningsteori, som regnes som en av de store teoriene i moderne psykologi. Teorien beskriver hvordan erfaringer med våre aller nærmeste påvirker hvordan vi lærer å forholde oss til eget følelsesliv, og hvordan vi forholder oss til andre mennesker – både når vi selv har det vanskelig, og når andre trenger oss.
Som voksne oppfører vi oss svært ulikt overfor våre nærmeste, basert på hva vi har lært om egne behov og følelser tidlig i livet. Innen tilknytningspsykologi beskrives disse forskjellene som ulike tilknytningsstiler:
Trygg tilknytningsstil: De som gjennom livet har hatt foreldre, venner, kjærester og andre nære som primært har vært sensitive, tilgjengelige og gode til å forstå hva man trenger for å få det bedre når noe er vanskelig, har gjerne en trygg tilknytningsstil. De vender seg mot andre når de er lei seg, redde, flaue, frustrerte. Og de opplever ofte at andres trøst og støtte har en lindrende effekt.
Unnvikende tilknytningsstil: Jo mer man har hatt kalde og distanserte foreldre og andre nære, jo mer unnvikende tilknytningsstil har man som regel som voksen. Man har lært seg å «ta seg sammen» når noe er vanskelig, eller tenke at «det er best om jeg ikke sier det til noen». Voksne med denne stilen kan ofte fornekte egen sårbarhet, og ser gjerne litt ned på de som er mer trengende og sårbare. De strever gjerne også med å få tak i hva de egentlig føler eller trenger.
Engstelig tilknytningsstil: Jo mer man har hatt uforutsigbare, skremmende, invaderende eller utilgjengelige foreldre, jo mer engstelig tilknytningsstil har man gjerne. Denne stilen er, hos voksne, preget av å være mer usikker på seg selv, å trenge mye bekreftelse, og å bli overveldet av følelser. I konflikter blir mennesker med denne stilen ofte pågående, redde eller sinte.
– Vi har alle erfaringer som kan passe inn i hver av disse tre boksene, sier Thompson. Likevel vil de fleste kjenne seg mer igjen i én av de tre kategoriene.
Trygge og utrygge ledere
Per-Magnus Moe Thompson har i samarbeid med BI-professorene Lars Glasø og Stig Berge Matthiesen, samt Thomas Fosse og Joachim Skouverøe ved Forsvarets høyskole gjennomført tre studier blant mer enn 800 norske ledere.
Lederne som har deltatt i studien har vært villige til å dele av sine personlige erfaringer med sine nærmeste. Etterpå undersøkte forskerne hvordan medarbeidere opplever disse ledernes evne til å ta vare på dem, gi dem tillit, og være «tett på».
- Våre data viser at om lag 60% av lederne har en trygg tilknytningsstil, mens forekomsten av engstelig og unnvikende stil ligger hver på ca. 20%, forteller Thompson. Dette er omtrent samme fordeling som vi finner i resten av befolkningen.
Et sentralt funn, som går igjen i alle de tre studiene, er at lederes dypt forankrede tilknytningsmønstre gjenspeiler seg i måten ledere møter og håndterer omgivelsene på.
Trygge omgivelser hjelper de utrygge
Hvis ledernes grunnleggende behov på jobb er godt ivaretatt – det vil si, hvis lederen følte seg fri, mestrende og inkludert – så oppleves også de engstelige og unnvikende lederne som gode, relasjonelle ledere av medarbeidere- De «er der» når noen trenger dem.
Men i tilfellene der ledere med engstelig eller unnvikende stil ikke opplevde at deres grunnleggende behov ble ivaretatt, fant forskerne en klar nedgang i leders evne til å være en god, relasjonsorientert leder.
–Når vi mennesker føler oss truet, utrygge, kritiserte eller sårbare, så kommer de gamle relasjonelle mønstrene til syne. Vi kan betraktet tilknytningssystemet vårt som et system med en av-og-på-bryter, sier BI-forskeren.
Mange vil kjenne igjen dette fra parforholdet sitt, ifølge Thompson. Når noe er vanskelig, blir den med en litt unnvikende stil gjerne distansert, kald, hard eller utydelig, mens den med en mer engstelig stil blir pågående, fortvilet, redd eller sint. Og når konflikten er over, så blir disse delene av oss mindre fremtredende.
- Selv om leder-medarbeider-relasjonen skiller seg vesentlig fra parrelasjoner, er det de samme indre, psykologiske mekanismene som er i sving i begge typer relasjoner, forteller Thompson, som også har lang erfaring som parterapeut.
Per-Magnus Moe Thompson peker på at tilknytningsperspektivet på ledelse er særlig godt egnet i norsk arbeidsliv, ettersom det er en særlig forventning om at ledere skal være emosjonelt og relasjonelt kompetente.
Tre anvendelser i lederutvikling
Tilknytningsstil hos voksne anses som relativt stabile mønstre. Lederutvikling bør derfor ikke ta mål av seg å endre på tilknytningsstil.
Per-Magnus Moe Thompson har identifisert tre mulige anvendelser av forskningsresultatene.
- For det første kan det være nyttig for ledere til å forstå hvordan deres lederskap påvirkes av tilknytningshistoriene deres. For eksempel ser vi i en av studiene våre at unnvikende ledere som opplever lite mestring på jobb, har et vesentlig mer fiendtlige syn på medarbeidere, sannsynligvis uten å være klar over det. Og vi har alle med oss psykologiske temaer i bagasjen som det er nyttig å ha en oversikt over og en refleksjon rundt. Det er særlig viktig for ledere, ettersom de har en så avgjørende rolle for mange mennesker i arbeidslivet.
- Forskningen på tilknytning og ledelse minner oss på hvor viktig det er å ivareta menneskets grunnleggende behov på jobb. Når team, avdelinger eller organisasjonskulturer oppleves utrygge, vil tilknytningssystemene til menneskene i organisasjonen oftere være aktiverte. Konsekvensene av dette er ikke bare stress, men også vanskeligere relasjoner.
- Tilknytningsteori gir oss et godt kart for å lese andre menneskers behov. Dersom ledere klarer å fungere som en trygg base for medarbeiders utfoldelse og vekst, og samtidig være en trygg havn for medarbeidere å vende tilbake til når noe har gått galt eller er krevende, tyder både våre studier og annen internasjonal forskning på at dette fremmer effektivitet.
Referanse:
Artikkelen er først publisert på Forskning.no 05.07.2019.
Per-Magnus Moe Thompson: “All you need is love? Investigating leadership from leaders’ attachment experiences in close relationships”, Series of Dissertation - 01/2019. Handelshøyskolen BI.
Tekst: Tidligere fagsjef for forskningskommunikasjon ved BI, Audun Farbrot.