Hvordan kan kreativ næring generelt og kultursektoren spesielt bidra mer i det grønne (ord)skiftet vi står midt oppe i?
KOMMENTAR: Anne-Britt Gran om kreativ næring
De kreative bransjene er i utgangspunktet kjennetegnet av å være grønne virksomheter, og slik sett bidrar de i seg selv til bærekraft, men potensialet er større - betydelig større.
Først en kort begrepsavklaring: «Kreativ næring» handler her om hele kultursektoren og hele mediesektoren, samt design og arkitektur. Grunnen til at akkurat disse bransjene er plassert i samme næringskategori er at de betraktes som spesielt kreative, estetiske og kommunikative - samtidig.
Det handler om formbevisst kommunikasjon; en følsomhet for sjanger, stil, materialer, teknikker og teknologier. Den slags kompetanser har det grønne ordskiftet behov for. I tillegg har næringen noen andre kjennetegn som gjør dem spesielt interessante som virkemidler i et grønt skifte.
Kultursektoren er generelt ikke begeistret for instrumentelle tilnærminger – at kunsten skal være middel til noe annet, brukes til andre formål – uansett hvor edle formålene måtte være. Kulturlivet har av historiske grunner forsvar for sektorens autonomi (kunstens frihet) som ryggmargsrefleks. Det bør ikke bety at den skal opptre helt klimablindt av den grunn.
Bærekraftig økonomi
Et svært viktig kjennetegn ved flere av bransjene i denne næringen – musikk, bok, film, dataspill - er at de er basert på copyright og såkalte immaterielle rettigheter. Aktørene tjener penger på rettighetene til verket i mange tiår etter at det skapt, så sant det blir brukt og opphavsretten ivaretatt.
Denne immaterielle rettighetsøkonomien er i seg selv bærekraftig, og med digitaliseringen vokser denne delen av økonomien. I EU utgjør den rundt 5 prosent av økonomien, og i USA er den større enn bilindustrien. Vekst i kreativ næring er et betydelig og direkte bidrag til det grønne skiftet. Dette er noe næringen kan benytte mye mer offensivt i politiske sammenhenger.
Grønnere løsninger
Videre bidrar noen av de kreative bransjene med direkte bærekraftige løsninger. Det gjelder ikke minst arkitektur i valg av grønne materialer og energisparende løsninger. Her er dog arkitektbransjen avhengig av oppdragsgivers velsignelse og økonomi, og det offentlige har et stort ansvar for å gå foran å velge bærekraftige løsninger.
Tilsvarende gjelder for designbransjen, som i tillegg kan bidra med smart tjenestedesign, så sant oppdragsgiver etterspør og velger det. Festivalsektoren kan tilby miljøvennlig mat, drikke, bærekraftig logistikk m.m., noe ikke minst Øya-festivalen gjør. På mange ulike måter bidrar næringen direkte til det grønne skiftet.
Påvirker og endrer holdninger
For mange mennesker har film, litteratur, kunst, musikk, dataspill, mote m.m. en eksistensiell meningen-med-livet-dimensjon. Disse estetiske uttrykkene har evnen til å gripe folk dypt, påvirke holdninger og sågar endre dem, noe man synes å trenge i det grønne (ord)skiftet.
Et viktig bidrag til det grønne skriftet kunne være at selve innholdet i kunstverkene og kulturproduktene i større grad handlet om klima, miljø, omstilling, oljesektor m.m. og at det gjøres på måter som ikke tar motet fra oss (rene dystopier).
Gert Nygårdshaugs forfatterskap har utmerket seg på innholdssiden her, og Maja Lundes Bienes historie og Blå er eksempler på skjønnlitteratur som kan påvirke og bidra til å forsterke det grønne (ord)skiftet. Dataspillbransjen har garantert et stort potensial.
Det grønne (ord)skiftet dominerer ikke
For øvrig synes den norske kultursektoren å være mer kjennetegnet av ikke å tematisere klimaspørsmål og norsk oljesektor, det være seg i det offentlige ordskiftet eller i kunsten/kulturen som skapes. Viktige unntak finnes, som aksjonsgruppen 'Stopp oljesponsing av norsk kulturliv’, og de artistene på by:Larm som takket nei til å konkurrere om Statoil-stipendet med begrunnelsen at de ikke ville vinne oljepenger.
Det finnes sikkert flere eksempler også, men dominerende er det grønne (ord)skiftet ikke i norsk kultursektor. Uten å ha forskningsbelegg for det, synes det som om omleggingen av stipendordningen i Kulturrådet engasjerte kultursektoren mye mer enn at regjeringen foreslo å utlyse 93 nye blokker i Barentshavet og ni nye blokker i Norskehavet i den 24. konsesjonsrunden på norsk sokkel. Jeg lurer oppriktig på om den offentlig finansierte kultursektoren rett og slett har blitt engstelige for å kritisere sin oljefinansierte mesen.
Stort potensial for å bidra
Potensialet er uansett stort når det gjelder sektorens innholdsmessige bidrag til det grønne (ord)skiftet. Kreative bransjer er også kjent for å være synlige og profileringssterke; kunst, design, arkitektur, museer, musikk, litteratur og film blir identifisert med nasjoner, regioner og byer.
Enkeltkunstnere og artister har stor gjennomslagskraft i tradisjonelle medier og på sosiale medier. Disse bransjene og deres enkeltaktørene kan definitivt også brukes i andre profileringsoppgaver; til å profilere og delta i det grønne skiftet, til å snakke opp bærekraftige løsninger og kritisere det motsatte.
Et grønt skifte vil være avhengig av mentalitetsendringer og (klima)psykologi, av overtalelser og holdningsendringer, av retorikk og rasjonalitet, fornuft og følelser. Med andre ord midt i blinken for kultursektoren.
Ikke minst bidrar denne sektoren til offentlighetens infrastruktur, demokrati og ytringsmangfold; mediene og litteraturen er historisk sett selve stammen i offentligheten. Sektoren inneholder de arenaene som det grønne ordskiftet foregår på, inklusive dette nye tidsskriftet. Det forplikter.
Referanse:
Artikkelen er publisert i tidsskriftet Pan 12. september 2018. Pan er et tidsskrift for grønn politisk debatt og refleksjon som publiseres i samarbeid med Harvest.
Tekst: Professor Anne-Britt Gran, Institutt for kommunikasjon og kultur ved Handelshøyskolen BI. Gran leder forskningssenteret Centre for Creative Industries ved BI.